Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorskdebatt):Finnes det noen land som har så gode naturgitte forutsetninger for å være selvforsynt med strøm som Norge? Med sine elver, fossefall og vassdrag er vi i en særstilling fra skaperverkets side.
Den fornybare kraften har vært en garantist for rimelig elektrisitet til befolkningen. Nasjonale strateger har sørget for at den også har bygd og sikret industri i by og land.
Nå går det mot rasjonering når vinteren kommer. Hvis man vil, kan man tenke over hvilket kunststykke dette egentlig er. Rasjonering på strøm i Norge er en av de absolutt største selvmotsigelsene i vår tid. Det er som å spare på sandkorn i Sahara.
Men nå skjer det altså. Rasjonering av strøm i norske hjem kombinert med raskt økende priser på mat og drivstoff. Det kan bli lyden av noe som brister i Norge hvis ikke de brede folkepartiene finner noen svar folk kan tro på.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
De internasjonale markedskreftene har låst inn hele det norske energisystemet gjennom et konglomerat av avtaler, lover og selskapsstrukturer.
Det er verst for Arbeiderpartiet, selv om de ikke alene bærer ansvaret. Men Arbeiderpartiet er i en lei knipe fordi statsminister Støre er en aktiv strateg for løsninger som har gått helt galt. Og helt inntil det siste har regjeringen nektet å ta advarslene om forsyningssikkerheten inn over seg.
Tvert imot insisterer Støre på at han har rett og vet best. Selv om bevismaterialet peker i en annen retning og begynner å bli overbevisende når det gjelder eksport gjennom kabler til Tyskland og England. Nå møtes Støre av et opprør fra Senterpartiets stortingsgruppe i et desperat forsøk på å redde stumpene for et Sp som blir tatt med i dragsuget.
Det vil ikke ta seg så bra ut for Støre som er markedsorientert internasjonalist i sin kjerne. Men effektivt lederskap i et sosialdemokratisk folkeparti har på sitt beste handlet om å justere politikken i samsvar med det et stort flertall ønsker. Dit vil ikke Støre.
Statsministeren har kontroll på et LO som domineres av trygge jobber i offentlig sektor som ikke er konkurranseutsatte. De siste industrielle instinktene ser ut til å ha blitt borte med Hans Christian Gabrielsen plutselige bortgang.
Det er lenge siden Haakon Lie åpnet opp vinduene på Youngstorget for å vite hva slags indignasjon folk kjente på. I dag ville det vært strømkrisen i et land som tapper ned sine magasiner og samtidig eksporterer kraft i kabler til utlandet.
Les også: Senterpartiets stortingsgruppe krever stans i strømeksporten
Alt dette blir nå en eksistensiell krise for Arbeiderpartiet. Som kan få varige konsekvenser. Om partiet kommer helskinnet opp av denne bølgedalen, er ikke et sikkert utfall.
Det er et paradoks. Historisk har veien ut av sammenbrudd og systemkriser vært Arbeiderpartiets paradegren.
Men ikke nå. Arbeiderpartiet oppfattes ikke lengre som en trygg havn med brede og samlende løsninger.
I energipolitikken ser partiet ut til å være preget av en miks av markedsteknokrati og klimaidealisme. I dette ideologiske brakkvannet er det et fravær av realpolitikk. Da vinner Høyre fram på en politisk gratisreise man sjelden har sett maken til i Norge.
Oppdriften for Erna Solberg er maksimal. Det er Støre som er kapteinen på Titanic. Og alt tyder på at han nekter å erkjenne at skipet synker.
Men det er et mye dypere poeng her enn den forutsigbare kritikken av Støres lederskap. Det handler om at hele det demokratiske politiske systemet er bygd opp med nasjonalstaten som ramme.
Systemets legitimitet hviler på et gjensidig tillitsforhold mellom styringspartiene og borgerne. Folk har en forventning om trygghet og livsvilkår som gjør det mulig å være del av et fellesskap, som sikrer en viss grad av likeverd og i tillegg hindrer utenforskap.
Men hva skjer når de systembærende styringspartiene ikke tar opp i seg og absorberer frustrasjonen? Og skisserer politikk som er i øyehøyde med velgerne? Da kan det politiske systemet miste legitimitet. Det åpner opp en motorvei for radikale ytterfløyer uten helhet og en indre kjerne. Krisen i Arbeiderpartiet skaper et fragmentert politisk landskap.
Det er den virkelig dype trusselen i Norge nå. Tilliten er en valuta som har gjort Norge rikere enn oljefondet noensinne har vært i nærheten av å gjøre. Hvis tilliten brister, kommer det til å gjøre oss til et fattigere land, og det handler om mer enn lommeboka.