Gå til sidens hovedinnhold

Penger og kveldssol - og en by uten trær

Utbyggerne har det travelt. Trærne skal vekk. Fortes mulig. Helst nå!

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Du ser dem når du vander opp langs Akerselva. De store trærne ved Lilleborg.

Jeg vet ikke hvor lenge de har stått der. Jeg vet ikke om noen vet.

Min søster derimot har bodd der et par års tid. Der langs elvebredden. Der slo hun seg ned sammen med sin vesle familie. Der blant så mange andre mennesker i de høye husene i denne tett befolkede delen av Oslo. Der blant de store frodige trærne ved Lilleborg.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Men nå er mange av disse digre bjerketrærne, lønnetrærne og seljetrærne i fare. Noen vil ha dem bort.

Kveldssol og tåkeprat

Det er en stadig krig mot trær i Oslo og andre bebygde steder. De står i veien. Bokstavelig talt.

De hindrer utsyn, utsikt og den evig ettertraktede kveldssolen. Som Dagsavisen nylig rapporterte, tar mange som vil ha trærne vekk seg stadig til rette og hugger, kvester og forgifter etter eget forgodtbefinnende.

Den største trusselen mot trærne i vår nærhet kommer likevel ikke i dølgsmål. Det skjer i fullt dagslys. I all åpenhet. I formelle, offentlige søknader om utbygging rundt om i våre bebyggelser. Det skjer gjennom sirlig formulerte argumenter om hvordan store gamle trær plutselig utgjør en umiddelbar fare. Det skjer gjennom bruk av fine ord som trepleie, tilgjengelighet og åpenhet. Det skjer gjennom påstander om hensynet til bydelens beboere.

Men alle de fine ordene, alle de sirlige argumentene, alle den angivelige omsorgen er ofte tåkeprat. Det er røyklegging, en dis av retorikk, for å skjule hva dette virkelig handler om. Så vi ikke skal forstå hvorfor disse trærne egentlig skal vekk.

Det handler om utsikt og solforhold, om pengene det er å tjene på å selge dette, og om det at det krever en ekstra innsats å beskytte store trær på en byggeplass.

Nå skal de vekk!

Nå skal nesten alle de store trærne øverst i skråningen på Lilleborg bort. Om nye utbyggere får det som de vil.

Det handler ikke om at de skal bygge på selve området der trærne står. Men bort skal de. Kanskje det heller er et spørsmål om at de digre trærne står i veien for noe av den «spektaktulære utsikten» utbyggerne allerede har lovet at «flere leiligheter» har. Kanskje grunnen er at de ønsker å slippe bryet det er med å ta vare på de tilgrensende trærne under en byggeprosess.

Utbyggerne har det uansett travelt. Trærne skal vekk. Nå. Fortest mulig. Hekkesesong eller ikke gjør ingen forskjell.

Alle de velformulerte ordene er vevet inn i den formelle søknaden for å få dispensasjon til å felle de verneverdige trærne. I tillegg til fantasifulle fordreininger om at trærne er i en så dårlig stand at de representerer en fare for omgivelser – selv om de så sent som i fjor ble både beskåret og definert som klart levedyktige i mange år fremover.

Søsteren som bryr seg

Min søster er glad i de store trærne rundt seg. Hun er glad for at de får utfolde seg som de selv ønsker, som trær. Ikke minst er hun glad i alt det livet som følger med det. Fuglene, insektene og de sky dyrene man helst bare ser tusle forsiktig mellom de massive stammene grytidlig om morgen.

Hun vil uendelig mye mer ha de enorme levende plantene rundt seg, enn mer sol eller mer utsikt. Hun vet hvor viktig det er – ikke minst i en by – å kunne se livet utspille seg gjennom årstidene.

Så min søster har tatt til motmæle. For trærnes egen skyld. For alt det dyrelivet som avhenger av dem. For at beboerne på Lilleborg fremdeles skal kunne ha mest mulig grønt rundt seg.

Hun har engasjert naboer og sameie. Hun og andre har skrevet omhyggelige tilbakemeldinger på nabovarslene og har varslet den kommunale plan- og bygningsetaten.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

En sak det er verdt å kjempe for

Jeg vet ikke hvordan det vil gå.

Jeg ser stadig trær som felles rundt om. Kanskje dette også vil skje med de majestetiske trærne ved Lilleborg. Kanskje de også hugges ned ett for ett, fordi de er til bry, fordi noen skal noe mer utsikt, fordi den relevante kommunale etaten ikke klarer å se gjennom utbyggernes tåkeprat, fordi vi – du og jeg – ikke skjønner at levende trær rundt oss er uendelig mye mer verdt enn litt mer sol eller litt mer utsikt fra stuevinduet.

Fordi vi ikke er blitt opplært i at trær – både i seg selv og med alt sitt liv – er den beste utsikt vi overhodet kan ha.

Men én ting vet jeg. Om ikke det fantes mennesker som min søster som setter så stor pris på trærne i sin umiddelbare nærhet at hun er villig til å kjempe for dem, ville vi hatt en tristere, mindre grønn og mindre levende by.

Kommentarer til denne saken