Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Avisa Nordland): La meg ta deg med på jobb, som kvinnelig journalist.
Hvis du er heldig, er du født som en utadvendt og sosial person når du skal ut og dekke folkeliv, arrangementer og begivenheter. Da er det lettere å gå bort til fremmede personer som du aldri har møtt før, for deretter å be dem om å smile bredt til kameraet og si noen ord.
Ofte står du der med en skumterning eller to, en blokk, et kamera og et pressebevis. Slike effekter har en tendens til å tiltrekke seg ekstra folk. Det er i utgangspunktet veldig hyggelig, og alle er velkomne for en prat – enten on eller off record.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Men så: Insert the men.
Promillenivået trenger ikke å være så veldig høyt, men det hender seg jo at de kommer veltende på oss med en viss grad av overstadighet. Som regel har de sett bunnen av ølglasset to-tre-fire ganger, og ikke mer enn det.
Jeg har blitt kjeftet på av menn, simpelthen bare for å være til stede. Spesielt én hendelse preget meg etterpå, da han kom opp i trynet mitt, truende og mye høyere enn meg, og ba meg om å «ha meg ut herfra».
Som journalist burde jeg være tøff og få jobben min gjort. Men den gangen fikk jeg klump i halsen og dro. Jeg følte meg så liten.
Jeg har blitt dyttet på. Jeg har blitt holdt fast, mens noen forsøkte å tvinge drikke nedi halsen på meg. En artig spøk, som utløste latter rundt bordet.
Pupper og rumpe får seg lett en berøring eller ti når jeg er ute på oppdrag hvor menn ferdes uten verge. Den armen de ofte legger rundt livet har ganske lett for å skli nedover. Og samme med den de legger over skuldrene. Noen velger en relativt udiskrét metode, og kommer med klørne rett på sak.
Jeg har opplevd å bli oppringt midt på natten av topp-lokalpolitikere, med invitasjoner til både Hundholmen Brygghus og et hotell. Jeg har fått forespørsler om å flytte. Jeg har fått forespørsler om å ta en kaffe. Jeg har opplevd at de skriver til meg på min private facebookprofil sent på kvelden med spørsmål som ikke er av journalistisk betydning.
«Du kan vel ikke gå om bord på en båt. Det blir vel for mye sextrakassering,» ble det sagt til meg en gang da jeg skulle lage en hyggelig sak, som overhodet ikke handlet om sextrakassering.
Så er det selvsagt de uskyldige hendelsene, hvor jeg får tilbud om å slå meg ned og påspandert en øl. På jobb. [Insert fake-smilefjes]
Byen er min arbeidsplass. Ikke bare kontoret jeg skriver fra. Nå er det blitt sånn at vi kvinner i redaksjonen «må regne med» å bli trakassert på jobb. Og min arbeidsgiver har plutselig blitt nødt til å ta grep.
Nå ligger ikke jeg våken om nettene på grunn av oppførselen deres – ennå. Jeg tåler det greit, som dere helt sikkert forventer av en nordlending i slutten av 20-årene. Andre er ikke like heldige.
Det er forskjell på hyggelig oppmerksomhet og direkte seksuell trakassering.
Menn: Oppfør dere. Please. Det er ikke vanskelig.