The Economist mener vi er verdens mest demokratiske land. Norge scorer høyt på FN sin levekårsindeks. Pandemien ble taklet på en meget god måte. Oljefondet fylles raskere enn selv i Onkel Skrues mest optimistiske drømmer. Klasseskillene er der, men i langt mindre grad enn i andre land.

Hvem skal ta æren for all denne suksessen?

Svaret er ikke entydig, men en gruppe skiller seg ut som vesentlige bidragsytere: Politikerne.

Hvorfor øker da politikerskepsisen og velgernes troløshet? Det ser nesten ut som vi velgere er med i et slags politisk Tinder hvor man rastløst dater med bruk og kast, og hele tiden jager etter noe bedre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De to ledende

La oss begynne med Norges to ledende politikere, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg.

Begge fremstår som helstøpte personer som kommer fra to partier som begge er styringsdyktige med en helhetlig politikk. Uansett hva man må mene om de 167 andre som sitter på Stortinget, er den desiderte majoritet også her gode borgere som gjør sitt beste for å være med å lede et land.

Men vett og uvett er sånn noenlunde jevnt fordelt her til lands, slik at noen av dem har tatt seg til rette og direkte svindlet fellesskapet, slik en del av oss andre gjør også.

Alt rotet rundt pendlerboliger, reiseregninger og andre typer godtgjørelser har satt sine dype spor. Vi, altså folk flest, forventer at våre øverste tillitsvalgte holder sine stier rene. Og at man har hatt en slapp Stortingsadministrasjon i tillegg, gjør ikke saken bedre. Men med ny president, skal det nå ryddes.

Allikevel ser det ikke ut til at politikerskepsisen avtar. Derfor må være noe mer som skaper irritasjon.

Strømmen

Under Nixons Watergate-skandale, sa Washington Posts anonyme kilde «Deep Throat» til gravejournalistene: «Follow the money.»

I norsk politikk kan vi heller si: «Følg strømmen.» Og strøm i denne betydningen er den som går i ledning, eller enda verre i kabel eller aller verst; hybridkabel.

Tåkete politikere har i svært liten grad sagt at det grønne skiftet kan bli smertefullt. Nå møter Ola & Kari den samme smerten som resten av europeerne. Smerter kureres vanligvis med smertestillende, noe regjeringen også deler ut i form av subsidier. Men dosen er tydeligvis for lav. Nordmenn vil ha et smerteblokk. Det vil si en garanti for at strømmen fortsatt skal være billig i årene fremover.

Kjell-Magne Rystad: Han surfer på politikerforakt

Dette smerteblokket kommer vi aldri til å få, noe Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum vet, men ikke tør si. Det må ha vært en dårlig dag på jobben for statsministeren når programlederen i Debatten Fredrik Solvang sier: «- Du hører vel selv at du snakker deg vekk fra et kjempeenkelt spørsmål, hva skjer med strømprisene?»

Hvorfor ikke heller si rett ut at det mest sannsynlige er at vi må belage oss på høye strømpriser i årene fremover. I denne debatten babler statsministeren på tomgang, mens finansministeren kjører den samme regla for n’te gang og snakker i fortid om den gamle regjeringen.

Slikt skaper misnøye.

Et Rødt gnagsår

Før var Stortingets gnagsår mørkeblått. Nå har gnagsåret skiftet farge til Rødt.

Og Moxnes uttaler friskt at de har lært av det tidligere gnagsårpartiet Frp. Den like friske Mímir Kristjánsson sier at han kun er kommunist i festlige lag, og at partiet er populistisk. Rødt har overtatt rollen som de de misfornøydes parti. Derfor lekker både Ap, Sp og Frp velgere som ikke har det så greit, til Rødt.

Magnus E. Marsdal: Sosialistene fosser fram: Hva er det som skjer?

I tillegg er det, i visse klasser over klassen «folk flest», kanskje på grensen til eksotisk å si over vegetarmaten, at man stemmer Rødt.

Rødt har en meget dyktig og sjarmerende politiker i Moxnes, som pakker kommunisme inn i pent papir. Han har enkle oppskrifter på strøm: Maxpris. Like enkelt er lønnsreguleringen av stortingsrepresentantene: Kutte lønn. Forby velferdsprofitører. Billigere tannhelse. Folket skal styre.

I tillegg har Rødt Mimir Kristjansson.

En meget dyktig debattant som vinner de fleste dueller. Rødt kommuniserer på en enkel og tydelig måte direkte til sine velgere og potensielle velgere. Og de kan hele tiden være i angrep, kritisere og raljere over de løsninger som de mer etablerte partiene kommer med. Rødt har ingen ting å forsvare fordi de aldri har hatt ansvar for noen ting.

Men misfornøyde velgere er de mest troløse av alle, og de er sjelden med på å bygge et grunnfjell i et parti. Men la oss si at hvis Rødt holder koken i tre år til, kan deres evige gnaging medføre at Erna gjør comeback. So what? Rødt kan jo bare gnage videre. Det er stas å se tosifrede meningsmålinger.

Inn i regjering hverken kommer de eller vil de. På politikerskolen har de jo, som de sier selv, lært mye av Frp som bare verker etter at gnagsåret atter en gang skal bli mørkeblått.

Gunnar Stavrum: Kommunistene bruker strømprotestene for å selge inn helt urealistiske løsninger

Trumpske spark

Som stortingsrepresentant hadde det sannsynligvis vært politisk selvmord å forlange høyere lønn.

Ordet millionlønn til politikere på Stortinget vekker allmenn harme. Noen forsøker å forsvare lønnen sin, men det bare avfeies av venstresiden, som mener godtgjørelsene skal ned. Det skal ikke mer til enn å felle en tåre fra talerstolen, slik en representant fra Frp gjorde når han fortalte om den hetsen han er blitt utsatt for, at det hugges til.

Tårene gikk ikke upåaktet hen. Den alltid våkne Mimir grep begjærlig sjansen og tråkket til med et skikklig lyskespark og sa at Frank Sve gråt over sin egen lønn. Ikke av hetsen. Men dette var ikke nok. Flere spark kom fra Mimir. Denne gangen til en politiker som virkelig sliter og ligger nede. Nemlig vår olje- og energiminister, som så langt ikke har overbevist om at hun klarer å gjøre den jobben vår statsminister har satt henne til.

Dette er saken: Det er ikke synd på oss stortingspolitikere

I en takling på nivå med fotballspilleren Roy Keans angrep på Alf-Inge Haaland, kliner Kristjánsson til med følgende uttalelse: «- olje- og energiminister Marte Mjøs Persen er blitt Norges svar på komiske Ali.»

Det er nesten slik at en vanlig borger må klype seg i armen. Til og med Donald Trump kan lære noe av dette. Jeg håper virkelig at jeg for fremtiden blir spart for personsjikaner i Norges ledende hus. Det holder med det vi ser på den andre siden av Atlanteren.

Samtidig trekker Kristjánsson sammenligninger mellom stortingsrepresentantenes lønn og andre yrkesgruppers lønn og levevilkår. Her er det enkelt å score billige retoriske poeng omtrent på samme nivå som da min mor sa til meg i 1960, at nå må du spise opp all maten på tallerken din. Tenk på barna i Afrika.

Les mer fra Norsk debatt

Vi skal fortsatt tenke på barna i Afrika. Vi skal fortsatt tenke på dem som sitter nederst ved bordet. Men ingen av dem får det noe bedre av at en faktisk dyktig Rødt-politiker Trumper rundt seg med dumme uttalelser.

Det folk flest vil ha er seriøse, hardtarbeidende politikere på alle våre tre forvaltningsnivå som tar ballen og ikke mannen. På sikt skader politikerforakten mer folk flest enn politikerne selv, og skremmer dyktige borgere fra å ta verv som folkevalgte.

Derfor holder det med en Roy Keane.