«Jeg har ikke flere tårer igjen», skriver Abida Raja i boka «Frihetens øyeblikk», der hun forteller om volden hun ble utsatt for i (tvangs)ekteskapet. Hun er ikke alene.

Jeg vil våge å påstå at Raja tross alt er heldig som har overlevd, og nå kan fortelle om det. Det er så alt for mange kvinner – og noen menn, som ikke får den sjansen.

Vold i nære relasjoner er alt for ofte forløperen til drap. I Norge utgjør slike drap en fjerdedel av alle drap.

I versting-landet Polen drepes hvert år om lag 400 kvinner av ektemann eller samboer, i Tyskland 117 og i Frankrike 100. Det er alt for mange, og det verste er at det kunne ha vært unngått i mange tilfeller.

Bygdeposten skriver 5. april i år om en mann i 30-årene på Krødsherad som meldte seg selv til politiet. Han hadde utøvet vold mot sin samboer, en kvinne i 40-årene. Mannen ble pågrepet uten dramatikk utenfor Modum politistasjon i Vikersund. På det tidspunktet var kvinnen ennå i live, men døde av skadene like etterpå.

«Da ryker jeg inn for i hvert fall drapsforsøk - love you all», skrev han på sin lukkede Facebook-side. Meldingen over en svart bakgrunn sammen med seierstegn og hjerteemotikoner.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ordfører i Krødsherad Knut Martin Glesne ble oppringt samme natt. I en artikkel i VG fortalte han at ingen i den lille bygden på 2200 innbyggere hadde sett for seg at noe sånt kunne hende der.

Det er akkurat det som er tragisk ved partnerdrap eller blind vold i hjemmet. «Sånt skjer ikke hos oss». Men plutselig skjer det likevel.

Fordi det skjer over alt, i alle samfunnslag. Som oftest begynner det med spark og slag, eller kanskje bare muntlig hets eller trusler. For politiet er partnerdrap «varslede» drap – som ikke burde finne sted. Alt for ofte vil ikke ofrene innrømme at de utsettes for vold, og forsøker å skjule eller lyve bort blåmerker.

Mørketallene er store. Statistikkene viser bare toppen av isfjellet. Vi skal ikke glemme at det noen ganger er menn som blir ofre for voldelige, kvinnelige samboere, men det er mye sjeldnere.

Internasjonalt tas det omsider grep mot det som nå kalles «femicide»: Partnerdrap på kvinner. Omfanget gjør at mange eksperter omtaler det som en pandemi.

Les mer fra Norsk debatt

På kvinnedagen i år arrangerte Vardø museum og Kvinnenettverk i Vardø et symposium med en fransk æresgjest. Historikeren Christelle Taraud har nettopp utgitt en bok om «femicide». For det er selvsagt ikke noe nytt. For Taraud og de andre medforfatterne er den store synderen patriarkatet.

Boken hevder blant annet at de tidligste fysiske forskjellene mellom menn og kvinner (de siste var systematisk mindre) skyldes ganske enkelt at de fikk i seg mindre kjøtt i kostholdet. Det var mennene som skulle vokse seg store og sterke. De ble også tidlig voldelige. Og den volden har gått som en rød tråd gjennom historien.

Politietterforskere verden over vet hvor de først skal lete etter drapsmenn: I nære relasjoner.

I Frankrike har mer enn 100 kvinner blitt drept av sin partner hvert år i løpet av de siste 15 årene. Det kunne ikke fortsette. Flere kampanjer ble satt i gang, blant annet med korte, men grufulle tekster klistret opp på gatevegger i Paris, som «Pappa drepte mamma med kniv». Både rystende og effektive, men det er ikke nok.

Det eneste europeiske landet som bokstavelig talt har tatt tyren ved hornene er Spania.

Der var det et stort hinder: Den berømte machokulturen. Men myndighetene var fast bestemte på å få bukt med vold og drap på kvinner.

Dette er Nettavisens spaltister

En ny lov ble derfor vedtatt i 2004, og spanske domstoler dømmer nå dobbelt så ofte i disse sakene som for eksempel de franske. Et av de konkrete grepene som ble gjort er fotlenke og alarm, som skal forhindre voldelige menn fra å nærme seg kone eller samboer.

Jeg så hvordan det virket i praksis en gang da jeg intervjuet en voldstruet kvinne. Til å begynne med var hun avslappet og saklig, men så så hun på voldsalarmen at eksmannen nærmet seg, og fikk panikk. Da gikk det opp for meg hvordan det må være å leve et slikt liv, og som sikkert Abida Raja og tusenvis av andre ofre har måttet gjøre i mange år.

«Se til Norge,» sa Roosevelt for mange år siden. «Se til Spania,» tror jeg det er riktigere å si i dette tilfellet. Når de har klart det burde det være mulig for mange andre land også.

For vi bør ikke «tåle så inderlig vel» at dette fortsetter.