Transpersoner som står frem og deltar i debatten om kjønns- og seksualitetsmangfold møtes med uakseptable mengder nedsettende kommentarer, hets og hersketeknikker.

Christine Marie Jentoft skrev nylig et innlegg om erfaringene med å være mangeårig transaktivist og samfunnsdebattant, og hennes historie burde ryste alle de av oss som heiste regnbueflagget i solidaritet med den skeive befolkningen etter angrepet 25. juni.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Hvis ikke vi som samfunn slår ring om transpersoner rett til å ytre seg nå, når skal vi gjøre det da?

Pedofilianklager

Jentofts erfaringer viser for det første hvordan trans-kritikere bruker pedofilianklager for å sverte sine motstandere, en strategi som både ble hyppig brukt blant homo-motstandere gjennom historien, og som i dag anvendes aktivt av konservative krefter verden over for å innskrenke skeives rettigheter.

For ikke så mange tiår siden hersket utbredte fordommer og konspirasjonsteorier mot homofile som gikk ut på at de benyttet offentlige toaletter for å begå overgrep, og «rekruttere» barn til homofili.

I dag er det transpersoner, og særlig transkvinner, som blir utsatt for lignende anklager, til tross for at transkvinner er blant dem som er aller mest utsatt for vold og overgrep.

Sykeliggjøring

For det andre er Jentofts erfaringer illustrerende for den sykeliggjøringen transpersoner blir utsatt for i både sosiale medier og ulike deler av samfunnsdebatten. Blant utsagnene som har blitt ytret mot henne på sosiale medier er flere der det stilles spørsmål ved hennes samtykkekompetanse og psykiske helse.

Men tvilen rundt transpersoners evne til å ta kompetente valg på vegne av seg selv spres ikke bare av marginale stemmer på Twitter. Dette er også holdninger som gir seg til kjenne i ulike deler av helsevesenet, for eksempel ved at man krever full psykiatrisk utredning for å gi kjønnsbekreftende behandling til personer med kjønnsinkongruens.

På samme måte som kvinner har måttet og fortsatt må kjempe for retten til å bestemme over egen kropp, må transpersoner nå kjempe mot umyndiggjøring i beslutninger som angår dem og deres liv.

Feilkjønning

Transpersoner som står frem offentlig blir også ofte møtt med motstandere som systematisk og bevisst feilkjønner dem, til og med på direktesendt TV.

Dette er i seg selv ikke ulovlig, men det viser en fullstendig mangel på respekt for transpersonene som blir rammet.

For de som kanskje ikke har fulgt transdebatten særlig tett kan kanskje feilkjønning virke uskyldig: «De viser jo bare til biologien!». Problemet er at ved å insistere på å bruke pronomen eller navn som henviser til en persons tildelte fødselskjønn, istedet for det kjønnet vedkommende identifiserer seg med selv, så antyder man at man enten ikke tror på at personens opplevelse av sin egen kjønnsidentitet er gyldig, eller man velger å rett og slett ikke bry seg.

Uansett signaliserer man at man ikke er innstilt på å ta hensyn til transpersoners identitet og preferanser. Dette er i beste fall uhøflig, og i verste fall med på å bygge opp under stigma rundt transpersoner som unaturlige avvikere som ikke bør lyttes til.

Les mer fra Norsk debatt

Skremmes fra å delta

Selv om transpersoner blir stadig mer synlige i både offentligheten og populærkulturen er dette fortsatt en gruppe medmennesker som opplever betydelig mer hets, trusler, vold og overgrep enn resten av oss.

Vi kan ikke stå og se på at transfolk skremmes fra å delta i debatten om sine rettigheter og sine liv.

Vi må skape mer trygghet og forståelse gjennom storstilt kompetanseheving om kjønns- og seksualitetsmangfold, vi må sikre at politiet har nok ressurser til å følge opp trakassering, hatytringer og hatkriminalitet, ikke minst på nett, og vi må slå ned på konspirasjonsteoriene, svertekampanjene og personangrepene.

Hvis ikke risikerer vi at majoriteten blir stående alene med regnbueflaggene våre mens transpersoner hetses tilbake inn i skapet.