Gå til sidens hovedinnhold

Politiet må på rehab

Har narkotikaproblematikken blitt så omfattende for politiet, at vi ikke lenger kan stole på om de er skikket til å utføre arbeidet? spør to jusstudenter.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Kan vi egentlig stole på at politiet er edruelige i sine vurderinger, eller er politiet helt på kjøret?

La oss komme med noen eksempler:

  • Først ut har vi den nå kjente politimesteren og juristen i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, som hevder at avkriminalisering og legalisering er en og samme ting.
  • I følge Advokat Dagfinn Hessen Paust og etterforsker ved Oslo Politidistrikt, Bård Dyrdal, er det ikke mulig at en jurist ikke vet forskjell på opphevelse av straff og det å gjøre noe lovlig. Dermed sitter vi igjen med at dette er bevisst begrepsforvirring og en avsporing i en viktig debatt som handler om hvorvidt vi som samfunn skal slutte å skade mennesker.
  • Videre kritiserer Aftenposten på lederplass politifolk som villeder om rusreformen.
  • Professor ved UiO, Alf Petter Høgberg, kritiserer politiet på Facebook for å motarbeide regjeringens arbeid. Han kaller det grov utroskap innen forvaltningen. Kritikken fra Høgberg kom etter at regjeringen hadde lagt frem rusreformen for Stortinget, hvorpå jurist og politidirektør Benedicte Bjørnland igjen stilte seg resolutt kritisk til reformen.
  • Etter at politiet gjennomsøkte Flora videregående skole med narkotikahunder, rettet Jusprofessor ved UiB, Hans Fredrik Marthinussen, sterk kritikk mot etaten for å handle i strid med vedtak fra stortinget, føringer fra Riksadvokaten og instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet.
  • Bård Dyrdal stilte betimelige spørsmål da han gjestet RIO-podden. I et scenario der politiet skulle få det slik de ønsker, at rusmiddelbruk fortsatt skal straffes, så vil de stå fullt ut ansvarlig for denne politikken. I et slikt tilfelle er det viktig å spørre seg hva dette vil gjøre med tilliten til politiet i mange av de ulike miljøene vi har i Norge, påpeker han.

Les også: Straff er prøvd i femti år. Det funka ikke. Det var noe annet som fungerte: at folk passet på hverandre

Hasteransakelse

Gjennomsiktighet vedrørende politiets evne til edruelighet bør særlig gjøres gjeldende i saker hva angår inngrep i befolkningens privatliv.

I tilfeller der hvor politiet skal gjennomføre en ransakelse av hus eller person, vil i utgangspunktet en vurdering av forholdsmessighet bli gjort av en som har høy faglig kompetanse - det vil si domstolene eller påtalemyndigheten, i en skriftlig beslutning som skal fremvises til mistenkte og loggføres.

Det viser seg at politiet, teknisk sett, har mulighet til å benytte seg av noe kalt hasteransakelse dersom særlige forhold ligger til rette for dette. En hasteransakelsee skjer når politibetjenten selv vurderer at det må gjennomføres ransakelse, og avgjørelse av påtale ikke kan avventes.

Problemet her er at politibetjentene som skal utføre denne vurderingen ikke har den samme faglige kompetanse som det utdannede jurister og dommere har. De har dessuten ikke tilsvarende forpliktelser til saklighet.


Ikke tilgjengelig for almenheten

Etter å ha sendt innsynsbegjæringer til riksadvokaten, politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet i forbindelse med et skoleprosjekt, viser det seg umulig å få oversendt noen form for statistikk vedrørende slike hasteransakelser.

Politidirektoratet hevder nemlig at de ikke har et system som enkelt kan gjøre statistisk materiale vedrørende husransakelse tilgjengelig for allmennheten.

Dette betyr at etter en hasteransakelseer gjennomført, er det umulig for andre å finne ut om denne i det hele tatt fant sted, var lovlig, eller befant seg innenfor kravene om forholdsmessighet.

Det samme kommer også frem etter samtale med en av våre kilder som er strafferettsadvokat - slike inngrep blir ikke innrapportert med mindre det blir gjort funn.

Kan i praksis gjøre hva de vil

Folk flest har ikke inngående kunnskap i lovene som sier hva politiet har lov - eller ikke lov til å gjøre. Dette betyr at politiet i utgangspunktet kan gjøre hva de vil, i møte med for eksempel ungdom, som blir tatt for å røyke cannabis. Fordi de ikke trenger å innrapportere inngrepet, kan forvaltningen opptre uten frykt for å bli overprøvd.

Selv om vi liker å tro at politiet alltid handler på hva som er rett, er politibetjenter også mennesker. Og, som kommer frem blant eksemplene nevnt over, er det ikke alle en kan stole på til å bruke makten sin på en rettferdig måte.

I saker hva angår narkotika, fremstår politiet nå både som politiske aktivister og en etat med et særegent forhold til loven.

Hvordan mener politiet selv at vi som borgere skal kunne ha tillit til at de evner å gjøre grundige og korrekte avveininger i saker hva angår inngrep i borgernes privatliv, særlig i tilfeller der de er på spor av narkotika?

Les flere saker fra Norsk debatt her

Det vi vet, er at vi ikke får tilgang til data som sier noe om inngrepene deres er lovlige eller ikke.

Spørsmålet vi alle bør stille oss, er derfor om politiets narkotikaproblem har blitt så stort at vi ikke lenger kan stole på om de er skikket til å utføre et slikt arbeide.

Reklame

NÅ: Enormt salg på alt du trenger til løping

Kommentarer til denne saken