(NRK Ytring): Dette er en hyllest til mine nærmeste, og generelt noen rare tanker. Her om dagen leste jeg en artikkel om hvordan det er å være sammen med en som har ADHD. Interessant, morsomt og hundre prosent gjenkjennelig.

Jeg har ADHD, på godt og vondt. På den positive siden har jeg uendelig med energi. På den negative siden kan energien rimelig raskt omgjøres til irritasjon, og i noen (sjeldne) tilfeller – til sinne. Men som regel til irritasjon.

Alt kan irritere meg. En hårlokk som er feil plassert i pannen på en kollega. En flue som ikke skjønner at jeg ikke vil ha den inn i øret mitt. En ørering som ligner på en drømmefanger. Eller det at jeg aldri finner en skjorte uten en eller annen liten søleflekk på.

Ja, jeg er fullstendig klar over at sistnevnte er noe jeg selv kan gjøre noe med – men det er fremdeles like irriterende – og det får samboeren min høre hver eneste morgen. Mugg!

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det skal sies at jeg ikke kan skylde alt på ADHD. Personligheten min spiller nok også en stor rolle. Jeg er veldig klar over at det finnes mennesker med ADHD der ute som ikke irriterer seg over alt. Såpass selvinnsikt skal jeg tillate meg.

Selvinnsikt, og det å skille mellom diagnosen og personlighet, er noe jeg lærte av psykologen min. Alt kan og skal ikke skyldes på diagnosen. Jeg har nemlig trent på dette. Og det funker.

Noe som derimot ikke fungerer for meg, er medikamenter. Jeg mistet mye av kreativiteten og det «fantastiske» rare hodet jeg har. Jeg var ikke meg selv lenger. Personligheten dro av sted.

Det skal nevnes at medisinering virker på mange, og bra er det! Jeg er bare ikke en av dem.

Innen klokka 11:30 en lørdag har jeg trent, laget frokost til samboeren min, spilt gitar og sunget

Det er heller ikke bare negativt å ha ADHD. Flere ytterst velfungerende kjente personer forteller at de har hatt fordel av diagnosen, med all kreativiteten og energien som følger med. Komiker Herman Flesvig sier at det har hjulpet han i karrieren. Han jobber masse og står på, selv om det er en berg-og-dalbane av følelser.

Selv har jeg godtatt at jeg virrer rundt, har rare fakter og er utålmodig. Og jeg elsker den jeg er. Jeg elsker å skrive, klekke ut konsepter, synge og samhandle med andre mennesker. Jeg ville ikke vært ADHD foruten, hvis jeg fikk velge.

La meg gi deg et eksempel:

Innen klokka 11:30 en lørdag har jeg trent, laget frokost til samboeren min, spilt gitar og sunget, byttet dekk på bilen vår, fått idéer til tre nye prosjekter og handlet nye T-skjorter og boksere (uten hull). De gamle har jeg kastet. Effektivt og deilig! Jeg elsker fart. Mitt verste mareritt måtte ha vært å sitte i et bur resten av livet. Så la oss unngå fengsel.

Så hvordan lever man sammen med en som virrer rundt og som ikke eier impulskontroll? Statistikken på levetid for parforhold der den ene har ADHD er ikke akkurat lystbetont lesing, men det er selvfølgelig håp.

Det eneste som foregår i hodet mitt er motstridende tanker, kombinert med dårlig impulskontroll

Det handler om å være åpen, snakke om ting og tang, og rett og slett være ærlig overfor seg selv og partneren om at hjernen er skrudd sammen på en annen måte. Og partneren må nok også like all energien og tankespinnet ADHD gir.

Noe av det jeg husker best fra studietiden, fra faget forbrukeratferd, er begrepet kognitiv dissonans. Enkelt fortalt er det å ha to helt motstridende tanker: «Jeg vet det ikke er bra for meg å ta en snus, men jeg elsker det».

De fleste har jo motstridende tanker, men med ADHD kan det være en hel hær av dem. Jeg husker at jeg satt i forelesningssalen og tenkte at dette er jo livet mitt 24/7.

Det eneste som foregår i hodet mitt er motstridende tanker, kombinert med dårlig impulskontroll.

I mitt tilfelle kan dette overføres til: «Jeg vet jeg ikke burde kjøpe en bil, men jeg har så lyst. Jeg vet jeg egentlig ikke har råd til en bil, men herregud, alt ordner seg».

Der og da føles det som gode valg, etterfulgt av et deilig endorfinrush, men som regel er det bare kjipt etter 5 minutter. Litt samme følelse som når man får lønn på en solfylt fredag, etterfulgt av en nitrist og blakk blåmandag: «Hva skjedde egentlig nå?». Apropos kognitiv dissonans, så er det verdt å nevne at jeg ikke er like dårlig på det som jeg en gang var.

Stakkars mine nærmeste

Det kan likevel være som om du har en djevel på høyre hjernehalvdel, men på venstre hjernehalvdel er det ingen engel, der har du også en djevel, bare utkledd som en klovn.

Lykke til, du har allerede tapt!

Stakkars mine nærmeste. Jeg synes oppriktig synd på folk som er i et forhold med en med påvist ADHD. De fortjener en pokal etter hver eneste endt uke. For det er jo krevende med en duracellkanin som ikke helt vet hva han vil.

Men de er litt heldige også. For det er jo mye gøy som skjer. Det er mye liv, latter, action og morsomme fakter.

Det må jo veie opp for noe av det frustrerende? Som for eksempel at jeg ikke har kontroll på armer og bein. Det er akkurat som om de lever sitt eget liv, med null respekt for meg som sjef. I helgen klarte jeg å rive ned en brødfjøl som hang på veggen hele tre ganger i løpet av et tidsvindu på ti minutter.

Kontroll er fjernt for meg. Jeg har aldri rene klær mer enn én dag, og som regel ikke det engang. Jeg søler, jeg vingler og jeg danser. Trangen til å bevege på seg oppstår alltid der det ikke burde. Tipp topp, tommel opp!

Ifølge forskningsartikler jeg har lest, og ifølge psykologen min, finnes det ingen «endelig» kur. Den andre parten i forholdet, som ikke er hemmet av en liten djevel som danser i hodet nonstop, må rett og slett bare finne seg i det. Hun, han eller hen må bare godta at «sånn er det».

Les mer fra Norsk debatt her

Det er klart at det finnes ting som kan lindre denne til tider frustrerende diagnosen, som trening, rutiner og pusteteknikker. Men lykke til. All ære går til dere som holder ut med oss – en pokal vil bli sendt i posten.

Og til dere med ADHD:

Pust, pust, og tell til ti. Løpet er allerede kjørt. Det er ikke alltid lett, og du er kanskje ikke den enkleste kjæresten.

Men det kan bli en gøyal tur.