Både regjeringen, begge regjeringspartiene og statsminister Jonas Gahr Støre selv står historisk lavt i kurs.

Og det blir bare verre.

Dette er en viktig årsak til at det nå er sterk strid om ledelsen i Arbeiderpartiet, som river partiet i stykker. «Nå synker skuta» er en treffende beskrivelse på situasjonen.

Støre har feilet

Da Jonas Gahr Støre ble statsminister i oktober 2021 hadde han sittet som partileder i syv og et halvt år. Ingen av partiets ledere etter krigen har måttet vente lengre på å innta statsministerkontoret.

Og ingen har heller opplevd større fall i oppslutning. Etter å hatt over 40 prosent i 2015, er partiet nå under 15 prosent på de dårligste målingene.

Det kan skrives mye om årsakene til denne nedgangen. Det koker uansett ned til at Jonas Gahr Støre åpenbart har feilet både som partileder og statsminister. Dette er den rosa elefanten i rommet, som det snakkes lite om. I stedet krangles det om nestlederne.

Men hvem kan overta?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

La oss ta en titt på persongalleriet i toppen av partiet:

Bjørnar Skjæran – hvem er det?

Nordlendingen Bjørnar Skjæran ble håndplukket av Støre som nestleder etter at Trond Giske måtte gå av i 2018. En sympatisk kar det er lite bråk rundt både som nestleder og fiskeriminister.

Akkurat det er også Skjærans største problem. Han fremstår som alt annet enn hard i klypa i et parti som aldri har vært noen søndagsskole. Fordi han er så mild, får han heller ingen overskrifter, og enda mindre entusiasme og engasjement.

Han er for tiden partiets eneste nestleder, og det er svært vanskelig å se at han kan bli noe mer enn det.

Les også: Det blir bare verre og verre for Jonas

Tonje Brenna har hverken stortingsplass eller særlig erfaring

Etter at den andre nestlederen, Hadia Tajik, måtte gå av på grunn av pendlerboligsakene i fjor, har plassen stått ledig.

Den plassen har Brenna veldig lyst på når ny nestleder skal velges på landsmøtet i mai. Hun er favoritt til å få den, men dette løser på ingen måte problemet i ledelsen, altså at Støre ikke fungerer.

Brenna er alt for ung og uerfaren til å kunne erstatte Støre. Hun er ikke engang innvalgt på Stortinget, men har sittet som utdanningsminister i halvannet år.

Om Brenna på lengre sikt kan bli partileder er et åpent spørsmål, men det løser ikke partiets lederproblem her og nå. Hun har mye å lære, og må også dempe sin angst for private løsninger dersom hun i fremtiden skal bli aktuell.

Trond Giske – uegnet for alltid

Kastede nestledere er ikke nødvendigvis ferdige i Arbeiderpartiet. Trond Giske gir seg aldri, og er den eneste som for tiden klarer å bygge organisasjon og tiltrekke seg medlemmer i partiet. Ser det ut til.

I Trondheim har han bygget partiets største partilag, Nidaros sosialdemokratiske forum. Med klar opposisjon til partiledelsen i Oslo, er Giske også et voksende problem for partiet. Hans makt søkes begrenset gjennom vedtektsendringer.

Uansett hvor mye Giske både vil og bygger organisasjon, så kommer han neppe tilbake i toppen av partiet.

Fiendene er mange og frontene uforsonlige. Noen samlende figur har Giske aldri vært, hverken før eller etter metoo-sakene.

Som partileder er han uegnet for alltid.

Hadia Tajik burde kanskje heller sittet i fengsel

Så har vi den andre kastede nestlederen, Hadia Tajik.

Hun har kastet seg på i nestlederkampen bare et år etter at hun måtte gå. At hun har et sterkt ønske om å komme inn i partiledelsen igjen, er det liten tvil om.

Om hun er ønsket, er et annet spørsmål. I hovedstadens pølsefestmiljø er det nok en del velvilje, men ellers er det lunkent. Også i hjemfylket Rogaland er entusiasmen avmålt.

Hennes håndtering av pendlerboligsaken hun måtte gå av på i fjor var alt annet enn imponerende. Hun startet med å angripe pressen, men måtte etter hvert innrømme at hun hadde gjort store feilvurderinger.

Heldigvis for henne var det meste strafferettslig foreldet da det ble avslørt. Men at hun av den grunn slapp strafferettslig forfølging, gir henne ikke mer tillit. Snarere tvert imot, ved at hun dermed har sluppet unna.

Hun vil så gjerne, men er ikke Støres arvtaker nå, og neppe i fremtiden heller.

Les også: Krype til korset eller legge seg langflat. Det finnes flere måter å karakterisere denne håndteringen

Jan Christian Vestre er mest «næringsvennlig» overfor seg selv

Litt lenger ned på listen over mulige lederkandidater i Arbeiderpartiet trekkes næringsminister Jan Christian Vestre av og til frem.

I en ellers svært radikal og næringsfiendtlig regjering, prøver Vestre å fremstå som næringsvennligheten selv.

Vestres store problem er at denne «næringsvennligheten» også ser ut til å gjelde bare ham selv og noen få andre. Han har karret til seg grådig med offentlig støtte til sin egen private møbelfabrikk, mens resten av næringslivet skattes i hjel.

Når Vestre uttaler seg sitter flosklene og fyndordene løst, og han overgår om mulig Støre selv som partiets tåkefyrste.

Fremtoningen er polert, men ikke tillitsvekkende.

Inntrykket av en grådig fabrikkeier, som også er regjeringens rikeste, er heller neppe noen god søknad til lederverv i arbeidernes parti.

Les også: Regjeringens rådville reparatører

Raymond Johansen er ønsket av sin gamle onkel, men det blir nok med det

Og så har vi en som har prøvd å kuppe makten. Raymond Johansen heter han, tidligere partisekretær og nåværende byrådsleder i Oslo.

Johansen har flere ganger tidligere blitt lansert som ny partileder av sin gamle onkel, partiveteranen Torbjørn Berntsen. Senest 9. mars uttalte Berntsen at Støre må skiftes ut, men uten å nevne nevøen nå.

Problemet til Johansen er at han er omtrent like mislykket som byrådsleder i Oslo som Støre er som statsminister. Riktignok ble byrådet gjenvalgt i 2019, men Arbeiderpartiets oppslutning i hovedstaden har gått bare rett ned.

Kan ikke Johansen fikse Arbeiderpartiet på egen hjemmebane, kan han det ikke nasjonalt heller.

Les også: Aldersdiskriminering i norsk næringsliv: Jeg har sett det. Hørt det. Opplevd det

Støre blir sittende

Så slik er det. Ingen kan for tiden true Støres posisjon i Arbeiderpartiet, uansett hvor ille det går.

Snarere tvert imot. Dess dårligere det går med partiet, dess tryggere sitter Støre.

Uten utfordrere som på ulikt vis gjør seg uegnede som arvtakere, hadde Støres stilling vært langt mer utsatt.

Støre liker å være både statsminister og partileder. Han blir sittende en stund til.

Kanskje bruker han aftenbønnen, Støre er en kristen mann, til å takke både for metoo-sakene mot Giske og pendlerboligproblemene til Tajik.

Her kan du lese flere kommentarer av Kjell-Magne Rystad