Tenk deg at Sverige var et diktatur, styrt av en paranoid leder som brukte alle landets ressurser på å bygge raketter og atomvåpen mens svenskene sultet.

Med jevne mellomrom fyrte de av raketter som landet enten i Nordsjøen eller Østersjøen. Noen av dem var kraftige nok til å kunne bære atomvåpen. En dag sendte de av gårde raketter som landet på øya Smøla i Møre og Romsdal og drepte fire mennesker. Hvordan ville vi klare å ha en slik nabo?

Seoul kan ødelegges på minutter

Slik er hverdagen til 51 millioner sørkoreanere. Ti millioner av dem bor i hovedstaden Seoul, bare noen få titalls kilometer fra grensen mot Nord-Korea. De fleste av dem er smertelig klar over at nordkoreanerne har massive arsenaler av raketter like over grensen. Missiler som kan ødelegge det meste av Seoul i løpet av få minutter.

I november 2010 var jeg i Sør-Korea like etter at nordkoreanerne hadde angrepet den sørkoreanske øya Yeonpyeong og områdene rundt med over 100 prosjektiler.

Fire mennesker ble drept, to av dem sivile, og 22 såret. Nordkoreanerne sa at angrepet var et svar på den pågående militærøvelsen som ble gjennomført av Sør-Korea og USA i fellesskap. Disse årlige øvelsene sees i nord på som forberedelser til en invasjon av det lukkede diktaturet.

Bekymring for interkontinentale raketter

Slik var det også i dag: Nord-Korea hevder at den massive utskytningen av 23 raketter var et svar på den pågående felles militærøvelsen mellom USA og Sør-Korea. Forskjellen fra 2010 er at Nord-Korea nå har kommet svært mye lenger i utviklingen både av sine raketter, men også av atomvåpen. En av dagens raketter landet like nord for øya Ulleung i Japanhavet, hvor innbyggerne måtte gå i tilfluktsrommene.

Det som bekymrer nabolandene mest er Nord-Koreas utvikling av såkalte interkontinentale raketter – ICBMs.

Denne gang ble det også meldt om en slik utskytning, og i Japan ble befolkningen i de nordligste fylkene bedt om å søke dekning.

Togtrafikken ble også stanset, men etter hvert ble det klart at denne raketten feilet. Men så seint som 4. oktober i år sendte Nord-Korea en langdistanserakett over Japan. Slike raketter er store nok til å kunne bære atomvåpen, noe som åpenbart skaper økt spenning i regionen.

Familiedynasti og beinhardt diktatur

Nord-Korea er et beinhardt diktatur, hvor familien Kim har styrt siden 1948. Dagens diktator Kim Jong-un er tredje generasjon, og minst like paranoid som sin far og bestefar. Mesteparten av landets ressurser går til å opprettholde en enorm militærmaskin. Landet har verdens fjerde største hær (etter Kina, India og USA), med rundt 1,3 millioner aktive soldater. Det er nesten like mange som USA, og flere enn Russland. I tillegg har dagens diktator satset voldsomt på å utvikle Nord-Koreas atomvåpen- og rakettprogram.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Denne ressursbruken går sterkt ut over landets egen befolkning. Millioner lever i den ytterste fattigdom, med svært lite mat på bordet. Forsøk på protester er nytteløst. Nord-Korea har en av verdens mest effektive sikkerhetstjenester med en total overvåking av befolkningen.

Kun noen få har klart å protestere med beina, det vil si å flykte fra landet – stort sett over grensen mot Kina i nord.

Militær opprustning

Nord-Korea begrunner sin kraftige militære opprustning med at de må forsvare seg mot et mulig invasjonsforsøk fra USA, i samarbeid med Sør-Korea.

Ingen av de to landene har gitt uttrykk for ønske om noe slikt, snarere tvert imot. Skulle regimet falle, vil det trolig bety at titalls millioner mennesker ville forsøke å flykte mot sør for å få tilgang til mat og et bedre liv. En slik flyktningbølge er Sør-Korea verken forbered på eller interessert i.

For diktatoren i Nord-Korea er denne militære strategien likevel rasjonell. Den hindrer alle forsøk på regimeendring, både innenfra og utenfra. Kim Jong-un ser på sitt rakett- og atomvåpenprogram som den sikreste garanti for at han – i likhet med far og bestefar – vil kunne diktere landet i resten av sin levetid.

Kina er Nord-Koreas eneste allierte

Nabolandene frykter naturlig nok at den uforutsigbare diktatoren i Nord-Korea skal angripe områder hvor liv vil gå tapt – slik det gjorde i 2010. I Japan er man dypt bekymret, og forsvarssamarbeidet med USA og Sør-Korea er styrket de seinere årene.

Denne felles bekymringen for naboen i nord kan muligens bedre forholdet mellom Japan og Sør-Korea, som tidvis har vært svært dårlig i mange år. Korea-halvøya var okkupert av japanerne under annen verdenskrig, og Sør-Korea har ikke fått de unnskyldningene for japanernes krigsforbrytelser som de har bedt om.

Les flere kommentarer fra Anders Magnus her

Kina er den største militærmakten i dette området, og Nord-Koreas eneste allierte. Å kalle de to landene venner er å gå for langt. Kineserne har ofte irritert seg over at diktatoren i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang ikke følger de instruksjoner kineserne ønsker å gi ham.

USA har lenge forsøkt å engasjere kineserne i forsøk på å minske trusselen fra Nord-Korea, men med lite hell. Trolig ser kineserne på nordkoreanernes mange rakettutskytinger og atomvåpenprogram som en nyttig avledning av oppmerksomhet mot egen militær ekspansjon på øyene i Sør-Kinahavet.

Sorgen over de drepte ungdommene

Da jeg var i Seoul og langs kysten i Sør-Korea etter angrepet på Yeonpyeong i 2010 var jeg overrasket over med hvilken ro sørkoreanerne tok nyheten om angrepet.

«Vi lever jo med denne trusselen om utslettelse hver eneste dag. Men livet må likevel gå videre», var den gjengse kommentaren.

Ville vi taklet det, dersom vi visste at Sverige hadde hundretalls raketter innstilt mot Oslo og kunne utslette vår hovedstad på få minutter?

Nyheten om rakettangrepene fra nord er nok heller ikke det som tar den største oppmerksomheten i Sør-Korea i disse dager. De er mer opptatt av å sørge over ungdommene som ble drept i trengselen under halloween-feiringen i Seoul. Og stille spørsmål om hvilket ansvar myndighetene hadde for at dette kunne skje. Denne hendelsen opprører den gjengse sørkoreaner atskillig mer enn de nærmest daglige truslene fra diktatoren i nord.

Les mer fra Norsk debatt