(Avisa Nordland): Sitatet er hentet fra George Orwells roman «1984», en skremmende beskrivelse av hvordan et regime gjennom å kontrollere fortellingen om et lands historie kan overbevise dets innbyggere om nødvendigheten av krig.

«1984» ble skrevet som en kommentar til utviklingen i Stalins Sovjet, men er blitt stående som en universell advarsel mot vår tendens til å falle for udemokratiske demagoger som lover oss velstand og trygghet gjennom å gå til krig mot innbilte fiender. I eget land og utenfor.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Boka fikk en ny vår og skjøt til topps på amerikanske salgslister etter valget av Trump i 2016.

Men boka handler altså egentlig om Sovjetunionen, og mye kan tyde på at Vladimir Putin har finstudert den. Ikke som en advarsel, men som en lærebok.

I den grad han har trengt det. Som gammel KGB-agent var han del av nettopp det regimet hvis metoder inspirerte Orwell til «1984». Metoder som løgn, villedning og omskriving av historien for å legitimere barbariske handlinger.

Vi så det senest i opptakten til invasjonen av Ukraina. Putin holdt da lange taler og skrev enda lengre tekster som skulle gi en historisk begrunnelse for en invasjon.

Der fratar han Ukraina all selvstendig eksistens, kaller det en vestlig konstruksjon helt fra 1800-tallet av, og avviser at ukrainerne er et eget folk; de er dypest sett russere.

Putin fremmer også et bilde av det historiske Russland preget av en gudegitt rett til å dominere over sine nabofolk og inneha et evigvarende imperium.

Dette er en form for storrusisk rasisme, i stor grad basert på ideene til fascisten Ivan Ilyin.

Spørsmålet er bare hvor stort dette imperiet skal være; fra Lisboa til Vladivostok, ifølge Putins pitbull, tidligere president Dmitrij Medvedev.

Nyhetsstudio: Få de siste oppdateringene om krigen i Ukraina

Man kan godt le av denne type historisk stormannsgalskap, men det bidrar daglig til å ta livet av ukrainere.

Og innad i Russland har det bidratt til å gi krigen legitimitet, og Putin folkelig støtte.

Hvis historier som dette er de eneste du hører, ender de fort opp som en sannhet.

For den som kontrollerer nåtiden kontrollerer altså fortiden, og dermed også framtiden.

Den siste tiden Ukraina begynt å svare med samme mynt.

Det startet i november med et internettopprop som per nå har fått 25.000 underskrifter. Der bes det om at Russland døpes om til «Muscovy».

Her kan du lese flere kommentarer av Stein Sneve

Dette er det gamle navnet på storhertugdømmet Moskva, en forløper til dagens Russland.

I sin tale på ettårsdagen for invasjonen refererte president Volodomyr Zelenskyj til oppropet og ba sin statsminister starte en utredning av forslaget.

Hvor seriøst dette er ment er vanskelig å si, Zelenskyj selv innrømmet at et slikt navneskifte er en svært komplisert prosess med vide implikasjoner.

Så kanskje er hovedformålet å irritere Putin og russerne. Det har ukrainerne i så fall lyktes godt med.

Både UDs pressetalskvinne Maria Zakharova og den foran nevnte sjefsbjefferen Medvedev har indignert avvist forslaget, og kalt det både anti-russisk og nazistisk.

På seg selv kjenner man som kjent andre, og denne type omskriving av historien er en russisk spesialitet.

Rent faktisk sett er også den ukrainske versjonen av russisk historie mye nærmere virkeligheten enn Putins omskriving av Ukrainas historie.

Les også: Putin vil være en Stalin for vår tid, med nøyaktig samme forakt for menneskeliv

Det opprinnelige Russlands hovedstad var Kiev, i det som ble kalt Kiev Rus.

Den gikk under da tartarene invaderte på 1200-tallet, og statsledelsen ble flyttet til det nyopprettede storhertugdømmet Moskva, kjent internasjonalt som Muscovy-staten.

Fyrstene i Moskva var de nye herskerne og de mest effektive skatteinnkreverne, og det ga enorme inntekter som ble brukt til å befeste Moskva som hovedstad etter at mongolene ble kastet ut.

Ut fra denne Moskva-staten sprang det russiske imperium, og dagens Russland, hevder de som startet oppropet. Ikke fra Kiev Rus, som Putin og offisielle russisk historie hevder.

De har visse poenger, men det er også en klar linje fra Kiev Rus til Moskva-staten.

Sånn sett har begge sider rett og det burde kunne vært et godt utgangspunkt for fredelig sameksistens; begge stater har samme opphav og samme legitimitet.

Men slikt blir umulig når historien brukes som våpen og ikke lyskaster.

Les også: – Fem tiltak som kan avverge Armageddon

Hvilken historie som skal gjelde er også litt av bakgrunnen når Stortingets utenriks- og forsvarskomite 21. mars skal behandlet et Frp-forslag om å anerkjenne holodomor som et folkemord.

Holodomor («Å sulte til døde») er navnet på sultkatastrofen som rammet Ukraina i 1932-33, og som tok livet av flere millioner mennesker.

Katastrofen kom som et direkte resultat av Stalins tvangskollektivisering, men bar i Ukraina også preg av et storrusisk forsøk på å undertrykke ukrainsk kultur og nasjonalisme.

Menneskerettsadvokaten Raphael Lemkin, som fikk sin utdannelse i Lviv og introduserte begrepet «folkemord» i folkeretten, kalte derfor hungersnøden i Ukraina «et klassisk eksempel på et sovjetisk folkemord».

En rekke lands parlamenter har fra før anerkjent holodomor som folkemord, herunder USA, Canada, Tsjekkia og Tyskland. Og så sent som 15. desember i fjor gjorde Europaparlamentet det samme.

Video: I dette hemmelige palasset skal Putin og hans elskerinne bo

Disse anerkjennelsene er som en rød klut for Putins regime, som lenge har løftet Stalin fram som et forbilde og en stor statsmann.

All historie er på mange måter samtidshistorie, ved at vi ikke kan unngå å se den gjennom de briller vi får utdelt av den tid vi lever i.

Da er det viktig at vi anerkjenner at det faktisk er det vi gjør, og ikke bare benytter anledningen til å fjerne alt vi ikke liker fra historien.

Slik tendensen alt for ofte er, og langt fra bare hos Putin.

Poenget med historien er å lære av den. Ikke minst å lære av hva det er ved fortiden som har gjort nåtiden til det den er. Slik at vi kan bruke den innsikten det gir til å skape en bedre framtid.

Da gir historien mening, og det vil derfor være meningsløst å la en diktator som Vladimir Putin eneretten til å tolke historien som han vil.