Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Dette skulle ha vært en sånn koselig sommerspalte du kunne lest i hengekøyen på hytta og humret av med nyfanget, kokt krabbe mellom tennene. Jeg prøvde virkelig. Men jeg tenker for mye på klimapokalypsen. Og det er skalldyrene som kokes i sine egne skjell utenfor havet i Canada sin feil. Og flommen, som akkurat nå raserer landsbyer så nærme som i Sentral-Europa.
Trøndere klager ikke i sommervarme.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Rart hvordan deilig sommervarme og tropenetter 63 grader nord, ikke føles ut som en katastrofe i det hele tatt. Men det er det. Kloden koker, og vi må gjøre alt vi kan for å skru ned temperaturen. Vi gjør da noe, tenker dere, sorterer søppel, kjører el-bil og shopper brukt.
Jada, det er kjempebra, men er det nok?
«Grønt skifte, eller grønn omstilling, betyr generelt forandring i mer miljøvennlig retning etter FNs bærekraftsmål. Begrepet har foreløpig ingen presis definisjon, men har fått fotfeste i språket og er mye brukt både i politisk retorikk og i mediene, såvel i Norge som internasjonalt.» fra SNL
Hørt om «Det grønne skiftet», det upresise og udefinerte begrepet som brukes retorisk av regjeringen om at Norge skal bli lavutslippsland noen gang før 2050? Noe å se frem til på min 73-årsdag med andre ord. Kjempebra. Det grønne skiftet krever en omstilling av samfunnet og den må være global, skriver regjeringen på sin hjemmeside. Det er jeg helt enig i, men det må skje lenge før 2050, i alle deler av verdenssamfunnet, i alle bransjer, i alle hjem, og vi kan begynne med forbruket vårt.
Blir du også lykkelig av nye ting? Det er ikke så rart. Vi er alle utsatt for hard og effektiv markedsføring fra vi fødes til vi dør om at Vi Må Ha Nye Ting for å føles oss vel, bli ansett, få selvtillit. Noen ganger er det også nødvendig med nye ting.
Forbruksvarer er ikke laget med ubegrenset levetid og ofte blir det billigere å bare kjøpe ny enn å reparere. Vårt forbruk, alt vi kjøper som produseres, pakkes, fraktes og forhandles setter store spor i klimaet, klimaavtrykk, som det heter på fint.
Les også: For ti år siden mente jeg han ikke var psykotisk. I dag har jeg inntatt et helt annet standpunkt
Verstingene er tekstilbransjen og moteindustrien. Klesindustrien er en av verdens største industrier med en omsetning på 11.000 milliarder norske kroner. I 2015 slapp tekstilindustrien ut 1,2 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. Det vil si mer enn all fly- og skipstrafikk i verden til sammen. I verden til sammen. Dette må vi snakke om folkens.
De økonomiske modellene bak moteindustrien er de samme som ellers i verdens industrier: stadig produksjon og forbruk, med evig vekst som mål. Et eldgammelt system på en overhetet klode. Hva med forbrukermakt, spør den dannede middelklasse? Vi boikotter da bare fast-fashion kjedene, deres sweatshops og forkastelige klimaavtrykk. Forbrukermakt er fint det, men det spiller ingen rolle om vi i Norden boikotter dem.
Fast-fashion AS legger ned 50 butikker i Europa og åpner 175 nye i land med en stabilt voksende middelklasse. Hjulene fortsetter å snurre. Hardere. Det er med andre ord ikke du og dine fem billige t-shirts fra Den Internasjonale Kjedebutikken som utløst klimakatastrofen, det er systemet, som tillater tekstilindustrijettene å kaste uhorvelige tonn tekstiler og allikevel gå med gevinst. Men nordmenn er flinke og bevisste. Hver eneste dag mottar Fretex 50 tonn tekstiler til gjenbruk. 90 prosent eksporteres til utlandet. Det samles rett og slett inn mye mer klær enn det kan bli solgt.
Les også: Er jeg «folk flest»?
Hele den trendy og bevisste second hand- og vintagebransjen er egentlig bare symptom på et massivt overforbruk og lipgloss på klimatrusselens lepper. Brukte klær, medbragt pose og nattog til Europa i ferien redder ikke verden. Mye mer skal til. Miljøbevissthet er et klassespørsmål. Mange har mer enn nok å tenke på før de velger det mest miljøvennlige alternativet, som ofte er det dyrere. Et bærekraftig økonomisk system kan ikke være opp til den enkelte forbruker.
Vi trenger mer diskusjon om nye mål og regler, i et helt nytt system. Og vi trenger handling. Ellers risikerer vi en verden hvor moules frites lager seg selv i havene og innskriften på vårt siste hvilested blir: Her ligger en som shoppet seg selv og andre i hjel.