Gå til sidens hovedinnhold

Qatar: Boikott eller ikke boikott - det er ikke spørsmålet

VM i Qatar. Dette er ikke en enkel debatt - og det kreves at vi er villige til å diskutere alle sidene ved saken, også de som vi kan synes er ubehagelige.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Debatten om boikott er på mange måter en intern norsk debatt, og problemstillingen rundt menneskerettigheter i Qatar er mye mer sammensatt enn man skulle tro.

Vi ønsker her å forklare denne problemstillingen på en mest mulig ryddig måte, og samtidig argumentere for at hele saken fortjener å bli diskutert fra et bredere perspektiv.

Vi har i forbindelse med vårt studieprogram ved OsloMet gjennomført 23 intervjuer med forskere, journalister og menneskerettighetsarbeidere, nasjonalt og internasjonalt.

Vi la fort merke til at det var ekstremt vanskelig å få noen i Qatar til å diskutere problemstillingen vår, vi fikk blant annet aldri svar på våre henvendelser til ILO i Doha, og ingen forskere eller arbeidere der ønsket heller å snakke med oss.

I tillegg leste vi mange avis- og forskningsartikler som omhandler situasjonen i landet.

På bakgrunn av våre intervjuer og det vi har lest ser vi at mange sider av saken om arbeidsforholdene i Qatar forblir ubelyst, eller har begrenset mediedekning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det finnes så mange fler enn bare bygningsarbeiderene

Gulfstatens importerte bygningsarbeidere kommer hovedsakelig fra det globale sør, der de tjener minstelønn i et av verdens dyreste land å bo i. De skal helst ikke synes i samfunnet, og de får blant annet ikke bruke motorveiene til og fra jobb.

Dette bidrar til at en allerede lang 12-timers arbeidsdag fort blir opptil fire timer lenger, av kjøring på støvete og humpete sideveier. Selv om det er bygningsarbeiderne som arbeider under inhumane forhold på stadioner og annen infrastruktur i forbindelse med mesterskapet, synes vi dette søkelyset gir et for snevert bilde på helheten av migrantbefolkningen i gulfstaten.

Det klareste eksempelet på ujevn mediedekning er den ensrettede oppmerksomheten rettet mot bygningsarbeidere. De utgjør bare omtrent 15 prosent av den totale utenlandske arbeidskraften i Qatar, men mediedekningen av denne gruppen arbeidere er uproporsjonalt stor.

Kvinnelige migrantarbeidere som jobber som hushjelpere utgjør nesten en like stor andel av gjestearbeiderne, men blir stort sett glemt. De er like rettsløse som bygningsarbeiderne, men i tillegg er de ofte sosialt avskåret fra omverdenen av sine verter.

I tillegg jobber det gjestearbeidere i alle yrker man kan tenke seg, som for eksempel sjåfører, vektere, kontormedarbeidere og renholdsarbeidere. Det er også en stor andel høyt kvalifiserte arbeidere fra hele verden som jobber i Qatar, de mottar høye lønninger og bor i avskjermede resorter og nyter godt av samfunnets goder.

Les også: Halleluja! Messi(as) er kommet

Alliansepartnere

Qatar sin hovedstrategi for å unngå utenlandsk intervensjon ved å skape så mange allianser som mulig spredt over hele verden og gjøre seg uunnværlig for sine alliansepartnere.

Det er for eksempel verdt å merke seg at en forkjemper for menneskerettigheter som USA – som har sin største og viktigste militærbase i Midtøsten i nettopp Qatar - er bemerkelsesverdig stille når det gjelder å snakke om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Dette gjelder også andre vestlige myndigheter, inkludert Norge, som alle ser ut til å være dypt økonomisk knyttet til Qatar.

For Qatar har i de senere årene investert i en rekke vestlige land, og eier blant annet fotballklubben Paris Saint-Germain og varehuset Harrods i London. I tillegg har et stort antall land investert i prosjekter i Qatar, deriblant Norge.

Alt dette bidrar til å diversifisere økonomien bort fra olje og gass, samtidig som det støtter strategien om å skaffe seg så mange alliansepartnere at det blir politisk og økonomisk vanskelig for regionale stormakter som Saudi-Arabia og Iran å intervenere – sistnevnte deler også verdens største gassfelt sammen med Qatar.

Ifølge regjeringens egne sider kan man se at Norge gjennom blant annet Kongsberg-gruppen, Hydro og Yara har investert 80 milliarder kroner i Qatar. Norske politikere ser ut til å avstå fra kritikk av en av våre egne, samtidig som kritikken av Kina for brudd på menneskerettigheter nå trappes kraftig opp, etter at dette er forhåndsklarert og ønsket av våre nærmeste allierte.

Les også: Vi kan ikke spille fotball på baner bygd av slaver og død

Sportsvasking

Sportsvasking, ved å arrangere populære sportsarrangementer, er en metode som regimer bruker til å legitimere seg selv. Av de 22 FIFA-representantene som stemte for fotball-VM til Qatar, er 16 enten blitt suspendert, siktet eller fengslet. Kanskje har Qatar med ervervelsen av fotball-VM tatt på seg et arrangement som er for stort i forhold til deres problematiske forhold til behandlingen av gjestearbeiderne i landet.

For å holde sin egen befolkning fornøyd bruker blant annet regimet i Qatar store ressurser på gode velferds- og arbeidsordninger, for eksempel trenger ikke de fleste qatarere å jobbe for å leve et liv i relativ luksus.

Dette fenomenet blir kalt kooptering og går ut på å gjøre det veldig kostbart for innbyggerne å ønske reformer og demokrati – sånn at det potensielt blir for mye å tape på det økonomisk. Vi synes dette fenomenet med kooptering ligner bemerkelsesverdig mye på hvordan regimet i Qatar behandler sine internasjonale samarbeidspartnere gjennom generøse økonomiske investeringsmuligheter.

Denne strategien ser også ut til å ha blitt fulgt når de inviterte ILO i 2017 - som var ganske krasse i sin kritikk av landet - til å etablere et hovedkontor i hovedstaden Doha.

Kanskje Solbakken har et poeng

Av vår gjennomgang av rapporter og artikler ser det ut som at den kritikken har stilnet betydelig i ettertid. En annen organisasjon som har økonomiske interesser i et fotball-VM i Qatar - er NFF. De la først opp til et tap for norsk fotball på 100 millioner kroner ved en boikott - et tall som vokste til 200 millioner en stund senere.

Les mer fra Norsk debatt her

I den norske debatten har landslagssjef Ståle Solbakken innenfor sitt handlingsrom stått fram med en balansert kritikk av forholdene for menneskerettigheter i Qatar, samtidig som han løfter blikket og spør om det samtidig ikke er verdt å se nærmere på våre egne økonomiske interesser i Qatar og i fotball-VM.

Kanskje har Solbakken et poeng.

Dette er ikke en enkel debatt - og det kreves at vi er villige til å diskutere alle sidene ved saken, også de som vi kan synes er ubehagelige.

Kommentarer til denne saken