(Bergensavisen): Hvilke grep tardu inn i det nye året for å sørge for at alle rom du er i er trygge for personer med minoritetsbakgrunn – også når de ikke er der?

Det er ingen tvil om at vi har en lang vei å gå. Etter en høst hvor hun nok en gang har måttet stå i stormen, fordi hun igjen våger å sette foten ned og ikke godta rasismen hun møter, endte fjoråret med at Sumaya Jirde Ali trakk seg fra jobben som redaktør i tidsskriftet Fett.

Dette er et klassisk eksempel på hvem som er de faktiske ofrene for en tilspisset offentlig debatt, hvor mange slenger rundt seg med fraser som «kanselleringskultur» og hevder at «det ikke er lov å si noen ting lenger».

Faktum er at du kan slippe unna med å si utrolig mye i Norge i dag. Rasister i Norge har veldig lite å frykte. Dessverre. Mennesker som ser ut som Sumaya har derimot langt mer å tape.

I årevis har Sumaya stått ganske alene i offentligheten, mens samfunnet har sett på at ytre høyre har gjort henne til en politisk skyteskive. Det er (forståelig nok) få av dem som er utsatt for samme rasisme som Sumaya som orker å stå i det i lengden. Vi som ikke opplever slikt, har det privilegiet at vi kan melde oss av og på debatten som vi ønsker. Altfor få melder seg på.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Da det ble kjent at Atle Antonsen hadde utsatt Sumaya for ren rasisme på et utested, og ikke evnet å gi en bedre unnskyldning i etterkant enn å beklage hvis hun opplevde det dumt, slo heldigvis de fleste nordmenn ring om Sumaya og sa det alle ofre er redd for å ikke høre: Vi tror deg. Vi hører din historie, og vi tror deg.

Dessverre er det ikke alltid man er så heldig. Da rapporten om strukturell rasisme i Bergen kommune ble lansert, var det flere både i det politiske miljøet og blant folk flest som anklaget rapportens funn for å være et politisk bestillingsverk. De var svært raske med å avskrive enkeltmenneskers egne opplevelser og møter med rasisme i byen vår. Det er opprørende, men ikke uvanlig.

Gang på gang ser vi at det krever en enorm bevismengde og dokumentasjon, troverdige vitner og ganske graverende utsagn eller handling, for at folk skal ta dette på alvor. Den daglige rasismen personer med minoritetsbakgrunn opplever i Norge, blir ofte forbigått i stillhet.

Jeg tror det skyldes nordmenns selvbilde. Det er lett å tenke at rasister og folk flest er to ulike grupper. De siste årene har samtalen om de rasistiske strukturer i samfunnet gjort flere oppmerksomme på at det ikke nødvendigvis er så svart/hvitt.

Likevel ser vi hvor mye lettere det er å engasjere seg i saker som Antonsen-saken, hvor det ikke er noen tvil om hva som har skjedd, enn å være antirasist hver dag. Men skal vi virkelig løse utfordringene vi har med rasisme i dette landet, er vi nødt til å gjøre langt mer enn å ta offentlig avstand hver gang en lignende sak preger nyhetsbildet.

Les også: Hvor rik behøver staten egentlig bli?

Utfordringen er at de som forstår problemet best er slitne. De som kjenner rasismen på kroppen, som kjenner alle sider av den, hvor den vokser fram, hvordan den rammer sine ofre – de har levd med dette lenge. Kampen mot rasisme for dem som opplever rasisme, er utmattende. Det er bare å se på kommentarfeltene under sakene om Sumayas opplevelse.

Kampen mot rasisme løses ikke uten at vi som ikke kjenner den på kroppen bærer mer av byrden. Vi trenger en aktiv, antirasistisk politikk.

Et godt eksempel er forsøksordningen politiet i Oslo har satt i gang, hvor de som stoppes og kontrolleres av politiet skal få en kvittering. Minoritetsungdom er overrepresentert i personkontroller, men deres opplevelser avskrives ofte som enkelthistorier. Med en kvitteringsordning får vi håndfaste bevis. Det er avgjørende.

For vi har ikke løst problemet ved å fordømme Atle Antonsen. Problemet ligger dypere enn det. For Antonsens humor har ikke vokst fram i et vakuum. Mennesker lærer gjennom andre menneskers respons på det de sier og gjør. Når noen tror de kan slippe unna med rasistiske vitser, eller vitser hvor en minoritet er punchlinen, er det fordi de tidligere har blitt møtt med latter og aksept.

Derfor er det ingen bedre måte å starte det nye året på enn å stille deg selv spørsmålet: Hvilke grep tar du for å sørge for at alle rom du er i er trygge for personer med minoritetsbakgrunn – også når de ikke er der?