Dette er historien om James Sweets ikke-feiltrinn. James Sweet er ingen hvem som helst. Han er «Distinguished Professor of History» ved universitetet i Wisconsin-Madison.

Han er også leder av American Historical Association (AHA), verdens største organisasjon av sitt slag. Han har forsket på afrikansk historie, den afrikanske diasporaen og Atlanterhavsslaveriet. Men det skulle hjelpe ham lite når han plumpet inn i kulturkrigen med begge plattføtter.

I august skrev han en tekst i sin spalte som leder av AHA – From The president – hvor han satt spørsmålstegn ved det som kalles «presentism». Oftest beskrevet som å lese historie gjennom et moralsk og sosiologisk prisme av nåtid.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Her klager han blant annet på at det blir et stadig større fokus på de to siste århundrene i akademiske studier av historie. «Eldre historie forsvinner, og når den studeres så studeres den for å beskrive verden slik den er i dag. Dermed slutter etter hvert historie å være interessant, og man kan like gjerne studere moderne sosiologi», skriver han.

Han plukker opp et klageskrift fra en tidligere akademiker, Lynn Hunt. Hunt skrev at det er et problem dersom studiet av historie blir «lite mer enn korttids identitetspolitikk definert av dagsaktuelle bekymringer».

Om vi ikke «gjør» historie sett fra dagens fokus på sosial rettferdighet – rase, kjønn, seksualitet, nasjonalisme, kapitalisme – bedriver vi da historiestudie som betyr noe som helst?

Når vi «gjør» historie på denne måten, så klarer vi ikke lenger å forholde oss til folks oppfatninger av sin fordums samtid. Alt blir likt, og dette er nesten per definisjon ahistorisk, mener de to.

Studiet av historie blir bare en politisk konkurranse, og viten blir bare argumenter man kan slå hverandre i hodet med i dagens debatter.

Jubler over grov historieforvrengning

Han kritiserer 1619-prosjektet. Dette prosjektet ble startet av journalisten Nikole Hannah-Jones, og ble fasilitert av New York Times. Dette prosjektet setter slaveriet som det eneste viktige i landets skapelsesberetning, og har av et stort antall historikere blitt kritisert for historiske feil og for å være politisk journalisme tilpasset 2020-tallet.

Hannah-Jones fikk en Pulitzer for arbeidet, og det har blitt brakt inn i historieundervisningen i store deler av USA.

Men dette er ikke historie, mener Sweet. Det er journalisme. Og det fremstiller historie som «et nullsumspill mellom godt og ondt, sett gjennom nåtidens raseidentitet». De på «den onde siden» er her amerikanere med europeisk bakgrunn. De gode er alle andre. Det er en perfekt dikotomi.

Han skriver så om sin siste reise til Ghana. Han fikk en gjennomgang av slaverfortet Elmina, som nå er like mye en historie om afroamerikanere som det er om ghanesere. Og det er her den viser seg, vår hang til å presse historie gjennom dagsaktuelle politiske stridstemaer.

For kun omtrent 1 prosent av de som passerte gjennom dette fortet endte opp i USA. Hvorfor handler da fortet om USA? Og det nevnes ingen steder at det var afrikanere som fylte fortet opp med slaver til salgs fra innlandet. Her nevner Sweet filmen «The Woman King», som nettopp har kommet ut på kinoer. Her handler historien om hvordan de kvinnelige krigerne fra Dahomey sloss mot de onde, hvite slavehandlerne. Men dette er feil. De forsvarte det.

Både Dahome og Ashanti var slaveriker som tjente seg søkkrike på salg av slaver til europeere.

I kinosaler over hele Vesten jubler folk over grov historieforvrengning, fordi dette passer det som er behagelig i den offentlige samtalen i 2022.

Slik forkludrer den politiske dikotomien enhver mulighet til å lære historie som er i nærheten av sann. Slik forsvinner studier av historie som noe vi kan ha nytte av.

Og det er et stort problem når New York Times og Pulitzer-prisen støtter oppunder historieundervisning som er historisk feil.

Twitter eksploderte

Sweet skriver mer, men det er dette som skulle tenne et fyrverkeri i hans retning.

Det er ingenting av det Sweet skriver som er feil. Det er heller ikke noe galt i å ta opp spørsmålet om det som ofte kalles «historisk empati». Altså det å klare å ta inn over seg fortidens moralske standarder når man leser historie. Ei heller i å problematisere at vår oppfattelse av historie ikke bør tilpasses våre politiske krangler 3–400 år i etterkant.

Men sånt gjør man nå med fare for egen karriere.

Twitter eksploderte. En syrlig og herlig forsvarstekst for Sweet i Washington Post – som også nevner noen av de grovere historiske feilene i 1619-prosjektet – gir oss noen av eksemplene på karakteristikkene av hans tekst.

Teksten ble beskrevet som «crap», og reaksjonene var «hvordan kan de trykke sånt»? Den er «pinlig» og «hvitsentrisk». Hvilket er kodeord for «rasistisk». Sweet lager «fôr for høyresiden som forsøker å ta over».

Historiker Dr. Dorothy Kim klasker til: Dette er «historie for hvit overmakt med arisk raserenhet» som mål. Sweet lider av «disiplinær dekadens» og «hvithet», og klarer ikke å sette pris på arbeid utført av sine svarte kollegaer. Professor Carte Denial oppfordrer alle historikere til å sende mailer til AHA og protestere.

En bisarr kjede av begivenheter

I naborommet til AHA, i American Institute for Economic Research, undrer man seg. «En bisarr kjede av begivenheter» foregår borte hos historikerne, skrives det i en tekst med overskriften «AHA`s selvmord».

Den politiske vingen av historieprofesjonen slapp helvete løs når det ble påpekt at historie er blitt politisk, kommenteres det tørt. En bølge av substansløse skjellsord flommer over der borte hos naboen, stakkars. Det pekes på historikeren David Austin Walsh, som mener at ingen offentlig kritikk av 1619-prosjektet bør trykkes, ettersom dette vil bli brukt av høyresiden.

Bekreftelser på Sweets bekymringer kommer altså på løpende bånd.

Heldigvis skrives det også fornuftige tekster om saken. Som i Washington Post hvor Megan McArdle bruker saken som et eksempel på hvorfor «sannhetssøken og aktivisme ikke kan blandes».

Les flere kommentarer fra Espen Goffeng

Men det som må skje, det skjer. Sweet skriver etter kort tid en krypende unnskyldning. Han peker ikke på noen direkte feil han skrev.

Det gjør jo for så vidt heller ikke hans kritikere.

Han unnskylder at han har såret følelser. Følelser er nemlig blitt viktigere enn historiske fakta, også i historiefaget selv. Dette hjelper selvfølgelig lite. Hans avgang kreves fremdeles av mobben. Hans unnskyldning var ikke ektefølt nok, sies det.

Slikt som dette er krise for enhver akademisk disiplin.

Burde ha visst bedre enn å ha levd i fortiden

Det må enhver akademiker være i stand til å se. Og for norske akademikere nytter det lite å bare henvise til at dette er noe som skjer på andre siden av dammen. Det er på god vei hit. Ikke lat som om dere ikke har merket det.

Tallrike tekster på de samme temaene har blitt skrevet i norske aviser. Stapp fulle av politisk styrte historiske feil og utelatelser (her er bare et eksempel som jeg selv har svart på). Så man UP, for å si det politisk ukorrekt.

Vær forberedt på en storm dersom du skriver noe som noen mener er kontroversielt.

Den beste oppsummeringen av hele bruduljen kommer antakeligvis fra komiker og talkshowvert Bill Maher. Han presenterer «presentism» som troen på at folk som levde før i tiden, virkelig burde ha visst bedre. De burde ha visst bedre enn å ha levd i fortiden altså.

Og folk har hatt slaver helt opp til R. Kelly. Hans herlige rant mot oppstyret rundt Sweets rolige og fattede tekst er virkelig verdt å få med seg.

Dette er Nettavisens spaltister