I første halvår produserte Norge 76 TWh elektrisk kraft (1 TWh = 1 milliard kilowatt-timer). Riktignok noe mindre enn i fjor da det ble satt historisk produksjonsrekord som dro kraftmagasinene i Sør- Norge ned fra historisk høye til historisk lave nivåer, sesongjustert.

Av produksjonen i første halvår gikk 6,7 TWh til netto eksport. Dvs. vi eksporterte 6,7 TWh mer enn vi importerte. Og 4 TWh ble brukt på elektrifisering av olje- og gassproduksjonen, i stedet for å bruke plattformenes egne gassturbiner. En særnorsk praksis som kun flytter CO2-utslipp over landegrensen, med null utslippsgevinst, der milliardinvesteringene avskrives under petroleumsskatteordningen (78%) slik at praktisk talt hele regningen tas av staten (skattebetalerne/velferdsstaten) gitt eierskapet på sokkelen, og mer til når vi inkluderer tilsvarende reduksjon i provenyet fra CO2-avgiften.

Regjeringen sliter med å forstå

I juni alene ble det produsert mer kraft enn i både april og mai. Hele 11,5 TWh. Av dette forsvant 2,2 TWh ut i netto eksport. Dvs. nesten hver femte kilowatt-time som ble produsert i Norge forsvant i form av netto eksport. Og dette har foregått med rekordlave kraftmagasiner i Sør-Norge, i stedet for å bygge opp nivået i de samme magasinene til høsten og vinteren.

De tre største mottakerlandene i juni var Danmark, Tyskland og Sverige. Det er mange mysterier når det kommer til kraftsituasjonen som politikerne sliter med å forstå eller erkjenne. De bruker kun én informasjonskilde – Statnett som løper ærend for kraftprodusentene og Energi Norge som siterer Statnett og representerer kraftprodusentene, og et NVE som dilter etter og ikke helt vet hva de skal gjøre ettersom reguleringsmyndigheten er flyttet ut av landet gjennom stortingsvedtaket 22. mars 2018, som ifølge en rekke jusseksperter var i strid med Grunnlovens paragraf 1 om å avgi suverenitet.

Og kraftprodusentene, de er Statkraft 50%+ og kommunale kraftverk 40%+ med Oslo kommune, Agder Energi og BKK i spissen. Så hele prisøkningen husholdninger og næringer betaler, fyller opp statskassen og kommunale kasser, med 25% moms på toppen. Et av mysteriene er at strømprisene i Sør-Norge i juni, i gjennomsnitt var 22% høyere enn i tilstøtende region i Sverige, 60% høyere i andre kvartal og 42% høyere siden oktober da Englandskabelen ble satt i full drift.

Voldsom økning i eksponering

I Sverige går nå oljekraftverket i Karlshavn på full kapasitet og konsumerer 140.000 liter fyringsolje i timen, mens norske politikere har forbydd nordmenn å varme opp hus med fyringsolje, som sammen med elbilpolitikken har økt det norske kraftforbruket med nesten 4TWh årlig og gitt internasjonal bilindustri med Tesla i spissen et fullskala forskningslaboratorium gratis uten å kreve noe tilbake.

Et annet mysterium er at ingen av de nevnte har villet erkjenne at overproduksjonen for å supportere netto eksport, elektrifisering av sokkelen, parafinforbudet og elbilpolitikken har tappet kraftmagasinene i Sør-Norge ned til et historisk sesongjustert lavmål. De snakker kun om «tørrår» som skjedde i 1969 og dels i 2010, men som nå ser ut til å stoppe på Svinesundbrua.

Et tredje mysterium er den manglende erkjennelsen av at den voldsomme økningen i eksponering, mot Europas to største kraftmarkeder – Tyskland og Storbritannia som systematisk har bygget ned sin basiskraft over en årrekke, der gassprisen er avgjørende for strømprisen, har ført til at europeiske gasspriser nå også preger norske strømpriser.

Noen politikere kaller det hele solidaritet med Ukraina selv om problemet er strukturelt, politisk vedtatt og iverksatt lenge før invasjonen av Ukraina. Kanskje den dysfunksjonelle energipolitikken i EU sågar inngår i selvforsynte Russlands kalkulerte risiko i Ukraina? Skjønner politikere prinsippet med marginal nyttekost og hvordan en råvare prises i et marked, at prisen bestemmes av marginal etterspørsel og tilbud?

Mer kraft vil ikke senke prisen

Den eneste responsen som kommer fra Statnett, Statkraft, politikere og lobbyister er at «vi må øke kraftproduksjonen i Sør-Norge». OK, da vil jeg be om å studere vedlagte figur.

Den viser kapasiteten for alle utenlandskablene (blå kurve) i MegaWatt (1000 kW). Økningen i 2008 er kabelen til Nederland (700MW). Økningen i 2014 er den fjerde kabelen til Danmark (700MW) og økningen i 2020-21 er kablene til Tyskland og Storbritannia (2x1400MW). Den røde kurven viser faktisk flyt. Interessant nok har den totale flyten ennå ikke nådd opp til kapasiteten vi hadde før de to siste kablene kom på. Hvis dette handler om forsyningssikkerhet, har kapasiteten til de to siste kablene hatt null betydning. Men, de har gitt en voldsom økning i eksponeringen mot markeder med helt nye prisdrivere, noe norske strømkunder nå merker til det fulle, og som fyller opp kommunale kasser og statskassen, for ikke å glemme de respektive lønnskonti + bonuser i de nevnte statlige og kommunale virksomheter.

Så hva skjer hvis vi følger rådet fra Statnett, Statkraft, norske politikere og lobbyister om å «øke kraftproduksjonen i Sør-Norge»? Vil all den nye kraften bli til et kraftoverskudd som senker prisene i Sør-Norge? Vil den overskride behovet til Europas to største og mest dysfunksjonelle energimarkeder og derigjennom senke prisen? Nei og Nei!

Øse lekk båt med sil

Den ledige kapasiteten i vårt utvekslingssystem på 4.400MW kan overføre en årlig kraftmengde på 38,8 TWh. Det tilsvarer mer enn 10 ganger forventet årlig kraftproduksjon fra Fosen og Roan Vind, som tilsvarer nesten 3000 vindturbiner av typen som har ødelagt naturen på Fosen. Og hva vil det koste å bygge? Jo ca. 100 milliarder kroner. Og hvem tar den regningen? Jo, strømkunder, skattebetalere og velferdsstaten.

Så det å tro at man skal kunne senke kraftprisene i Sør-Norge ved å bygge ut mer kraftproduksjon i den situasjonen flertallet på Stortinget har bragt oss i, kan sammenlignes med å øse en lekk båt med sil.

Og et fåtall politikere later til å forstå det.

Kilder: SSB tabell 08799 og 12824, fakta om utenlandskablene og Nord Pool.