Det er en merkelig tid. Sjeldent har vi vært mer redde, deppa og ensomme enn akkurat nå.

Vi er på vei inn i ellevte måned med smittevernstiltak, og den kollektive psykiske folkehelsa er under et ekstremt press. Samtidig kommer det inn et departementsforslag om hjemmel for bruk av portforbud som smittevernstiltak under pandemien.

Svaret er nei – det finnes knapt et tenkbart scenario der portforbud vil berge flere liv enn det truer.

Les også: Mæland: – Ikke aktuelt å innføre portforbud

Innføring av portforbud vil risikere liv og helse for befolkningen generelt, og for enkelte sårbare grupper spesielt. Summen av risikofaktorer for psykiske lidelser og psykisk uhelse vil øke signifikant.

Portforbud vil fremme isolasjon og ensomhet, og frata hjelpere innsyn i livene til sårbare barn, familier og personer med oppfølgingsbehov.

Effektivt gir et portforbud fritt leide for overgripere og vil øke voldsfrekvensen. Det vil også svekke sårbare grupper som kanskje allerede har lite, lever under vanskelige kår eller bor trangt eller suboptimalt.

Portforbud er en sårbarhetsforsterker som vil ramme skjevt, og i ytterste konsekvens kan et slikt tiltak bidra til å øke ulikhetene på sikt i det norske samfunnet.

Les også: Ta plass i tidsmaskinen: Hva ville du rådet regjeringen til i mars 2020?

Et portforbud har potensial til å slå sprekker i tilliten i befolkningen i en slik grad at det kan undergrave den norske modellen. Det norske samfunnet er i stor grad tuftet på tillit til styresmaktene, og et portforbud er nettopp et uttrykk for det motsatte.

Så langt har Norges koronakamp handlet om felles krafttak, dugnadsånd og at vi skal stå sammen for å beskytte de sårbare. Mange av tiltakene har vært anbefalte, og hatt høy grad av etterlevelse.

Det ville etter et så inngripende tiltak som portforbud blitt vanskelig å forvente etterlevelse av anbefalinger. Tiltaket fjerner i sin natur enhver form for samspill med befolkningen, og har en eim av totalitarisme som vi ikke tidligere har forbundet med Norge i fredstid.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Vi er bekymret for at et portforbud vil fjerne alle andre frivillige tiltak fra verktøykassen. Statsapparatet må da håndheve en helt annen form for lovgivning fremover. En slik tillit vil det ta lang tid å gjenopprette. Vi snakker potensielt om et «point of no return».

Et portforbud vil ytterligere legge press på vår kollektive psykiske folkehelse.

Vi i Rådet for psykisk helse er prinsipielt imot bruk av portforbud, med mindre landet er i en ekstrem unntakstilstand der trusselen mot liv og helse er av en slik karakter at det ikke finnes noen andre tiltak igjen å bruke.

Når vi på nytt skal gjenreise den psykiske folkehelsa i Norge er det viktig at summen av tapsopplevelser og negative erfaringer fremstår som nødvendige ofre for å nedkjempe en pandemi.

Et portforbud vil da fremstå som et maktmiddel hinsides det man rasjonelt kan forklare innenfor et velfungerende demokrati som Norge.