Gå til sidens hovedinnhold

Raseriet lever ennå. Også i Berlin

Det begynte som en berlinsk sommerdag av verste slag – med lavtrykk, skyer og store mengder nedbør – men skulle utvikle seg til et rent mareritt.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

22. juli, 2011.

På vei ut døra, registrerte jeg den korte meldingen på nettet om en bombeeksplosjon i Oslo. Så jeg løp av sted, møtte en norsk politiker som skulle kommentere et lokalutspill - og fikk tidenes hurtigste intervju i boks.

Tilbake på kontoret ble det hurtig klart at noe virkelig dramatisk skjedde i Oslo. De tyske tv-stasjonene begynte å ringe for å høre om jeg hadde snappet opp mer enn de selv hadde greid å finne ut.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

AUF-øya

Selv om reporterne i Oslo åpenbart tråkket vannet og ikke kunne melde i klartekst at Utøya ble angrepet av terrorister, regnet de fleste selv ut at noe var galt – fryktelig galt.

Jeg hadde vært på Utøya året før og visste godt hvordan det så ut der. Bildene på netthinna ble ubehagelige og jeg merket fysisk angst ved tanken på det forferdelige som antakelig foregikk akkurat da.

Hovedoppslag

Begivenhetene i Norge var samme kveld hovedoppslag på samtlige tv-stasjoner. Terrorangrepene fikk omfattende dekning og de første tyske politikerne var ute med solidaritets-erklæringer.

Les også: Har vi lært noe av 22. juli?

Vi gikk i seng uten å kjenne dødstallene og våknet neste morgen til nyheter som kunne bringe noen enhver ut av fatning.

Debatten

Etter hvert som stadig flere tyske reportere hadde fått pløyd seg gjennom det såkalte «Manifestet», brøt debatten løs – om dette var moderne nazisme eller tung psykiatri?

Kjente jeg noen av de drepte personlig, ville gjestene på nabobordet vite? Sikkert, svarte jeg – for det er bare fem millioner av oss og de fleste kjenner hverandre.

Det skulle i løpet av dagen bli mange skulderklapp og trøstende ord som jeg fikk motta på nasjonens vegne. Og det fortsatte og fortsatte i mange dager.

Blond djevel

Selv folk som jeg aldri hadde vekslet et ord med, kom bort til «nordmannen» for å uttrykke sin avsky over terroristens ugjerninger. Etter hvert så begynte jeg å begripe at det var mer enn tomme ord. De mente det faktisk.

To dager etterpå var det bare Norge på alle tyske førstesider. Springer-pressen brakte bildet av ugjerningsmannen og presenterte ham som «den blonde djevelen». Selv tante Frankfurter Allgemeine Zeitung hadde ryddet plass til et gigaoppslag om «Dødens øy».

Kondolansene

Utenfor «De nordiske ambassader» i Berlin vokste det opp et fjell av kranser og buketter. Og det var på langt nær «bare» unge sosialdemokrater som møtte frem for å vise medfølelse med sine norske kamerater. Jeg så voksne mennesker stå ved blomstermassene og gråte sine modige tårer.

Inne i «Felleshuset» var det lagt frem en sørge-protokoll. Køene var lange og i løpet av den påfølgende uka hadde mange tusen berlinere skrevet seg inn.

Lokal sorg

I den lille kommunen Kleinmachnow utenfor Berlin står det en minnestøtte på stedet hvor Nordahl Grieg den 2. desember 1943 mistet livet, da bombeflyet hvor han var om bord ble skutt ned. Hvert år blir det arrangert et «Nordahl-Grieg-Minneløp» og ordføreren møter personlig frem på 17. mai – når nordmennene – med fremmøtte kleinmachnowere - har en liten markering ved steinen.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Mandag den 25. juli 2011 gjorde ordfører Wolfgang Blasig det kjent at hele kommunen skulle markere det som skjedde i Oslo med to minutters stillhet. På Rådhuset var det lagt ut sørgeprotokoll, og mange hundre møtte frem for å skrive seg inn.

Raseriet lever ennå

Det ble i det hele tatt en sterk uke med Norge i nyhetenes sentrum og tyske reaksjoner som jeg aldri hadde holdt for mulig. Etter hvert måtte jeg bare konstatere det åpenlyse – nemlig at tyskerne tok det personlig da en gal mann gikk til angrep på deres egne lillesøstre og lillebrødre i det høye nord.

Og raseriet lever ennå. Den 22. juli skal unge sosialdemokrater i Berlin møtes for en konkret diskusjon om et Utøya-minnesmerke i Neukölln.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken