Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Forrige uke tok prinsesse Märtha Louise og hennes forlovede Durek Verrett til Instagram for å annonsere forlovelsen. Det nyforlovede paret sier at de har mottatt både hat og dødstrusler etter at de offentliggjorde forlovelsen.
Durek Verrett har sagt dette om reaksjonene: «For det første vil de ikke ha en svart mann i kongefamilien. Det har aldri vært noen svarte i historien i den europeiske kongefamilien, så det er en veldig stor sak. For det andre er Märtha en kvinne. Det er ikke det samme når en mann i kongefamilien velger en farget kvinne. En mann kan velge hvem han vil. Men at en prinsesse velger en farget mann har ikke skjedd før og det er vanskelig for folk å håndtere.»
Prinsesse Märtha Louise erkjenner blant annet at opplevelsene har vært en øyeåpner for henne, og at hennes «hvite privilegier» har gjort henne naiv.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Nylig tok jeg selv en pause fra sosiale medier, med unntak av Twitter, hvor jeg følger tett med på iranske nyheter. Ellers er jeg ikke på noen annen plattform. Det er befriende.
For hver gang jeg logger meg inn på sosiale medier, er det diskusjoner om hvor fælt innvandring og innvandrere er. Det er snakk om svenske tilstander og uforsonlige verdier. Det er kommentarer fra folk i distriktene som sitter og tenker at vi skyter på hverandre her i tett befolkede innvandrerområder i Oslo. Man får inntrykk av at man er i en slags krig. Det er viktig å være opptatt av samfunnsspørsmål, men må enkelte overdrive så mye? Jeg føler at jeg blir stresset og radikalisert.
Les også: Norsk presse svikter iranere
I det virkelige livet er hverdagen i Oslo stort sett harmonisk og rolig. Jeg er omringet av innvandrere. Renholdere, taxisjåfører, kirurger, leger, tannleger. Samfunnet og systemet fungerer. Nylig var jeg på legevakten klokken to om natta, og en god del av de som jobbet der hadde innvandrerbakgrunn. Det gjorde meg stolt. Det virkelige livet er noe helt annet enn det grumset man leser på sosiale medier.
Mina Bai
Norsk-iransk samfunnsdebattant og forfatter, med flyktningbakgrunn og utdannelse innen informatikk fra Universitetet i Oslo.
Hun bruker gjerne erfaringer fra sitt eget liv som kvinne i Iran og senere som innvandrerkvinne i Norge i sine kommentarer.
Bai er opptatt av kvinnefrigjøring fra kulturell, religiøs, tradisjonelt tyranni - og identitet og tilhørighet.
Rasisme finnes
Norge har forandret seg siden den gang jeg kom til Norge for 30 år siden. Den gangen var rasismen åpenbar. Den norske kjæresten til en asylsøker jeg var venn med ville ikke at folk i nabolaget skulle vite at hun datet en utlending. Hun smuglet kjæresten inn gjennom bakdøra om natta. Vi ble vist fingeren til, langs veikanten på vei mot mottaket av forbigående biler. En gang ble jeg og mine venner bedt av en nordmann på en bar om å snakke kun med «våre egne».
Da min far kom til Norge for å besøke meg og døde her for cirka 10 år siden, kalte jeg på sykehuspresten ved hans dødsleie. Dette fordi faren min var troende Sufi som respekterte kristendommen. Mens jeg holdt hans kalde hånd og livet sakte ebbet ut av ham, måtte jeg innrømme overfor presten at jeg selv ikke var troende. Dette fordi han ikke virket så glad i muslimer. Det som skjærer i meg er at jeg måtte fortrenge slike fæle opplevelser lenge, av frykt for å bli mislikt. For man blir mislikt dersom man sier ifra om at rasisme finnes. Klikkene på artiklene går ned, populariteten dropper. Man virker masete og utakknemlig.
Les flere kommentarer fra Mina Bai
Som ikke-troende er jeg kritisk til min religion. Men kritikken min er helt innafor rammene til demokratiet. Jeg er godt klar over religionsfriheten i Norge. Jeg kan skille menneske fra sak. Jeg håper inderlig at andre kan gjøre det samme. Allikevel er det ensomt å være meg. Jeg passer ikke inn i debattlandskapet. Jeg er verken dem eller oss.
Nåtidens Norge
I dag ser jeg ikke noen stor diskriminering lenger. Mine arbeidsgivere er snille. De har gitt meg en plass til å skrive. Mange nordmenn deler mine artikler om Iran. De er genuint opptatt av menneskerettigheter. Jeg er godt klar over mine privilegier som innvandrer i Norge. Jeg er blitt tatt imot av et humant system som behandler meg lik innfødte.
Da jeg skulle søke lån i fjor, ba jeg faktisk i mitt hjerte om å få en etnisk norsk saksbehandler denne gangen. Dette fordi den forrige saksbehandleren ikke var hyggelig og overhodet ikke interessert i å hjelpe meg. Da jeg jobbet som tolk hendte det at noen innvandrere i desperasjon ba om etnisk norske saksbehandlere på sosialkontoret. Dette kanskje fordi de ikke ble møtt med åpenhet og hjelpsomhet av enkelte ikke-etniske nordmenn.
Noen innvandrere har også dårlige holdninger til andre innvandrere. Men dette betyr ikke at alle etnisk norske er greie, ei heller ikke at alle ikke-etnisk norske er fæle. Problemstillingen er sammensatt og kompleks jo mer Norge blir mangfoldig.
Jeg for min del synes at vi har den kuleste kongefamilien i hele Europa. Både kronprinsen og prinsesse Märtha Louise har fulgt deres hjerte og gått egne veier, til tross for kritikk. De har vært banebrytende når det gjelder å høre på deres indre stemme og følge deres egen intuisjon uansett hva andre sier.
Jeg gratulerer prinsessen og Durek Verret av hele mitt hjerte. De viser ikke frem bare deres vakre kjærlighet, men de bryter land og viser vei for oss andre.
Det er akkurat det man forventer av gode rollemodeller.