Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Bergensavisen): Svette og trøtte etter en uke på Mallorca, venter vi på at gate 22 for NWK 356 Bergen skal åpne. Vi gleder oss til å synke ned i flysetene og bli fraktet hjem til kulden.
Tilbake fra do sliter reisefølget, Emil, tydeligvis med å forstå og bli forstått i en samtale med hotellet vi forlot for bare noen timer siden.
«Hotellet sier du har glemt passet på hotellrommet», sier Emil og rekker meg telefonen.
«Madame, the taxi is coming to the airport with your passport. You must go back through the security checkpoint and meet the taxi outside at taxi stand 32.»
Jeg håper hun tar feil, at hun ringer feil person og leter etter passet i sekken. Damen fra hotellet gjentar det hun akkurat har sagt, mens det lyser Boarding på tavlen.
Jeg forklarer at jeg må rekke flyet og at jeg kontakter dem når jeg kommer hjem. Hvordan kunne jeg glemme passet? «Emil, hvor fikk de ideen om å sende passet mitt i en taxi?», spør jeg, passe kvalm, passe svett og passe forbannet. Emil rister på hodet og tørker vekk svette fra pannen min.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Ved gaten har jeg begynt å skjelve og gjemmer meg bak Emil. «Du vet de kan se deg», sier han og ler.
«Tenk om jeg ikke får komme om bord?» «Du trenger ikke pass når du reiser i Schengen», sier Emil.
«Men alle står jo med passet i hånden. Jeg blir helt sikkert tatt ut i kontroll». Ved skranken beeper billetten min på automaten, sperren går ned og damen som står ved siden av smiler.
I flysetet finner jeg fram Toblerone kjøpt i taxfree, knekker av et lite stykke Matterhorn, lukker øynene og gleder meg til stille, tomme regntunge gater i Bergen.
Dagen etter hjemkomst får jeg e-post fra hotellet med faktura på en taxiregning på 80 Euro. Jeg svarer sporenstreks. «This must be a misunderstanding. I never asked for a taxi to deliver my passport to the airport. However, I would kindly like to have the passport sent to Norway.»
Jeg sjekker e-posten konstant hele natten, redd for at det kommer purring på fakturaen med ekstragebyr og nedbetalingsavtaler med skyggeaktige, spanske inkassobyrå. Jeg sender ny e-post, men får ikke svar.
Jeg ringer reiseselskapet og forklarer saken. De sier dette er utenfor deres service, men går med på å kontakte hotellet for å purre på svar på mine e-poster.
Les også: Sædeksperimentet tok aldri slutt
Så endelig kommer svar fra hotellet. «We have another story madam. Your friend told us to send the passport in a taxi to the airport. We are still awaiting payment».
På vei hjem fra jobb ringer jeg Emil og leser e-posten for ham. «Jeg har aldri bestilt noen taxi. Men det gikk sabla fort, det er ikke enkelt å skjønne oppkavede spanjoler med veldig snål engelsk, men jeg bestilte ingen taxi.»
«Skjønner», sier jeg og sparker av gårde en stein og sikter mot en søppelkasse. Vi blir enige om å bare betale for taxien før de sender passet og purring på taxiregning med budbil.
«I have now paid for the taxi. Could you please send the passport to my homeadress?» skriver jeg til hotellet.
Svaret kommer kjappere denne gangen.
«Sure Madame, just fill out the form in the attachment and it will be sent to you», skriver de og henviser til Lost & Found International, et finsk/svensk hittegodskontor som skal ha 200 Euro for å sende passet til Norge.
Først tror jeg det er en spøk, og forklarer at det er helt ok å sende passet i en vanlig konvolutt. «Sorry madame, security first.»
Les også: De forfalskede Hitler-dagbøkene fortsetter å utløse skandaler
Raseri er i anmarsj. Fra en benk, i ly for regnet på et trivelig lite busstopp, tar jeg fram mobilen og Googler og puster deretter lettet ut. Nytt pass koster bare 600 kroner.
Jeg skriver til hotellet og ber dem makulere det gamle passet.
«Sorry Madame, we can not do that. But we will keep it in our safetybox here at the hotel.»
Om natten våkner jeg, sammenkrøpet inntil veggen. Noen kommer helt sikker til å klare å åpne safen, eller finne passet i bosset og kopiere det. Navnet og personnummeret mitt blir solgt og jeg får en dobbeltgjenger i Spania som kjøper seg veskehund og sommerhus på stranden med butler og to baderom og i Bergensavisen skal jeg snart lese:
Kvinne fra Bergen glemte igjen passet på charterferie, fikk identiteten stjålet.
Uken etter står jeg på politiets passkontor. «Så passet er ikke stjålet eller mistet?» spør politimannen bak glassvinduet. «Nei, jeg glemte det i Spania, men det koster tre ganger mer å få det sendt hjem enn å bestille et nytt. Politimannen nikker. Når han attpåtil smiler, drar jeg fram spørsmålet om politiet kan sende e-post til hotellet og bekrefte at det er ok å makulere passet mitt.
«To minutt», sier han og henter en kollega. «Vi vil helst at det gamle passet blir sendt til det norske konsulatet i Spania slik at vi kan påse at det blir makulert».
To politimenn ser på meg som om jeg var en Tunisisk flyktningsmugler. Beina svikter under meg og jeg griper fast i skranken med begge hender. «Kan dere være så snille å sende e-post til hotellet om dette, jeg orker ikke mer taxier og finske hittegodsbyråer, spanjoler med dårlig engelsk … og …» Politimennene veksler et par blikk før de ser på meg.
«Ok. Gi meg e-posten, så skal jeg se på det», sier en av dem og ber meg om å se inn i et kamera for å ta bilde til mitt nye pass.
«Hvordan vil du ha det nye passet tilsendt? Levert med hjemlevering? Helikopter eller via sjøveien?»
Jeg gulper opp en latter og sjangler ut av passkontoret.
Les også: Abida Raja har fortalt oss noe som vi helst ikke vil tenke på
Fem uker senere finner jeg mitt splitter nye rosa pass i postkassen. Holder det i hendene lenge før jeg pakker det ned blant andre verdisaker.
Uken etter står jeg i et prøverom på H & M når en e-post fra politiet tikker inn: «Konsulatet på Mallorca tar ikke imot passet. Derfor har jeg bedt hotellet sende passet til den norske ambassade i Madrid.»
Dette går nok greit, sier jeg til meg selv og drar kortet for å betale kjolen.
Tre uker senere får jeg ny e-post fra politiet: «Jeg har fått svar fra hotellet og de kan verken sende passet ditt til ambassaden eller makulere det. Men de vil oppbevare det i hotellets safeboks.»
Jeg prøver å gå vanlig ute på gaten, men må stoppe og hvile og puste dypt hvert kvartal. Du har nytt pass, sier jeg til meg selv. Neste gang kan du reise til Hellas. Men skal hotellet liksom oppbevare mitt gamle pass for alltid? En safe fullstappet med gjenglemte pass fra gjester i hele Skandinavia?
Jeg vandrer fortsatt i de gamle kjære regntunge gater, men sliter fortsatt, kjære lesere, med å glemme. Det gamle passet mitt ligger fortsatt der nede, innestengt og svettende.