I dag marsjerer 11.000 soldater i Moskvas gater for å markere seieren i den store fedrelandskrigen. Med seg har de barn utkledd som alt fra tanks til soldatgraver, drillpiker med gevær i stedet for drillstav og en endeløs rekke av skoleklasser i militæruniform. Over dem drønner lyden av det russiske luftvåpens ypperste ødeleggelsesmaskineri.

Spørsmålet på tilskuernes lepper er imidlertid ikke hvilken del av paraden som på mest imponerende vis ærer seieren i 1945, men hvor det blir av seieren i 2022.

Les også: Russland markerer seiersdagen: Flekser militære muskler

De siste 20 årene har jeg i all hovedsak arbeidet med å vurdere risiko. Spesielt har jeg jobbet risikovurderinger innenfor finans- og energisektorene. I dag gjør jeg det for kunder på tvers av flere sektorer.

Jeg skrev min første landrisikovurdering av Russland i 2004. Siden den gang har jeg fulgt landet nokså tett. Det er mange grunner til det.

Landet i seg selv er noe i retning av en uuttømmelig godtepose for oss som er opptatt av å forstå hvordan ulike politiske kulturer og styresett påvirker et land. Gjennom å forstå Russland kan vi forstå oss selv.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Som den russiske historikeren Alexander Gerschenkron påpekte lenge før jeg ble født kan russisk historie betraktes som å se den vestlige i et narrespeil på tivoli. Fundamentalt likt, men strukket til det nesten ugjenkjennelige. Slik har det vært siden Peter den Store. Minst en gang eller to per århundre har en russisk tsar, kommunistisk generalsekretær eller president funnet ut at landet ligger håpesløst bak Vesten og startet et moderniseringsprosjekt for å bli likere Vesten. Ved å se på Russland kan vi se hvordan vi selv kunne ha vært.

Samtidig er landet i øst alt det vi trenger. I dag snakker vi om hvordan russisk gass holder over 15 millioner tyske boliger varme. I generasjoner har vi snakket om hvordan den svarte jorden i Russland og dagens Ukraina er Europas kornkammer. Ennå snakker vi for lite om hvordan Ukraina og Russland alene står for nesten 60 prosent av verdens neongassproduksjon. Uten neongass lager vi ikke halvledere. Uten halvledere lager vi ikke datamaskiner. Jeg snakker ikke bare om datamaskinen du har på skrivebordet ditt. Jeg snakker om datamaskinene som er i bilen din, datamaskinene som er i fabrikken som lager bilen din og sort sett alle andre steder du ikke tenker over at du trenger datamaskiner for å leve det vanlige livet ditt.

Det er derfor ikke så rart at jeg som lever av å forstå hva som skjer med Europa er over gjennomsnittlig interessert i å forstå hva som skjer i Russland.

Asbjørn Svarstad: I dag og i morgen skal ukrainere og russere feire den samme seieren i Berlin. Om det går bra?

I tillegg er jeg nokså interessert i effektive verdikjeder, varelogistikk, strategisk teknologianvendelse og strategitilpasning under ekstrem endring. Det finnes ingen bedre lab for å studere de tingene enn krig.

Det er derfor heller ikke så veldig overraskende at jeg har valgt å følge krigen i Ukraina ganske nøye. Ikke minst fordi jeg er i ferd med å avslutte et prosjekt denne våren og slik har hatt litt mer tid tilgjengelig enn vanlig.

Denne krigen kommer til å ha lange konsekvenser. Det som skjer der vil ha betydning i generasjoner. Det som skjer nå forandrer europeisk energipolitikk, sikkerhetspolitikk og næringslivets rammevilkår. For ikke å snakke om den kulturelle effekten. Foran øynene våre forandrer EU seg fra et litt hanglende fellesskap til en demokratisk supermakt.

Når jeg først bestemmer meg for å sette meg inn i noe blir jeg utenomordentlig nerdete.

Les også: Nedbrenningens lange skygger

Så jeg har fulgt den militære utviklingen i realtime. Og jeg har lest russiske aviser (både myndighetskontrollerte og opposisjonelle). Jeg har lest tyske aviser, ukrainske og franske. Jeg har snakket med mennesker fulle av håp og sett de vakreste bilder av ukrainske soldater som velger å gifte seg mens russiske raketter treffer nabobygget. Jeg har lært meg forskjellen på rekkevidder på ulike typer artilleri og er nå selv i stand til å modifisere og montere sprengstoff på en kommersiell drone du kan kjøpe på Elkjøp. Jeg har lært meg militære kart og lest meg opp på hvilke taktiske vurderinger som ble gjort av kommandantene i alle de mest interessante slag i historien fra slaget om Kadesh i 1274 før kristus til Stalingrad og Vietnam. Jeg har lest åtte biografier om Putin og fire bøker som oppsummerer russisk historie (to av dem hadde jeg lest fra før - nå er totalen oppe på ti).

Alt dette er book knowledge. Jeg har ikke personlig vært i Russland på flere år og jeg har aldri hatt noe forhold til Ukraina som på noe vis kan sammenlignes med Polen (pendlet en del til Warsawa noen år).

Så jeg er sikkert fortsatt egentlig en som ikke skjønner stort, men jeg sier det likevel:

ETTER ALT DET SOM HAR SKJEDD DE SISTE DAGENE ER DET KLART AT RUSSLAND HAR TAPT.

Det er umulig å forstå hvordan de skal kunne klare dette.

Den mengden utstyr som nå kommer inn i Ukraina har de ikke mulighet for å henge med på. For noen dager siden kom det videoer av at de sender inn artilleri produsert i 1938. De er rett og slett i ferd med å gå tom for utstyr. Mens Ukrainas logstikkproblem er i ferd med å bli at de ikke vet hvordan de skal få alt til fronten. Togene er rett og slett fulle.

Samtidig har russernes østlige offensiv blitt ennå en mislykket oppvisning i dårlig logistikk, kontroll og gjennomføring. Den russiske hovedoffensiven fra Izyum er ikke bare stoppet. Ukrainas motoffensiv truer med å omringe de russiske styrkene. Avlyttede telefonsamtaler forteller oss at de russiske elitestyrkene, Spetsnaz, flere steder nekter å sloss fordi luftstøtten er så dårlig at de frykter å ende opp som ren kanonføde. Utenfor Kharkiv drives russerne stadig bakover.

Selv de få stedene langs Siversky-Donetslinjen hvor russerne har fremgang kommer den så dyrt at det mest minner om britenes seier på Bunker Hill i 1775 hvor de vant den lille høyden, men mistet hæren. De siste dagene har Ukraina påført Russland større tap enn de måtte tåle i løpet at hele krigen i Syria.

Nyhetsstudio: Krigen i Ukraina

Russland har knapt nok målbar suksess i å ta ut noen reelle kommandosentraler for Ukraina. Hele deres kommandostruktur er i praksis intakt. Til sammenligning har Russland funnet det nødvendig å sende øverstkommanderende for hele det russiske militæret for å personlig kommandere styrkene ved fronten. De har i skrivende stund mistet 11 generaler (mer enn de gjorde i hele 1944).

Ukraina derimot evnet for noen dager siden å ta ut kommandosentralen som skulle settes opp for å gjøre denne øverstkommanderende i stand til å kommandere styrkene. Ennå en general og 20 i øverstkommanderendes stab ble drept. Det var bare flaks som reddet selve forsvarssjefen (som måtte rømme tilbake til Moskva).

Les mer fra Norsk debatt her

Ja, men kan ikke Russland da bare fullmobilisere? Joda. De har jo masse folk, men det tar seks til ni måneder å ha dem mobilisert. I mellomtiden har Ukraina vunnet. Og før det har Ukraina en slagkraft Russland ikke kan matche. Selv den største Tanksfabrikken deres har sluttet å produsere. Den trenger vestlige komponenter den ikke lengre får tak i (ei heller fra Kina).

Og det er mer. I could go on and on and on.

Russland skulle banke hele verden. De klarte ikke lillebror en gang.

Veldig mange mennesker kommer til å dø eller miste hjemmene sine før dette er over, men Russland har tapt.

Og det tapet er så stort at det kan bli eksistensielt. Dette kan true hele den russiske føderasjonens eksistens.

I called it. Og jeg er villig til å vedde penger.