Med 5,3 millioner innbyggere står Norge for cirka 0,7 promille av verdens befolkning. Med et bruttonasjonalprodukt (BNP), på 406 milliarder dollar, sto Norge i 2019 for anslagsvis 0,45 prosent av en verdiskapning i verdensøkonomien på 89364 milliarder dollar (alle tall fra IMF World Economic Outlook, april 2021).

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Per innbygger i verden var gjennomsnittet 14529 dollar i 2018. For Norge var tallet 75700 dollar i 2018. Tallene kan ha feilkilder og valutakurser kan påvirke regnestykket. Kjøpekraftsjusterte tall er et BP per innbygger på 21725 dollar i verden, mot 65905 dollar i Norge.

Problemet er ikke bruk av energi generelt, men bruk av fossilt brensel

Norges befolkning utviser dermed en produktivitet vesentlig høyere enn gjennomsnittet i verden, fem ganger høyere målt etter valutakurser, tre ganger så høyt målt etter IMFs anslag for kjøpekraft. I 2020 var Norges samlede forbruk av energi 1,93 exajoules; det utgjorde 0,35 prosent av energiforbruket i verden.

Hver innbygger i kongeriket brukte 356 gigajoules primærenergi, fem ganger verdens gjennomsnitt på 71 gigajoule. I forhold til økonomisk ytelse er norsk økonomi ikke spesielt effektiv i sin bruk av energi, men vannkraften setter Norge i en særstilling, ikke minst i forhold til andre europeiske land (unntatt Island).

Problemet er ikke bruk av energi generelt, men bruk av fossilt brensel som forårsaker karbonutslipp. Enkelt uttrykt er nivået av karbondioksid (CO2)-utslipp en funksjon av økonomisk aktivitet multiplisert med karbonintensitet, bestemt av teknologi, kalt Kaya identiteten.[1]

Les også: Det er dette valget 13. september egentlig handler om

Balansen mellom ambisjoner om avkarbonisering og nedgang i karbonintensitet på grunn av teknologigevinster, vil bestemme rommet for økonomisk vekst. For at avkarboniseringen ikke skal bremse den økonomiske veksten, må karbonintensiteten avta raskere. I det motsatte tilfellet, hvis karbonintensiteten stagnerer eller faller saktere, vil den økonomisk veksten avta, eller målene for avkarbonisering vil ikke bli oppfylt, eller en kombinasjon av to tapte mål.

Forholdet mellom økonomisk vekst og veksten av CO2-utslipp, karbonkoeffisienten, er viktig i denne sammenhengen; jo lavere karbonkoeffisienten er, jo større andel av energien er utslippsfri, desto høyere er potensialet for økonomisk vekst uten at utslippsvekst er en hindring.

Nordmenn slipper ut mer, men er mer effektive

I 2019 sto kjernekraft, vannkraft og fornybar energi for til sammen 16 prosent av verdens energiforbruk: For Europa var tallet 27 prosent, og for Norge 65 prosent. Norge har et enestående utgangspunkt for videre næringsutvikling basert på elektrisitet, men den må være konkurransedyktig i pris. Derfor er det viktig å verne om det innenlandske kraftmarkedet og å unngå at kostnader ved utbygging av infastruktur for eksportrettede prosjekter belastes norske forbrukere ved høy nettleie.

I 2020 sto Norge for anslagsvis 0,1 prosent av verdens utslipp av karbondioksid, CO2. Dette betyr at vi norske borgere ved vår bruk av energi slipper ut nesten dobbelt så mye CO2 som den gjennomsnittlige verdensborger.

I forhold til verdiskapningen er vi på dette punkt imidlertid flere ganger så effektive som gjennomsnittet. Målt ved utslipp av CO2 er energiforbruket i Norge bare omtrent en tredjedel så karbonintensivt som verden i sin helhet. Vannkraften forklarer mye. Dessuten tar norske skoger opp omtrent halvparten av landets utslipp av klimagasser.

Dette ønsker klimaminister Rotevatn ikke å ta med i statistikken, selv om det er praksis i EU. Regjeringen pålegger Norge sterkere utslippskutt enn påkrevet.

Norske borgere har ingen grunn til å skamme seg over energiforbruket. Vi er produktive, effektive og renslige. I et kaldt og tynt befolket land langt mot nord, med lange og mørke vintre i tillegg til lange avstander, er bruk av energi en forutsetning for velferd og velstand.

Vårt utgangspunkt med fornybar vannkraft er helt forskjellig fra nesten alle andre europeiske land, som ofte har et mildere klima, er tettere befolket og som historisk har basert seg på kull. Det er påfallende at mange politikere og miljøaktivister synes å mene at vi bør skamme oss over tingenes tilstand, ikke bare i verden, men særlig i Norge.

Norge, i egne øyne, kan fremstå som klimapolitisk dydig

Deler av miljøbevegelsen ivrer for å bruke mange penger på å flytte utslipp av CO2 fra Norge til utlandet. Det følges opp av mange politikere som er mer opptatte av symboler enn av realiteter. Det siktes til elektrifiseringen av sokkelen, der vannkraft fra det norske fastlandet erstatter gasskraft. Utsirahøyden og Johan Sverdrup-feltet er et eksempel.

Den frigjorte gassen forblir ikke i bakken, men eksporteres til kontinentet og Storbritannia, der den stort sett anvendes til å frembringe elektrisitet. Utslippene flyttes ut av Norge, som i egne øyne kan fremstå som klimapolitisk dydig. Kullkraft importeres fra andre land i tilfellet underskudd på vannkraft i Norge, med tilsvarende virkning for en klimapolitisk falsk dyd.

Når de landene som kjøper norsk gass eller selger oss elektrisitet får belastningen på klimaregnskapet, kan Norge i egne øyne fortone seg som prektig. Miljøbevegelsen vinner en seier på en symbolsk slagmark og politikerne kan innkassere velvilje og håpe på gjenvalg.

Underforstått skal Norge redde verden fra en klimakatastrofe ved å overføre utslipp av CO2 til andre lands regnskap! Et mer fornuftig alternativ ville være en CO2-skatt, i det minste innenfor en europeisk ramme som også ville omfatte forbrukerne av olje og gass. [2]

Symbolpolitikken er et bokføringstriks uten reell betydning. Utslipp av CO2 er ikke et lokalt eller nasjonalt spørsmål, men gjelder kloden som helhet. I Norge synes miljøbevegelsen og mange politikere å hevde at det er av betydning hvor utslippene finner sted.

Symbolpolitiske tiltak koster milliarder i klimapolitisk bortkastede investeringer, samtidig som produksjonsstart og inntektsstrøm utsettes i flere år. De samme politikerne prioriterer klimapolitiske symboler fremfor nødvendige investeringer i veier, jernbaner, medisinsk utstyr og oppussing av skoler.

Hevder Norge kan redde verden

Miljøbevegelsen og flere forskere hevder også at Norge kan bidra til å redde verden ved å kutte utvinningen av olje og gass.

I august 2013 utga Statistisk Sentralbyrå (SSB) en rapport utarbeidet på oppdrag av Framtiden i våre hender (FVH), og Kirkens Nødhjelp (KN). [3] Konkret hevdes det at kutt i norsk oljeutvinning ville føre til lavere utslipp av CO2 i utlandet, der størstedelen av norsk olje og gass forbrukes. [4]

Budskapet er gjentatt av en gruppe samfunnsøkonomer i en kronikk i Aftenposten den 22. august 2021. Her hevdes blant annet at «Klimaeffekten av norske oljekutt vil neppe være null, slik flere politikere har hevdet. Samordning med andre produsentland kan gjøre effekten betydelig.» [5]

SSB-rapport avslører manglende innsikt i oljemarkedet

Budskapet er i korthet at redusert norsk oljeproduksjon gir økt oljepris og dermed reduserte klimautslipp, men at norske oljekutt ikke vil ramme lavinntektsland. Disse konklusjonene bygger på tidligere forskning ved SSB. Forfatterne synes å mene at Norge ved å redusere sin oljeutvinning vil kunne påvirke oljeprisen på en selektiv måte: opp for industriland, uforandret for lavinntektsland.

Rapporten avslører dessverre en manglende innsikt i oljemarkedet. Råolje omsettes i et globalt marked, der endringer i tilbud og etterspørsel ett sted har virkninger over hele verden. Oljeselskaper, handlere og meglere operer med verdensmarkedet som siktemål, ikke regionale markeder.

Les også: Var du der, Nazneen?

Dermed ville eventuelle norske oljekutt påvirke balansen på verdensbasis, forutsatt at alt annet forblir uforandret. Historisk var dette tilfellet i 1986 og særlig i 1999, da Norge sammen med Mexico bisto OPEC i å få oljeprisen opp. En bred reduksjon av oljeutvinningen fant sted i 2001 etter terroristangrepet på USA, og i 2020 som svar på sviktende etterspørsel under koronakrisen.

I normale tider har det ikke vært noe samkjør. Norges utvinning av olje nådde sitt historiske høydepunkt i 2001 med 162 millioner tonn. Deretter har den avtatt jevnt og trutt inntil 2020 da Sverdrup-feltet startet opp. Bakgrunnen for nedgangen var laber leteaktivitet, lav funnrate og høye kostnader, ingen internasjonal avtale. Samtidig som utvinningen av olje i Norge avtok, tiltok den i verden som helhet. Dette antyder ingen norsk ledestjerne.

Erfaringene viser at i et oligopolistisk marked, kan tilbudet samordnes - for en tid. Derfor anbefales en styrt nedtrapping og avvikling. Med to prosent av verdens utvinning i 2013, er Norge imidlertid ikke av betydning for balansen i oljemarkedet. OPEC med Saudi-Arabia og Russland er fortsatt toneangivende.

I tillegg er oljeutvinningen i Irak på vei opp. USAs nederlag i Afghanistan kan gi mulighet for en direkte oljeledning fra Iran til Kina. Store oljereserver og ledig kapasitet gjør at «Peak Oil» inntil videre er avlyst. Verdens største oljeselskap er ikke lenger bare amerikanske eller europeiske, men i økende grad kinesiske, russiske eller saudi-arabiske.

Noen norske forskere og politikere synes å overse omstruktureringen av verdens oljemarked, der de viktigste selgerne befinner seg i Midtøsten og de største kjøperne er India og Kina. Ingen av disse landene har interesse av å avvikle oljen som energikilde. Oljemarkedet er robust og etterspørselen forskyves til fremvoksende økonomier.

Høyere oljepriser rammer ikke likt. Omfattende forskning viser at oljeforbruket på kort sikt blir lite påvirket av prisen. Mange mennesker, særlig i lavinntektsland, bruker den oljen som de trenger for å komme seg til og fra jobb og for å generere strøm, fordi alternativene er mangelfulle.

Forskningen viser også at oljeforbruket ikke øker proporsjonalt med inntekten. Dette betyr at for lavinntektsgrupper og lavinntektsland utgjør oljeregningen en større økonomisk byrde enn tilfellet er for høyinntektsgrupper og høyinntektsland. Dermed virker oljeskatter og prisøkninger på olje sosialt regressivt: de rammer først og fremst fattige mennesker over hele verden.

Også i industrialiserte land som Storbritannia og USA utgjør energiregningen en stor byrde for husholdninger med lav inntekt. EU har en betydelig energifattigdom blant husholdninger som sliter med høye strømregninger. I USA har president Biden skutt ned et forslag om å justere bensinskatten i takt med prisstigningen.

SSB-rapporten er heller ikke holdbar i behandlingen av tilbudssiden i oljemarkedet. Analysen bygger på en kompleks likevektsmodell for oljemarkedet, med mange usikre parametere. Underforstått synes den å forutsette at oljemarkedet er et vanlig frikonkurransemarked der det er en naturlig likevekt.

Disse forutsetningene holder ikke. Oljemarkedet er preget av oligopol, imperfekt konkurranse, et imperfekt kartell, OPEC, og lange ledetider for investeringer i ny kapasitet, unntatt for kostbar skiferolje.

Verdensmarkedet for olje er ikke preget av knapphet, men av overskudd. Derfor samarbeider viktige produsenter vanligvis for å holde volum tilbake. Ledig utvinningskapasitet sammen med store finansielle reserver gir noen viktige produsenter en betydelig handlefrihet i oljepolitikken: de er i stand til å sende oljeprisen opp eller ned etter forgodtbefinnende, som vist våren 2020.

Saudi-Arabia alene har en ledig kapasitet som godt overgår Norges utvinningsvolum. Historisk har både langsiktige, strategiske hensyn og kortsiktige politiske hensyn hatt betydning for landets oljepolitikk.

Usikkerheten tilsier at det ikke bør trekkes klare konklusjoner om oljeprisen. Spørsmålet er hvordan andre oljeprodusenter, først og fremst OPEC-landene og Russland, ville forholde seg til et eventuelt norsk oljekutt.

Overser at kull er verdens nest viktigste energikilde

Én mulighet er at andre oljeprodusenter ikke ville øke volumet, men i stedet innkassere gevinsten ved en moderat prisoppgang. Da ville inntekt bli overført fra et land med en høy grad av transparens i sin økonomi til mindre transparente steder. En høyere oljepris ville også gjøre kull mer konkurransedyktig og bidra til høyere utslipp av CO2. Mange forskere synes å overse at kull er verdens nest viktigste energikilde, foran naturgass.

I utviklingslandene, sett under ett, er kull den viktigste energikilden; forbruket øker jevnt, ikke bare i India og Kina, men også i Latin-Amerika. Tall for forbruk og investeringer antyder at verden ikke er ute av kullalderen. Høyere oljepriser, som noen forskere og politikere ønsker, kan bidra til å forlenge kullalderen. I tillegg kommer de uheldige sosiale virkningene nevnt ovenfor.

Politikere som bevilger store summer til betydningsløse tiltak

En annen mulighet er at andre oljeprodusenter ville øke volumet for å oppveie eventuelle norske kutt. I så fall ville oljeutvinning bli overført fra et land med en høy standard for helse, miljø og sikkerhet til land med en lavere standard, i tillegg til overføringen av inntekt til land med en mindre transparent økonomi.

Den nevnte rapporten fra 2014 holder ikke mål faglig. Den utviser utilstrekkelig kunnskap om saksområdet. Politisk er saken betenkelig. Politikere som bevilger store summer til betydningsløse tiltak, kan neppe være overbeviste om en truende klimakatastrofe. I stedet ser de seg tjent med å gi miljøbevegelsen symbolske seire av hensyn til sin egen posisjon, ut fra opportunistiske motiver som ønsket om gjenvalg.

Mistanken om klimapolitisk opportunisme underbygges av at regjeringen pålegger Norge unødig høye utslippskutt, til unødig høye kostnader. Det kan også antyde en form for demonstrativ klimapolitisk selvplaging motivert av opportunisme.

Dette regnestykket burde være en advarsel

I 2018 godtok Norge påleggene fra EU om kutt av CO2 i ikke-kvotepliktig sektor inntil 2030. Pålegget var 40 prosent for det energieffektive og renslige Norge, mot syv prosent for det mindre effektive og mindre renslige Polen. Når befolkningsveksten tas i betraktning, må hver norske borger kutte med 53 prosent, mot fire prosent i Polen.

I 2030 vil en forbruker bosatt i Polen kunne ha et betydelig større utslipp av klimagasser enn en som er bosatt i Norge. Forskjellen viser urimeligheten i EUs politikk og dårskapen i norsk politikk. Dette regnestykket burde være en advarsel, ikke bare mot EUs energipolitikk, men også mot mange norske politikere.

Les flere meninger fra Norsk debatt

[1] Y. Kaya and K. Yokoburi, Environment, Energy, and Economy: Strategies for Sustainability, Tokyo 1997, United Nations University Press, 1997).

[2] Knut Einar Rosendahl, «Elektrifisering og klimapolitikk», Samfunnsøkonomen, nr. 5, 2014, ss. 14-17

[3] Taran Fæhn, Cathrine Hagem og Knut Einar Rosendahl, Norsk olje- og gassproduksjon. Effekter på globale CO2-utslipp og energisituasjonen i lavinntektsland. Oslo 2013, Statistisk Sentralbyrå.

[4] Taran Fæhn, «Den vriene klimapolitikken», Samfunnsøkonomen, nr. 3, 2014, ss. 4-7

[5] Geir Asheim, Taran Fæhn, Rolf Golombek, Mads Greaker, Cathrine Hagem, Bård Harstad, Michael Hoel, Snorre Kverndokk, Diderik Lund, Karine Nyborg. Knut Einar Rosendahl, Daniel Spiro «Norsk oljepolitikk kan bidra for klimaet», Aftenposten, 22. august 2021