Gå til sidens hovedinnhold

Regjeringen viser at de ikke har peiling på barnehage

Hvordan tror norske politikere den trygge barnehagehverdagen ser ut nå om dagen? Hvor er kampropene for de sårbare barna ellers i hverdagen? Eller for de yngste barna? spør barnehagestyrer.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg hører det oftere og oftere; «nå begynner jeg å bli lei den dugnaden», og jeg har stille tenkt at sånn kan vi ikke tillate oss å tenke. Det er ansvaret vårt.

Helt til i dag. Når vår egen statsminister – som jeg har heia på hele tiden, ikke en gang klarer å sette seg inn i gjeldene smittevernregler. Så flaut. Så pinlig!

Selv min datter på 8 år vet til enhver tid hva som gjelder av sosiale begrensninger. Hun som finner seg i å la egen bursdag gå forbi i stillhet, som har fått avlyst flere arrangement hun har gledet seg til, og som stadig må stå over dans og musikalteater fordi smittevern krever det.

Men dette handler ikke om henne, og alle de gode barna som stadig imponerer meg og som tilpasser seg den nye hverdagen vår. Dette handler om en helt annen gjeng som imponerer meg; nemlig de som jobber i barnehager i dette flotte langstrakte land.

Les også: «Barnehageheltene» har fått nok, nå må politikerne våkne

«Alle andre» og barnehagefolk

Vi barnehagefolk vet at vi er heldige, som har verdens fineste barn som møter oss med åpne armer hver dag. Mens næringslivet vakler, har vi beholdt jobben vår. Og mens mange er isolert på hjemmekontor, møter vi gode kollegaer og foreldre hver dag.

Jeg som styrer, kan holde avstand fra både barn og ansatte på en helt annen måte enn de fantastiske medarbeiderne som gjør jobben sin med barna. De står i første linje og gjennomfører dugnaden sin dag etter dag. Noen er redde for å bli smittet, og andre er livredde for å ta med seg smitte hjem til familie i risikogrupper. Det er jo jobben vår, og vi elsker den.

Når «alle andre» er på hjemmekontor, da er vi i barnehagen, for det er der jobben vår er – og vi elsker den.

Når «alle andre» kan holde to meters avstand, da er vi tett på, med kos og klem, med trøst og kjærlighet – for det er jobben vår, og den er vi stolte av.

Når «alle andre» bruker munnbind og visir, da holder vi kollegaer og foreldre nær, og barna enda nærmere. Der bedrifter holder nødvendig verneutstyr, der mangler barnehagefolk èngangshansker til bleieskift og snørrete barne-neser, men vi gjør jobben vår, for vi tar den alvorlig.

Når alle andre blir bedt om å begrense sosiale kontakter – ja, da gjør vi det, men på jobben tar vi imot både en og to og tre nye vikarer hver dag. Hver dag! Vi må jo det, fordi det er jobben vår, og vi har lovet å bidra med vårt i denne dugnaden.

Les også: En tredel av koronasmittede barn i Oslo smittet i barnehage eller skole

Når vaksinen går sin gang, og helsepersonell har fått sin dose (jeg heier på Helse og den fantastiske jobben de gjør - helt enig i vaksineprioriteringen deres!), da finner vi oss i at ordførere på hjemmekontor har fått sin første vaksine. Vi er jo bare barnehagefolk som gjør jobben vår, og vi blir ikke hørt av de der oppe.

Mens «alle andre» har egen pc og kontorpult, jobber vi i team og er helt avhengige av hverandre for å ivareta barn og arbeidsoppgaver. Vi vasker, vi kaster søppel, vi fyller på spritdispensere og vi signerer sjekklister og HMS-dokument - for det er jobben vår - og vi elsker stort sett det meste med den.

Mens «alle andre» kan melde fravær i outlook-kalenderen eller ta av kamera og lyd på Teams-appen, er det godt merkbart i barnehagen, når personalet er slitne, redde eller fraværende. Når vi er seks ansatte på jobb, mens ti er hjemme i karantener eller venter på prøvesvar, finner vi løsninger. Det er jo jobben vår, og det er forventet av oss.

Vi kan ikke tie lenger

Når jeg leser at vår egen kunnskapsminister Guri Melby uttaler seg om barnehager og viser at hun ikke har filla peiling, da bør vi kanskje tåle det?

Eller nei. Tenk, at hun faktisk tror vi har barnegrupper på 4-5 små barn og 8 store barn i barnehager på rødt nivå. Det ville være interessant å høre hvordan den kabalen gikk opp med budsjettene våre. Det er ikke verdt å spørre. Vi er jo bare barnehagefolk, og vi blir tatt for gitt av politikerne.

Når Inga Marte Torkelsen står på barrikaden for å holde barnehagene åpne for å skåne de yngste og de sårbare barna, da lytter vi stille.

Eller vent litt. De sårbare barna er jo våre hjertebarn også, - de er jobben vår, - som vi elsker!

Og, nettopp derfor kan vi ikke tie lenger!

Vi tier om at barn flest har godt av et par uker hjemme med foreldrene sine, i stedet for lange usikre måneder med veksling mellom gult nivå, rødt nivå, gult nivå. Da snakker vi påkjenning for de fleste familier, og en stor belastning for medarbeiderne i barnehagene våre.

Barnas trygge plattform: hvordan tror norske politikere den trygge barnehagehverdagen ser ut nå om dagen? Hvor er kampropene for de sårbare barna ellers i hverdagen? Eller for de yngste barna?

Nå kommer jeg inn på bemanningsnormen, et annet sørgelig kapittel verdt et eget innlegg.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Inga Marte; de sårbare barna har vi kapasitet til å ta oss av, det gjelder også for barn med foreldre i samfunnskritiske yrker. De skal få det tilbudet de fortjener, men det går ikke med fullåpne barnehager.

Guri Melby, sett deg inn i barnehagehverdagen eller sørg for at vi får barnegrupper med 4-5 små barn eller 7-8 store barn, da hadde vi kanskje respektert deg like høyt som jobben vår.

Erna; sett deg inn i egne lover og regler som har kostet så mye av mange. Skam deg som gir deg selv hjemmekontor og tillater deg å feire bursdag som bryter gjeldende smittevern!

Regjering, Se oss og hør oss!

Ydmykt hilsen barnehagestyrer

Kommentarer til denne saken