Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Giske innklaget Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Aftenbladet og Fædrelandsvennen til Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på pressens regler for god presseskikk – den såkalte Vær Varsom-plakaten, ved å formidle påstander fra kvinner som anklaget ham for seksuell trakassering.
Les også: PFU har flyttet grensene i presseetikken
Vær Varsom-plakaten pålegger medier og mediefolk å utøve kildekritikk og kontrollere riktigheten i kilders opplysninger. PFU er kommet til at kildegrunnlaget for anklagene mot Giske er tynt, at beskyldningene ikke er dokumentert og at det i publiseringen ikke er tatt tilstrekkelige forbehold.
Likevel konkluderer PFU med at det «ut fra en samlet vurdering» ikke er grunn til å fastslå brudd på reglene for god presseskikk. «Publiseringen er presseetisk akseptabelt gitt sakens offentlige interesse», er utvalgets sammenfatning.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Logisk kollaps
Når det tidligere er publisert udokumenterte påstander om at Giske har oppført seg upassende overfor kvinner, er det helt i orden å gjenta nye og udokumenterte beskyldninger fordi saken har «offentlig interesse».
PFU fastslår at det er etisk helt i orden å rette udokumenterte anklager mot navngitte personer, hvis det også tidligere er blitt publisert slikt materiale. Dette er en logisk kollaps.
Les også: Uklar grenseoppgang i Giske-saken
Hvor er kildekritikken?
Det er en gyllen regel for redaktører at hvis en er usikker på om en kilde snakker sant og når opplysningene ikke kan verifiseres, så lar en saken ligge. Selv satte jeg, ved flere anledninger som ansvarlig redaktør, foten ned for å bringe videre opplysninger fra kilder når vi kom i tvil om kilden snakket sant. Et nyhetsmedium har et selvstendig ansvar for å sjekke om kilders påstander er holdbare.
PFU anfører i et tilsvar til Nordlys-redaktør Skjalg Fredheim at «Noen ganger må mediene belyse saker som ikke lar seg dokumentere fullt ut».
Les saken her: PFU flyttet ikke grenser
Det er riktig, men da må mediet ha full tillit til at kilder snakker sant. I en så betent politisk sak krever det ekstra aktsomhet fra redaksjonen for å forvisse seg om at kilder ikke har andre motiver for å betro seg.
Hvor er kildekritikken i Giskes tilfelle? Hvordan kunne de fem avisene være trygge på at kvinnene snakket sant?
Når etiske grenser flyttes
Selv om en redaktør stoler på kilden, blir ikke kravet til sannhet gjort overflødig. Den som formidler en påstand, har også bevisbyrden. Anklagene mot Trond Giske er utvilsomt injurierende. Det er ikke forbudt å publisere sanne ærekrenkelser, men de må kunne dokumenteres.
Det er ikke gjort i Giske-sakene. Ingen andre enn de to påstått krenkede la merke til noe besynderlig på Ap-nachspielet ut over at det ble drukket mye.
I motsetning til mange andre land har Norge ikke noe medieombud. Makthaverne har stolt på at pressens selvdømmeordning gjennom PFU har virket tilfredsstillende. Det gjør ikke ordningen lenger, når etiske grenser flyttes som følge av underliggende hensyn.
Når presseetikkens standarder senkes og det tydeligvis er fritt frem for å videreformidle udokumenterte ærekrenkelser mot navngitte mennesker, vil det være interessant om Trond Giske lar domstolene få det siste ordet.