NRK har nettopp vist sin dokumentar om Sløseriombudsmannen og rabalderet han var en del av i fjor. Han hadde lagt ut en del videoer av kunstnere av det litt mer aparte slaget, og klaget på at disse lever på statsstøtte.

Under introduksjonen slår NRK ikke bare fast at han er kontroversiell. Det er han. Men de slår også fast at han har skapt frykt blant kunstnere.

Det hadde vært interessant å høre NRKs grunnlag for den påstanden. Spesielt ettersom kunstmiljøene selv ikke ser ut til å ha det grunnlaget.

Et av de første innslagene omtaler at hans virke har ført til at flere kunstnere har mottatt «hatefulle ytringer».

Noen eksempler vises på skjermen:

«HVA I HELVETE???»

«Kunst?? Eller hjerneskade??»

«Dette er bare så utrolig provoserende».

Den verste er kanskje «de 165.000 gikk til dop tror jeg». Og det brukes flere eksempler utover i dokumentaren.

Ingen av dem er i nærheten av å kvalifisere som hatefulle. Eller fryktfrembringende, for den saks skyld. Og ikke på langt nær så ødeleggende som den flommen av rasistanklager som kom tilbake mot Sløseriombudsmannen i motsatt retning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Så kommer en kunstner på skjermen med noen av de samme anklagene som ble frembrakt i fjor. Det er snakk om meldinger om at «vi skal voldta deg». Det er drapstrusler. Hatytringer. «Vi vet hvor barnet ditt går i barnehagen». Det er hakekors malt på dører. Hakekors i flertall. Alt grunnet Sløseriombudsmannen.

Vi kjenner igjen dette, vi som fulgte denne saken mens den var som hetest.

Les også: Nytt sløseri-krøll i Kulturrådet: Mange forstår ikke dette enkle prinsippet

Mangler dokumenter

Vi husker også at det ikke finnes fnugg av bevis for noe av det. Vi husker at Morten Traavik har utløst en dusør som nå lyder på 250.000 kroner til enhver som faktisk kan legge frem et bevis på at noen slike trusler er knyttet til Sløseriombudsmannen.

Kanskje et bilde av et hakekors, til og med?

Jeg vet ikke hvordan det er med leseren, men jeg tror jeg hadde tatt et bilde av døra mi før jeg gikk løs på et påmalt hakekors med salmiakken.

Foreløpig finnes ingen slik dokumentasjon, de 250.000 kroner til tross. Det eksisterer flommer av trusler. Både tekstlige og fysiske. Men ingen av dem kan fremvises. NRK har også spurt etter bevis. De har ikke fått noe som helst av kunstnerne. Jeg har en mistanke om hvorfor dansekunstnernes egen organisasjon takket nei til å stille opp i dokumentaren.

En sak som ikke dukket opp i dokumentaren handler om dokumentforfalskning.

Regissør, scenekunstner, mottaker av skattepenger via Kulturrådet og medlem av Faglig utvalg for scenekunst, Tormod Carlsen, påstod at en sak om trusler grunnet Sløseriombudsmannen hadde vært til behandling hos Konfliktrådet. Han hadde til og med dokumentene som viste det. Men hele historien var løgn fra ende til annen, og endte med anmeldelse av Carlsen.

Det blir for mye å skrive om dette i full versjon i en spalte som dette. Men jeg kan anbefale å se dokumentaren for å se hvordan det hele flytter seg til å bli tidvis ganske hårreisende angrep på den av regjeringen nedsatte Ytringsfrihetskommisjonen. Her kommer det flere voldsomme anklager mot medlemmer. Igjen blir ingen av dem dokumentert.

Jeg har ikke grunnlag for å påstå at den påståtte flommen av trusler egentlig var en flom av løgn. Så det skal jeg ikke gjøre.

Her kan du lese flere kommentarer fra Espen Goffeng

Selvpåførte trusler

Jeg skal heller skrive litt om en annen kontroversiell amerikansk figur som heter Wilfred Reilly. Det finnes nemlig en fordel med å følge med på USA. Det er et stort land. I motsetning til Norge. Det vil si at uansett tema, så er det en eller annen som har gjort en grundig jobb på det.

For Reillys del er en av disse tingene falske anklager. Han er assisterende professor ved universitetet i Kentucky. I sin bok Hate Crime Hoax dokumenterer han over 600 tilfeller av falsk hatkriminalitet. Av den typen verden ble virkelig oppmerksom på da skuespilleren Jussie Smolett leide inn to menn for å overfalle ham og binde en løkke rundt halsen hans.

Og bare så det er klart: dette er over 600 saker hvor politietterforskning har vist at den truede selv har utført trusselen. Hvor mange som har skjedd etter at boken kom ut for fem år siden er vanskelig å si. Men det finnes andre og lengre lister som inneholder andre saker. 1500 til 2000 beviste saker er nok ikke å overdrive. Og dette er saker som er vanskelige å bevise. Så hvor mange tusen som faktisk er begått, det er umulig å si.

Hos Reilly finner man det meste. Folk som klipper sitt eget hår. Som slår seg selv. Antirasister som henger sorte småbarnsdukker i trær. Folk som brenner ned sin egen eiendom. Og folk som maler hakekors på sine egne vinduer og dører. De er det en del av. Ikke fordi verden kryr av nazister med pensel. Men fordi ingenting sier ondskap som et hakekors. For Reilly er de et varsko om at trusselen høyst sannsynlig er falsk.

Les også: Kunstmiljøet fortsetter å bløffe og forvrenge

Det lønner seg å lyve

Her i Norge har vi noen få saker av dette slaget. Bertheussen-saken er den mest berømte. Men det finnes flere. Som denne og denne og denne. Hvor mange av påstandene som kom i kunstnernes krangel med Sløseriombudsmannen, Ytringsfrihetskommisjonen og flere andre, det kan man bare gjette på. Og jeg tviler på at noen kommer til å gjøre Wilfred Reillys arbeid her i Norge, så den generelle ståa får vi nok aldri noen oversikt over.

Men jeg kan med egen kunnskap forsikre om at det finnes mange, mange flere enn de som er bevist og/eller diskutert.

Så med Reillys og andres lister i bokhodet, er det lurt å stille spørsmål om hvorfor dette skjer i så stor grad. Dette er saker som påvirker politikere, medier, organisasjoner og alle andre. De er grunnlaget for rapporter, økonomiske tildelinger og politiske handlingsplaner. Ting vi som borgere bør kunne ha tillit til.

Det er kanskje ikke så rart, situasjonen tatt i betraktning. Når noen forteller om trusler eller angrep som ikke kan bevises direkte (eller som kan bevises, men man avstår fra å gjøre det), så er det svært vanskelig å trekke dette i tvil.

Man tviler for eksempel ikke på en rasismehistorie. Gjør man det, så står man på rasistens side. Man er medskyldig. Man gjør det vanskelig å fortelle om rasisme. Jeg er neppe alene om å se noen ganske merkelige og ubeviselige historier passere redaksjonskontroll.

Vi har altså laget en situasjon hvor det ikke bare ofte lønner seg å lyve. Men det er også minimal sjanse for at noen vil sjekke ens løgner. Eller i det hele tatt sette spørsmålstegn ved dem. Denne situasjonen fungerer ifølge den amerikanske filosofen Coleman Hughes som en fjøslykt på en viss type personlighet. Han forteller om sin tid ved det prestisjetunge Columbia-universitetet, hvor hans medstudenter både overdrev og fant opp egne opplevelser for å bygge sin sosiale kapital. Og ingen turte si dem imot, selv når usannhetene var åpenbare.

Slikt vil tiltrekke seg personligheter som trives uvanlig godt med opportunisme, uærlighet og aggressiv oppførsel overfor andre, mener Hughes.

Folk som ikke er så opptatt av åpne prosesser og tilsvarsrett. En viss type asosial og narsissistisk person. Selvfølgelig, vil mange si.

Dette er drømmesituasjonen for anklageren Abigail i heksejakthistorien The Crucible. For ikke bare vil denne personen kunne holde på ustraffet. Det ligger faktisk belønning og venter. Fra samfunnet så vel som fra medsammensvorne.

Les også: Den merkelige debatten om promp og bæsj i kunsten

Sosialpolitisk Münchhausen-syndrom

Thea Totland er advokat hos Barneadvokatene. Hun har nettopp skrevet en sak om en viss type person som koser seg som gris i gjørme i rettssaler. Hun kaller dem relasjonstyranner. En rettssal i en barnefordelingssak inneholder alt en slik tyrann ønsker seg, forteller hun: «Alvor, høytidelighet og oppmerksomhet fra presumtivt kvalifiserte mennesker. Formen passer den grandiose personligheten til relasjonstyrannen».

Dette er Nettavisens spaltister

Hun ber oss huske på at hvert syvende menneske har en personlighetsforstyrrelse. Vi kan kanskje tenke på de hun og Hughes snakker om som å ha en form for sosialpolitisk Münchhausen-syndrom. Som vi som samfunn fôrer og bygger opp under ved vår avholdne tilnærming til deres oppførsel.

Jeg sier selvfølgelig ikke at noen av de deltagende i NRKs dokumentar faller inn i denne gruppen. Det skulle tatt seg ut.