Ove Mellingen har i sin kommentar åpenbart ikke undersøkt forskningen han kritiserer for å slå inn åpne dører.

Les kommentaren: Hvor vanskelig kan det være: Overvekt kommer (nesten alltid) av for mye mat)

Forskning på overvekt og fedme, handler ikke om den åpenbare sammenhengen mellom hvor mye vi spiser og hvilket utslag det har på vekten. Det er konsensus blant forskere om at hovedårsaken er at vi spiser for mye.

Det er ikke dette spørsmålet forskere vier tiden sin på. Langt viktigere er det å finne svar på årsakene til at vi spiser mer – og hva vi som samfunn kan gjøre for å snu utviklingen. Hva er det med samfunnet og hva er det med maten vi spiser som gjør at vi bare blir tyngre og tyngre?

Mellingen nevner i sin kommentar én pasienthistorie, om en person som ble indignert over at fastlegen sin gjorde et poeng av at overvekten var selvpåført.

Nå kjenner jeg ikke pasienten, men de fleste er innforstått med at det er de selv som spiser for mye. Jeg kan derfor forstå at man kan bli irritert om det er en slik åpen dør blir slått inn.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Slike kommentarer hjelper ingen. Like verdiløs er rådet ditt (til deg selv): Skal jeg ned i vekt må jeg spise mindre og gå mer». Et råd eller anbefaling må ha et innhold.

Hvis en psykolog får inn en pasient med alvorlig depresjon, kan ikke rådet være: «Du må smile mer».

Eller at jeg i mitt virke som personlig trener og online coach får inn en kunde som sliter med overspising og forteller personen: «Det er bare å underspise de gangene du overspiser». Det ville sannsynligvis ødelagt relasjonen med en gang.

Mellingen bruker eksempelet med at hvis du sitter i sofaen og spiser snacks og drikker brus i stedet for å gå deg en tur, så er det vanskelig å påstå at skylden og ansvaret ligger hos helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

Så feil kan du ta. Det er helt åpenbart at det også er et politisk ansvar. Hun kan ikke gjøre noe med vår arvelige disposisjon for overvekt, men politikerne kan gjøre mye med det samfunnet vi lever i.

Tre enkle eksempler på hva politikere kan gjøre;

1.) Fedmemedisin med godt dokumentert effekt bør finnes på blåresept. Dette kan hjelpe de som sliter aller mest med vekt.

2.) Billig og usunn ultraprosessert mat er altfor lett tilgjengelig. Det er knapt mulig å gå inn en dagligvarebutikk uten å bli møtt med «5 x 200 gram sjokolade for 100kr». Avgifter (for eksempel høy nok sukkeravgift) og moms (ingen moms på frukt og grønt.) er to mulige tiltak.

3.) I skole og barnehage kan man ha større fokus på å lære barn og ungdom å lage god mat fra bunnen av.

Politikerne må ta på seg sin del av skylden for at stadig flere har fedme – selv om det til syvende og sist er vi selv som må brette opp ermene.