På noen få måneder er den rødgrønne begeistringen over å vinne valget, erstattet med fortvilelse over å ha vært både uheldige, uforberedte og udyktige.

Vanlige folk raser over nedstengning og smittevern de ikke forstår, samtidig som godt over 560.000 mennesker har meldt seg inn i Facebook-gruppen «Vi som krever billigere strøm».

GRATIS TILBUD: Du kan få Nett på sak rett i epostkassen din. Bare trykk her, og oppgi adressen. Det er helt gratis.

Tyrkisk teppehandler er selvsagt en stereotypi, men de fleste kjenner seg igjen i prutingen som foregår på mange markeder i utlandet. Som kunde vet du at det første tilbudet er for dårlig, men hvis du vil ha varen, så må du finne deg i langvarige småkjekling med bud og motbud til prisen blir akseptabel.

Siste «tilbud» fra regjeringen er at staten skal ta 80 % av den delen av strømregningen som overstiger 70 øre før merverdiavgift.

Det er ikke spesielt generøst så lenge Statkraft og offentlige strømprodusenter har enorme overskudd, titalls milliarder kroner havner i statkassen og kommunekasser, mens forbrukerne må blø.

Man trenger heller ikke være særlig clearvoyant for å spå at pakken blir forbedret i Stortinget:

• Mest sannsynlig ved at kompensasjonen begynner lavere - for eksempel ved 50 øre.
• Og kanskje ved å kompensasjonen øker fra 80 % og oppover mot 100 % av ekstraregningen.

Forbrukerne og velgere har for lengst forstått at dette ikke handler om frie markedskrefter, men om grådige offentlige kraftprodusenter som gjerne selger strømmen 5-10 ganger dyrere enn det koster å produsere den.

De offentlige strømprofitørene har fått fritt leide av en politikk som overhodet ikke har tatt hensyn til norske husholdninger. Det er nok å nevne eksportkabler til utlandet (!), høye avgifter (!!) og den vanvittige planen om å bruke omtrent 1/4 av alt husholdningen bruker til å drive plattformene i Nordsjøen - såkalt elektrifisering (!!!).

Det positive med regjeringen og olje- og energiminister Marte Mjøs Persen er at de har funnet frem til en kompensasjonsordning som virker, og som ikke ødelegger markedet for strøm.

Fra andre markeder er det dårlige erfaringer med å sette en fastpris fordi det frister aktørene til å flytte dagens gjennomsnittspris nærmere denne fastprisen. I verste fall ville det gjort strømregningen dyrere.

En refusjonsordning forstyrrer markedet mindre, og kan økonomisk komme ut på det samme for forbrukerne. De har fortsatt et incitament for å kjøpe strømmen så billig som mulig, fordi alle strømkundene får samme refusjon uavhengig av hva de konkret betalte for strømmen fra sin leverandør - og uavhengig om det kjøpte til flytende pris (spot) eller en fastpris over lengre tidsrom.

Selv vi akkurat nå får hjerteskjærende rapporter om folk som fryser, så er det viktig å huske at elektrisitet er en vare som kan gi Norge enorme kraftinntekter ved salg til utlandet. Samtidig er den billigste strømmen den strømmen du ikke bruker. Forbrukerne må altså ha en økonomisk fordel av å spare på elektrisitet, samtidig som de må kompenseres for en strømpolitikk som kun er på produsentenes side - og ikke på forbrukerne.

Her er rosen til regjeringen: Det er mye bedre å lage romslige refusjonsordninger, enn å innføre fastpris på strøm.

For industrien er elektrisitet en råvare som får merverdi gjennom bearbeidelse - for eksempel når vi bruker norsk elektrisitet til å smelte aluminium. Store deler av industrien får dekket sitt energibehov gjennom langsiktige avtaler, men det er bedrifter som sliter med dagens ekstreme prisnivå.

Selv om det er bred enighet i Norge om at rimelig strøm er et konkurransefortrinn vi må utnytte for norske arbeidsplasser, så er det viktig at ikke denne subsidieringen blir så sterk at det kamuflerer negativ verdiskaping - altså at bedriftene sitter igjen med mindre overskudd enn vi ville hatt på å selge kraften til utlandet.

Norge er en stor nettoeksportør av olje, gass, fisk og elektrisitet. Selv om vi gjerne skulle hatt billig torsk og nesten gratis bensin, så er det normale prinsippet at produsentene kan selge varene sine der det er mest lønnsomt. For olje, gass og fisk er det uproblematisk, ikke minst fordi høye bensinavgifter er et dytt for å få folk til å kjøre mindre bil - eventuelt kjøpe utslippsfrie elbiler.

For oppvarming hjemme er dette ikke en enkelt mulighet. De siste årene har Stortinget vedtatt lover som forbyr oljefyr, og avgifter som lokker folk over til elbiler. Det skaper selvsagt et stort raseri når de samme menneskene i neste omgang straffes økonomisk fordi stat og kommuner heller vil selge strømmen dyrt til utlandet.

Regjeringens håndtering av strømkrisen handler både om beslutninger og kommunikasjon. Dessverre har begge deler stått til stryk. Velgerne - det som normalt kalles vanlige folk - finner seg ikke i å betale godt over åtte kroner på topp for en kilowattime elektrisitet, inklusivt nettleie og avgifter. Når godt over en halv million mennesker planlegger å gå i demonstrasjonstog over hele Norge, så viser det fullstendig misnøye med beslutningene.

Men også kommunikasjonen har sviktet. Regjeringen har konsekvent komme med for lite, for sent. Og den relativt ferske olje- og energiministeren har måttet fronte dårlige nyheter. Påfallende nok var det Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum som presenterte den siste forbedringen - og ikke Marte Mjøs Persen.

Det er sikkert noen som bekymrer seg om stat- og kommuneøkonomi, men den siste strømpakken tar neppe søvnen fra noen. Som kurven viser ligger norske elektrisitetspriser stort sett langt under både 50 og 70 øre. Dette er altså kun et refusjon som kommer til utbetaling i ekstreme måneder - og i disse ekstreme månedene tjener uansett kraftprodusentene grovt.

Konklusjon: 80 prosent på alt over 70 øre (før avgifter) er en forbedring, men den går ikke langt nok. I Stortinget står både de borgerlige partiene og SV/Rødt klare til å kreve mer. Det skaper på nytt et inntrykk av at dette handler om pruting, og at regjeringen er mer opptatt av kommuneøkonomi og statskassen, enn av vanlige folk.