For politikere lærer aldri.

Ikke vi heller, for den saks skyld, men det skal jeg komme tilbake til.

Først til dagens ydmykelse på Stortinget, der justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) var kalt inn til spørretime for å svare på hvorfor hun har taklet sitt snart fire måneder lange TikTok-gate så uendelig klønete.

Les også: Emilie Enger Mehl (Sp) beklaget ikke TikTok-bruken: – Burde ha vært mer åpen

Riktig nok var ikke spørsmålene stilt akkurat slik.

De var formulert langt mer avdempet, vi snakker tross alt om den ærverdige stortingssalen:

• Hvorfor ville hun ikke svare på spørsmål om appen da hun ble spurt første gang?
• Visste hun at appen kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko, og hvem rådførte hun seg med?
  
• Villedet hun Stortinget da hun pekte på sikkerhetsmessige hensyn for ikke å svare?
  

Antakelig er det ikke politisk vilje til å felle statsråden denne gangen, selv om det kan ha vært like før. I dag brukte ikke Mehl ordet «beklage», men sa at hun var «lei seg» over at hun ikke hadde vært mer åpen overfor Stortinget tidligere. Og at hennes «varsomhet» med å dele informasjon om telefonene sine hadde skapt mer usikkerhet.

Les også Anders Magnus: I dette tilfellet er det Mehl som er barnet

Men det er ikke mitt hovedpoeng her.

Poenget er et lite tankeeksperiment rundt hva som kunne skjedd dersom Emilie Enger Mehl, første gang hun ble spurt om TikTok på telefonen, hadde svart:

– Ja, det har jeg. Det burde jeg kanskje ikke hatt?!

Hva hadde skjedd da?

Antakelig ingenting.

Antakelig kunne hun gått tilbake til departementet sitt, sjekket med Nasjonal sikkerhetsmyndighet om hvilke regler som gjelder/bør gjelde, og deretter forklart hvorfor hun ville slette/ikke slette den kinesiske appen.

Ferdig.

I stedet skjer det samme gang på gang:

Nå nylig så vi det i pendlersaken, der først stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap) og deretter arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik (Ap) ble dradd gjennom søla i ukevis, med benektelser og bortforklaringer, før de til slutt måtte bite i gresset og trekke seg på ydmykende vis.

Vi så det da Per Sandberg (Frp) måtte gi seg som fiskeriminister i 2018, etter sin halv-hemmelige kjærlighetstur til Iran. Og vi så det noen år tidligere da barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) måtte be om avskjed – ikke fordi hun var personlig bekjent av det nye barneombudet hun nettopp hadde ansatt – men fordi hun hadde forsøkt å skjule det.

Som eksempel på en klassisk uærlig eller halvhjertet beklagelse, blir ofte Valla-saken i 2007 trukket fram, da LO-leder Gerd-Liv Valla beklaget hvis hennes medarbeider Ingunn Yssen hadde oppfattet noe Valla hadde sagt eller gjort som sårende.

Etter alle disse sakene skulle vi kanskje trodd at politikerne hadde lært. Og vi kan selvsagt ikke vite om alle de nevnte hadde blitt sittende i stillingene sine dersom de straks hadde innrømt sine feil eller tabber, og deretter beklaget.

Men det er sannsynlig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Og det er her kriserådgivere fra utenforstående byråer har sin store styrke. De kan komme utenfra, uten prestisje, og fortelle statsråden eller bedriftslederen eller idrettstoppen at det alltid lønner seg å beklage med en gang. Og at de må motstå den høyst menneskelige trangen vi alle har til å bagatellisere, eller forklare, dekke over, eller forsøke å skjule …

Vi kan bare tenke på oss selv, på hjemmebane, de gangene vi uforvarende har kommet tråkkende inn på et nyvasket gulv med sølete støvler – og blitt møtt av en rasende forelder eller samboer.

Jeg vet utmerket godt at det beste er å beklage, men min første refleks er nesten alltid «ja, men jeg skulle bare …»

Da følger selvsagt mer kjeft, og det hjelper heller ikke med utfyllende forklaringer for hvorfor det var påkrevd å ikke ta av seg på beina akkurat i dette tilfellet.

Det eneste som hjelper er å si «Å nei! Beklager! Det var ubetenksomt og idiotisk gjort av meg! Jeg skal aldri gjøre det igjen!»

For hva skal en straks litt mindre rasende mor eller far eller ektefelle eller samboer si da?

Nå vet ikke jeg hvilke råd justisminister Emilie Enger Mehl har fått fra sine egne rådgivere eller sin egen kommunikasjonsavdeling i denne saken. Kanskje har de gitt utmerkede råd, som hun ikke har lyttet til. Eller så har de har vært sauset inn i den samme forsvarsmekanismen på vegne av departementet selv.

For dette er det eneste vi kan være sikre på:

Politikere lærer aldri – og ikke vi heller. Om ikke lenge er det en ny politiker som gjør en tabbe – stor eller liten – og som bare gjør det verre for seg ved å utsette det uunngåelige.