Nettavisen Norsk debatt bringer i dag et sterkt og informativt debattinnlegg fra to forskere ved Institutt for samfunnsforskning og Høgskolen i Østfold.

Les her: Vi har skapt et tillitsmonster

I innlegget viser Dag Wollebæk og Nicolay B. Johansen til et intervju som Nettavisen gjorde med justisminister Emilie Enger Mehl på Senterpartiets landsmøte i helgen.

Her sa justisministeren blant annet at hun opplevde mye av kritikken mot politiet i det siste som «veldig drøy», og at den «ikke har rot i virkeligheten og skaper en konfliktfylt debatt».

Heller ikke den knusende kritikken fra Rolleforståelsesutvalget mot den nå nærmest beryktede Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) opplevde hun som rettferdig.

– Politiet i Norge har høy tillit i store deler av befolkningen, og det må vi hegne om. Vi må være med på å snakke opp den tilliten, mente Mehl.

De to forskerne er slett ikke enige i at tillit er noe som kan eller skal «snakkes opp». Tvert om advarer de mot politikere som på denne måten forsøker å kneble kritikere:

«Når tillit blir snudd til et retorisk våpen for å beskytte makt, forhindre endring og stilne kritikk, har vi skapt et tillitsmonster», skriver de.

Og det er dessverre tydelig at det er akkurat dette ærendet Sp-politikeren Emilie Enger Mehl er ute i.

På det omtalte landsmøtet var Senterpartiet tydelige på at de mener at «liberaliseringen» av dagens narkotikapolitikk har gått for langt, og at all bruk av narkotika bør bli straffbart igjen.

Partiet vil også «gi tilbake» en lovhjemmel for å «avdekke bruk, besittelse og salg av narkotika» som politiet egentlig aldri har hatt.

Dermed har det oppstått en situasjon som svekker tilliten til både justisministeren og til politiet.

Det er nå snart to år siden at Riksadvokaten gikk ut og presiserte det som er gjeldende rett, nemlig at politiet ikke har adgang til å foreta kroppsundersøkelser, husransakelser eller gjennomgang av mobiltelefoner på mistanke om bruk eller besittelse av små mengder narkotika.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Riksadvokaten presiserte tvert om at dette var uforholdsmessig maktbruk overfor en mindre forseelse, i strid med både Straffeprosessloven, Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Altså omtrent som om du skulle bli lagt i bakken og påført håndjern fordi du ble tatt i 80 km/t i 70-sonen.

Så skulle vi kanskje tro at politiet og justismyndigheter straks ilte til for å gjenopprette feilen?

Nei. I stedet har det i hovedsak skjedd to ting:

• Justisministeren har gjentatte ganger nektet å beklage politiets opptreden, samtidig som hun snakker Riksadvokaten etter munnen. Sp-landsmøtet har tydeliggjort hvorfor. Hun beklager den egentlig ikke
• Politiet har slept beina etter seg, og i flere tilfeller insistert på å fortsette den ulovlige praksisen – vel vitende om at de har både politidirektørens og justisministerens uuttalte (og kanskje uttalte) støtte

Begge disse forholdene skaper inntrykk av at vi har et politi og en politisk ledelse i justisdepartementet som faktisk ikke er villige til å følge norsk lov.

Jeg tror ikke det skaper tillit hos folk flest.

I tillegg kommer noen andre, til dels historiske forhold som jeg også skal være ubehagelig nok til å rippe opp i:

• Utøya: Bildet av den overfylte politi-gummibåten på vei til feil sted var kanskje starten på en undring hos mange, som senere ble stadfestet av en knusende granskingsrapport
• London Pub: Også her satt politiet i en bil et stykke unna og observerte, mens en kvinnelig, sivil vekter la attentatmannen i bakken og berget flere menneskeliv
• Baneheia: Viggo Kristiansen var ikke morder likevel, men satt flere år uskyldig i fengsel etter beviselig tunnelsyn hos politi og påtalemyndighet. Tengs-saken likeså
• NNPF: Den nå velkjente narkotikapolitiforeningen som i årevis har infiltrert politiet, helt opp til toppen, og påviselig har vært med på å legitimere ulovlig praksis

Jeg tror ikke noen av disse punktene har inngitt tillit til politiet, særlig ikke pinlige rettssaker (siste punkt) som liksom skal tvinge folk til respekt for tjenestemenn som tvert om fortjener latter.

Les også Erik Stephansen: Når politi og påtalemyndighet dummer seg ut for åpen scene

Nå skal vi likevel ikke svartmale situasjonen:

Emilie Enger Mehl har rett i at vi har en av de beste og høyest utdannede politistyrkene i verden. Vi sammenligner oss tross alt ikke med USA eller Venezuela eller Nord-Korea.

Men dette renommeet, eller tilliten om du vil, er skapt fordi norsk politi har gjort seg fortjent til denne tilliten.

Fordi vi har hatt et stort sett ubevæpnet politi som i hele etterkrigstida og langt inn i vårt århundre lojalt har fulgt gjeldende lovgivning og skiftende flertall på Stortinget.

Et politi som også har vært ansett som ubestikkelig – om vi ser bort fra narkotikapolitisjefen som i 2020 ble dømt til 21 års fengsel for grov korrupsjon, og som i forrige uke ble løslatt og sendt hjem til kjæresten for å sone der.

Det krever lang tid for å bygge opp tillit, men kort tid for å bryte den ned, sies det.

Det hjelper i alle fall ikke å hevde at noen har tillit, eller påstå at vi burde ha mer tillit, eller forsøke å tvinge noen til å ha tillit.

I stor grad, og kanskje mer enn de fleste andre, er politi og justismyndigheter avhengig av hva de gjør – og ikke hva de sier.

De to forskerne Wollebæk og Johansen nevner et talende eksempel i sitt tidligere nevnte debattinnlegg, et eksempel fra Riksadvokatens omfattende dokumentasjon av lovbrudd som også ble omtalt i media:

Det handler om Lea (23), som ble tatt av politiet etter at hun delte en joint med cannabis sammen med en venninne på en festival i fjor sommer. Hun ble satt i glattcelle, kledd naken, før hun måtte «gå dypt ned i knebøy og dra rumpeballene fra hverandre».

Det er mulig justisministeren ikke er enig – men jeg mener at slike uforholdsmessige maktgrep er tydelige tillitsbrudd mellom politi og sivilbefolkning som vi heldigvis har en riksadvokat med mot til å påtale.

Etter slike tillitsbrudd hjelper det ikke at en Senterparti-poliker forsøker å «snakke opp» tilliten til politiet. Det eneste som hjelper er at politiet legger seg i selen for å opptre i tråd med det politikerne på Stortinget har bestemt og ønsker.

Til det kreves en politidirektør med en helt annen handlingsvilje enn det Benedicte Bjørnland har vist slå langt.

Og ikke minst en justisminister som er litt mindre opptatt av å ri egne politiske kjepphester.