Onsdag 11. mai ble utkast til partiprogram for Oslo MDG fremlagt. Ikke overraskende er det på samferdselsområdet partiet er mest ivrig til å ta grep.

Hovedsaker

På side to i programutkastet lanseres 13 hovedsaker partiet vil prioritere den neste valgperioden.

Første sak er at Oslo skal bli verdens første utslippsfrie storby. Det skal skje gjennom å styre etter klimabudsjett, etablere nullutslippssone innenfor Ring 2 og karbonfangst.

Andre sak er omtalt som «Vi vil skape ti-minuttersbyen!»

Ti-minuttersbyen skal ifølge programutkastet innebære at: «Oslofolk skal ha tilgang til fritidstilbud, sosiale møteplasser, viktige tjenester og grøntarealer innenfor en ti-minutters radius fra der de bor».

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tredje og fjerde sak dreier seg om sykkel og kollektivt.

I perioden vil MDG bygge 100 kilometer sykkelvei, mens det skal bli enklere og billigere å reise kollektivt.

Sykkelsatsningen i de snart syv årene MDG har hatt makt Oslo har vært preget av mye symbolpolitikk, mens billettprisene på kollektivreiser, stikk i strid med partiets løfter, har steget betydelig.

Kommer velgerne til å tro på MDGs løfter en gang til?

Les også: Når politikere nekter å svare blir det politikerforakt

Harde tiltak

Et område hvor MDG klarer å innfri er når partiet vil gjøre livet surere for bilistene. De siste årene har bompengebelastningen i hovedstaden gått kraftig opp - samtidig som det er innført mange bilhindrende tiltak. Parkeringsplasser er fjernet, gater er stengt for trafikk og mange fartshumper er bygget.

Dette skal nå fortsette i enda større monn. Biltrafikken i Oslo vil MDG redusere med en tredel innen 2030.

Et av de mest kontroversielle tiltakene er å etablere nullutslippssone innenfor Ring 2. Dette vil stenge alle biler som går på bensin og diesel ute av de sentrale områdene av Oslo. Å få dette til vil nok kreve lovendring, og holdningen i de andre partiene er lunken.

Men nullutslippssone er bare ett av tiltakene. I tillegg ønsker MDG å opprette et trafikksaneringsprosjekt. Dette innebærer at «vi jobber systematisk over hele byen med å bygge om gater, fjerne parkeringsplasser og stenge gater for biltrafikk en eller begge kjøreretninger», heter det på side 35 i programutkastet.

Videre heter det:

«Gater skal først og fremst dimensjoneres for fotgjengere og syklister, dernest kollektivtrafikken, og så en redusert mengde biltrafikk. Vi vil gå imot veiprosjekter som øker kapasiteten for privatbiler. Gateparkering skal ikke være gratis. Underutnyttet gateparkering bør omdisponeres til andre trafikantgrupper, eller grønne innsnevringer og gatemøbler».

Trafikken skal både strupes og hindres.

Les også: Bompengesjokket avslører Oslo-byrådets grådighet og inkompetanse

Ti-minuttersbyen blir uoppnåelig

Samtidig er som nevnt «Ti-minuttersbyen» - et av MDGs topp prioriteringer for den neste fireårsperioden i Oslo - skal vi tro programutkastet. MDG mener altså at folk skal ha tilgang til fritidstilbud, sosiale møteplasser, viktige tjenester og grøntarealer innen ti minutters reise fra der de bor.

Skal dette fungere, må enten folk kunne bevege seg svært raskt – eller så må «alt» finnes på alle steder i byen. Hvor omfattende og gode tilbud det skal være tilgang til innen ti minutter, sier programutkastet lite om. Hvorvidt dette i det hele tatt er særlig gjennomtenkt, kan vi undres over.

Uansett er det bilen som ofte er det klart raskeste transportmidlet. På ti minutter kan man kjøre ganske langt også i en storby, særlig utenom rushtiden.

Ti minutter kan også brukes til å vente på bussen, uten at man kommer noe sted i det hele tatt.

«Ti-minuttersbyen» er neppe annet enn et urealistisk valgløfte. Og som vanlig synes ikke MDG å ha gjort noen vurderinger av gjennomførbarheten.

Det som derimot synes klart, er at når folk hindres i å kjøre bil, blir «ti-minuttersbyen» umulig å oppnå for stadig flere.

Sager over grenen

En annen side av dette som ikke henger i hop, er økonomien.

MDGs ønske om å satse på sykkelveier, kollektivtransport og alle de andre «miljø- og klimatiltak», koster penger.

Mye penger. Kostnadsutviklingen i katastrofeprosjektet Fornebubanen, som kan koste over 28 milliarder kroner, viser dette med all mulig tydelighet.

En svært viktig finansieringskilde for disse samferdselsinvesteringene er bompenger. Men samtidig vil altså MDG gjøre det svært vanskelig å kjøre bil i hovedstaden.

Les også: Ekstrem økning i bompengene i Oslo - verst for elbiler

Reduseres biltrafikken, går bompengeinntektene ned. Å gjennomføre bilhindrende tiltak koster altså ikke bare penger i seg selv - det gir også lavere inntekter.

Det er ikke sikkert det går å motvirke inntektsfallet av lavere biltrafikk med høyere bompengesatser.

Dermed kan MDG være i ferd med å sage over grenen de sitter på i bilpolitikken.

Dette er Nettavisens spaltister

Sosialt rettferdig?

I programutkastet har MDG også satt opp 17 bærekraftsmål for Oslo.

Det første bærekraftsmålet er sosial rettferdighet. Samtidig vet vi at det er på Oslos østkant, der inntektene er lavest, at svært mange kjører bil. På østkanten er det også flest bomstasjoner samtidig som færre har råd til elbil enn i de vestre bydelene.

På toppen av det hele legges det nå opp til et bompengehopp på 40 prosent til høsten for å finansiere det skakkjørte vestkantprosjektet Fornebubanen. En gigantutbygging innbyggerne i Groruddalen og andre steder på østkanten får liten glede av.

Les også: Grusom forakt mot bilistene

Men de som kjører bensin- og dieselbiler på østkanten må likevel ta en stor del av regningen for skandaleprosjektet som MDGs byråd Sirin Stav har ansvaret for å styre. I tillegg vil MDG ha bilistene til å betale for veldig mye annet, som også kommer til å bli svært dyrt.

Å påstå at dette er sosialt rettferdig har ingen troverdighet.

Les mer fra Norsk debatt her

Henger ikke i hop

MDG har hatt styringen av samferdsels-, klima- og miljøpolitikken i Oslo i snart syv år.

Partiet har klart å gjøre livet surere for bilistene, og verre skal det bli.

Ellers er det symbolpolitikk, brutte løfter og kostnadsskandaler partiet forbindes mest med.

Slik blir det når politikken ikke henger i hop, verken når det gjelder gjennomførbarhet, økonomi eller i forhold til sosial rettferdighet.