Jeg har selv erfart at verken faglige kunnskaper eller bred livserfaring gir en pålitelig beskyttelse mot psykopatens manipulasjoner. Disse erfaringene har utvilsomt satt sine spor i meg. Hvordan kunne jeg unngå å se hans sanne natur? Hvordan kunne jeg så lett la meg forføre av hennes ildfulle og blomstrende posering?

Jeg har kommet frem til at forklaringen ikke er særlig komplisert: Virkemidlene som de aktuelle psykopatene tok i bruk, bedøvet min kritiske sans, og gjorde meg påvirkelig og viljesvak. Men hvis forklaringen er så enkel, hvorfor risikerer jeg likevel å gå i den samme fellen også i fremtiden?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De fire virkemidlene

Én forklaring på dette fenomenet er å finne i psykopatens innledende strategi, som har som mål å berede grunnen for det kommende fremstøtet. Jeg har en hypotese om at det til denne strategien inngår fire virkemidler:

Posering. Narsissisme. Imitasjon. Løgnaktighet.

Når disse faktorene samordnes, kan de nemlig utgjøre et formidabelt våpen. Dette våpenet kan med letthet skyte i filler det som måtte være av sunn skepsis, opplagt tvil, eller selvstendig tenkning hos omgivelsene. Det som da står igjen, er en overvekt av naivitet, føyelighet eller fornektelse.

Selv om man på forhånd er klar over hvilke virkemidler psykopaten har til rådighet, kan disse likevel være vanskelig å gardere seg mot. Når et fyrverkeri av fargerikt kjekkaseri, og godt kamuflert løgnaktighet slår imot deg med full styrke, skal det faktisk litt til ikke å la seg rive med.

«Better call Saul»

For min egen del var dette noe jeg ganske nylig fikk erfare, da jeg så en tv-serie om igjen, og fikk en helt ny opplevelse av seriens hovedperson. Ja, sjelden har vel min teori om psykopatens fire virkemidler blitt mer bekreftet enn i dette tilfellet.

Serien jeg henviser til, heter «Better call Saul». Mens jeg ventet på at den avsluttende sesongen skulle ferdigstilles, valgte jeg å se serien på ny.

Dette skulle altså vise seg å bli en tankevekkende affære for mitt vedkommende, da jeg denne gangen mente å se historiens sentrale karakter, Jimmy McGill, i et helt annet lys enn hva som var tilfelle i første runde.

Da heiet jeg nemlig på turboadvokaten, Jimmy, selv om han fremviste en yrkesmessig og personlig grenseløshet, som jeg slet med å fordøye. I andre runde skulle den samme karakteren gi meg en flau smak i munnen.

Noe hadde endret seg

Da jeg så serien om igjen, var han ikke lenger den sjarmerende og rampete fyren, som man bare måtte like, fordi man antok at han var god på bunnen. Nei, han fremstod nærmest fra første øyeblikk som en gjennomført dyssosial person, som konsekvent løy, svindlet, stjal og bedro, og som ikke viste det minste lille tegn til å ville endre seg i lovlydig retning.

Hvorfor jeg i andre runde så dramatisk endret syn på hovedpersonen, har jeg ingen fullgod forklaring på. Men det var som om jeg denne gangen så ham uten filter. Og da ble det plutselig mulig å gjennomskue ham.

Her kan du lese flere kommentarer fra Fred Heggen

Alvorlig psykopati

Andre kan selvfølgelig vurdere Jimmys personlighet annerledes, men for meg åpenbarte det seg karaktertrekk, som både var dyssosiale og narsissistiske. Da jeg benyttet skåringsverktøyet, «psykopati sjekkliste» (PCL), skåret han på så mange punkter at han uten tvil ville kunne kategoriseres som en person med alvorlig psykopati.

Jeg falt for ham

Jeg er av den oppfatning at jeg ikke reagerte med avsky på Jimmys dyssosiale fremtoning første gangen jeg så serien, fordi jeg ble blendet av hans narsissisme og grunne sjarm, og fordi jeg samtidig ble lurt av hans gode imitasjoner og varierte løgner. Resultatet ble følgelig at min kritiske sans forduftet som dugg for solen, til tross for at stadig flere sider av ham ble gjort kjent for meg.

Det er viktig at hovedkarakteren blir likt

Man kan si at de særdeles dyktige serieskaperne hadde lyktes med sin målsetting om å gjøre Jimmy McGill til en godt likt karakter. For at publikums gunst skulle vedvare gjennom flere sesonger, var det selvfølgelig nødvendig for dem å kamuflere hans sanne personlighet, ved å la ham ta i bruk hele manipulasjonregisteret.

Bulldoseren

Et viktig virkemiddel i denne tilsløringsprosessen var den såkalte bulldosereffekten; ved å agere støyende og dominerende, sørget Jimmy for å ta styringen i enhver situasjon. Stemmen, faktene, klærne, og den pågående stilen virket lammende på omgivelsenes indre radarsystemer.

Selvsikkerheten

Særlig selvsikkerheten, kombinert med en gudsbenådet frekkhet, gav ham et psykologisk overtak i de fleste sosiale settinger, som han evnet å utnytte til fulle. Som tv-seer kunne man vanskelig la være å holde med en fyr, som aldri lot seg knekke, men som i stedet kjempet seg ut av alle vanskelige situasjoner; ingenting var umulig for den mannen!

Det var samtidig noe sårt og menneskelig ved ham, da han fremstod som direkte ulykkelig de gangene han tabbet seg ut. Og for en fantasi, da: Han klarte å snakke seg ut av alle vanskelige situasjoner, selv om han ofte måtte ty til hvite (?) løgner.

Les også: Vidkun Quisling: Var hans stormannsgalskap et tegn på sinnssykdom?

Kan psykopati være smittsomt?

Jeg burde selvfølgelig sett hva dette handlet om første gangen jeg så tv-serien, men jeg gikk altså i fellen. Han trollbandt meg ved sin væremåte, og han fikk meg til å underslå mitt eget moralske kompass.

Mine egne motforestillinger mot dyssosiale handlinger ble gradvis undertrykket, og uten at jeg var det bevisst, hadde jeg begynt å vurdere mulige problemløsninger med hans øyne.

I praksis hadde jeg latt meg smitte av hans psykopati.

Virkemidlene er universelle

Jeg er altså av den oppfatning at det eksisterer fire virkemidler som psykopater over hele verden tar i bruk, når målet er å komme i posisjon til å utnytte eller misbruke godtroende mennesker.

La meg derfor til slutt gå gjennom disse virkemidlene på en systematisk måte:

1) Poseringen. Et viktig kjennetegn ved psykopaten er den overflatiske sjarmen. Han ønsker så gjerne å bli likt. Så derfor poserer han, både gjennom sin atferd og gjennom sitt utseende. Han gir solid blikkontakt, benytter seg av offensive fakter, og bruker stemmen som et forførende instrument.

De fargerike klærne gir inntrykk av at dette er en uredd, autentisk person, som ikke trenger å skjule seg bak et diskret eller avdempet kostyme. Dette er tilsynelatende en person som byr på seg selv, og som angivelig formidler noe friskt, levende og ekte.

2) Narsissismen. De narsissistiske karaktertrekkene er alltid rikelig til stede hos psykopaten. Det grandiose selvbildet og den overveldende troen på egne talenter og ferdigheter, fremheves fra første stund. Hvem drømmer vel ikke om å kunne utstråle denne type selvsikkerhet? Ingen motstand er for stor, ingen kamp er for skremmende. Men egentlig er denne selvsikkerheten ganske så uforståelig, tatt i betraktning hans faktiske evnenivå, eller hans svake karrieremessige resultater.

Han er hensynsløs overfor sine omgivelser, og han føler seg høyt hevet over allmenne lover og regler. Nedvurderingen av så vel kjæreste som kolleger er utilslørt. Han er empatisvak og ansvarsfraskrivende, og han mangler ekte skyldfølelse eller anger.

Les mer fra Norsk debatt her

3) Imitasjonen. For ikke å bli avslørt som den sjelløse personen han egentlig er, uten noe avklart forhold til det som måtte finnes av egne følelser, må psykopaten lære seg å imitere de basale følelsesuttrykkene som han forstår blir benyttet i sosiale settinger. Tristhet, medfølelse og anger er eksempler på følelsesuttrykk som kan læres, og som deretter kan formidles gjennom bruk av ansiktsmimikk, kroppsholdning eller stemmebruk.

Han må bare bli god på å forstå når de ulike følelsene skal komme til uttrykk. Står han i fare for å bli avslørt, er det viktig å vise omgivelsene at han er «lei seg». Han må også lære seg i hvilke situasjoner det er viktig å vise «omtanke» for andre.

4) Løgnaktigheten. Ingen lyver mer enn psykopaten. Fordi løgnaktigheten er hans fremste virkemiddel for å oppnå sitt mål, som alltid innbefatter en form for økonomisk utnyttelse. Løgnene kan være åpenbare og sjokkerende, eller de kan være fordekte og uforståelige. Det å bagatellisere egne handlinger, eller frasi seg ansvaret for disse, er også uttrykk for den samme løgnaktigheten. Eller de gangene han opphøyer sine egne motiver.

Løgnaktighet satt i system kan være meget effektivt for å opprettholde det falske narrativet som psykopaten presenterer. Alle som har vært utsatt for genuine løgnere, vet hvor vanskelig det kan være å avsløre dem.

Løgnen er i mine øyne en undervurdert hersketeknikk. Ingen behersker denne teknikken bedre enn psykopaten.