Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Kristin Clemet etterlyste statsviternes interesse for politisk ledelse i Minerva 7. juli. Det er et spørsmål flere gjerne kunne ha stilt for flere år siden.
Politisk ledelse er både interessant og viktig. Selv arrangerte jeg det første seminaret om personalpolitikk i fagbevegelsen på LO, Sørmarka i 1997.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
De siste tiårene har samfunnet fått stadig mer kunnskap om ledelse av organisasjoner, enten det er bedrifter eller offentlig forvaltning. Det er både likheter og forskjeller mellom å lede bedrifter eller offentlige organisasjoner og politiske partier. Det som er felles handler om ledelse generelt. Politiske ledere må i tillegg vinne eget parti og velgerne.
Ofte gir mediene plusspoeng til politikere som gjør et godt inntrykk i mediene, som igjen fører til en fremtid som partiledere.
Det mediene og mange andre ofte glemmer er at det er en stor forskjell på å lede et parti og det å være en dyktig debattant.
Politikerrollen er ikke et sololøp
Tidligere nestleder i Arbeiderpartiet, stortingsrepresentanten Hadia Tajik, ble ofte spådd en fremtidig rolle som partileder i Arbeiderpartiet. Hun var sterk i debatter, men det har ikke vært tilsvarende skryt om Tajik som partibygger. Å lede et parti handler like mye om å dyrke partiet og få det beste ut av partiet som organisasjon.
Tidligere stortingsrepresentant Marit Nybakk var både beundret og undervurdert. Hun møtte i over 31 år på Stortinget og hadde et fast lag med støttespillere. Hun hadde verv i LO, Oslo Arbeidersamfunn og var leder av Internasjonalt Forum i Oslo Arbeiderparti til hun ga seg i 2022. Etter min mening var hennes måte å være politiker på vesentlig forskjellig fra de som mer ser på politikerrollen som et sololøp, og dyrker politiske nettverk på nasjonalt nivå heller enn å møte partikollegaer uten høye politiske verv.
Erna Solberg (H) får både mye skryt og slakt. Mange undervurderer hvor krevende det må ha vært å holde koalisjonen mellom de fire borgerlige partiene samlet i syv av åtte år. Sett utenfra virker motsetningene mellom KrF, Venstre og Frp overdrevne, men det handler både om å dyrke eget parti, egne velgere og finne de nødvendige kompromissene for å delta i en allianse.
Finansministerpostens utfordringer
For tiden er det nok flere enn meg som lurer på hva regjeringen egentlig vil.
Det var en seierssikker Trygve Slagsvold Vedum (Sp) som ikke ville ha med SV i regjeringen etter valget i 2021. Med gode meningsmålinger og et godt valgresultat i ryggen hadde han stor pondus i regjeringsforhandlingene i Hurdalen.
Begynnelsen på nedgangen til Trygve Slagsvold Vedum begynte kanskje da han takket ja til å bli finansminister. Sett fra et ståsted kunne det være smart å ansvarliggjøre populisten Vedum ved å insistere på at han skulle ta finansministerposten. På den andre siden er det en krevende post, som gir lite tid til dyrking av partiet Vedum leder.
Hadde han sett hva som skjedde med Frp i de syv årene Siv Jensen var finansminister, ville han kanskje nektet å ta den jobben. Siv Jensen fikk skryt som finansminister, og viste at Frp kunne bekle den viktige posisjonen i en regjering. Det førte derimot ikke til utvikling av partiet som Siv Jensen ledet.
Tidligere partileder Kristin Halvorsen (SV) var klok nok til å gi seg som finansminister etter fire år. Hun fortsatte deretter som kunnskapsminister i fire år i samme regjering. Det forbauset meg at Siv Jensen ikke foretok et tilsvarende valg.
Det er svært krevende å lede et parti og bekle en tung statsrådspost samtidig.
Støres lederegenskaper
Jeg stilte spørsmål ved om Jonas Gahr Støre (Dagbladet 31.3.14) burde bli partileder, da Jens Stoltenberg ble utnevnt til generalsekretær i NATO.
Jens Stoltenberg hadde mange gode egenskaper som partileder og regjeringssjef, men han i liten grad fornyet Arbeiderpartiet som parti. Det ble i stor grad et administrasjonsparti for Norge, ikke et vitalt parti der medlemmene drev politikken nedenfra.
Les også: Hvorfor er Ap-folk så lite rause?
Jonas Gahr Støre har mange gode egenskaper, men årene siden 2014 har vist at han ikke er den som skaper en levende partiorganisasjon, hverken før eller etter han ble statsminister i 2021.
Igjen er det forskjellen mellom det å lede et parti og en regjering som er åpenbar. Det har Gahr Støre til felles med Siv Jensen, som satset mer på finansposten enn utviklingen av eget parti.
Samtidig må det sies at partiledere og statsråder kun er mennesker. Det er derfor begrenset hva de kan klare i løpet av en dag.
Anne Enger (Sp) var sentral da regjeringen Bondevik ble etablert i 1997. Som partileder kunne hun valgt de tyngste departementene, men valgte kulturdepartementet. Det samme gjorde tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland (KrF) fra 2001 til 2005.
Vi trenger mer forskning
Det er flott at Kristin Clemet etterlyser statsviternes interesse for politisk ledere. Må flere enn henne etterlyse det. Vi trenger definitivt mer forskning på politisk ledelse.
Det er krevende og spennende å være politisk leder. Sett fra utsiden ser vi hvordan politiske ledere klarer seg i mediene. Å være leder i et parti krever imidlertid også at man klarer å videreutvikle den politiske organisasjonen slik at medlemmer melder seg inn, heller enn å melde seg ut.