Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
14. oktober 2021 kunne en smilende Jonas Gahr Støre endelig overta nøkkelen til statsministerkontoret fra Erna Solberg. Hun satt der i åtte år.
Ventetiden for Støre har vært lang siden han ble leder for Arbeiderpartiet i 2014. Men etter åtte år med borgerlig regjering, var dagen endelig kommet den 14. oktober 2021.
Stortingsvalget hadde gitt venstresiden i norsk politikk en historisk høy oppslutning. Hele 100 av de 169 representantene på Stortinget er i denne perioden fra den rødgrønne siden.
Kjell-Magne Rystad
Siviløkonom med lang erfaring fra finansbransjen og investeringsvirksomhet. Skriver regelmessig i Nettavisen - gjerne om offentlig pengebruk, politikk og hvordan makten ter seg.
Selv om statsminister Støre endte opp som leder av en mindretallsregjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, kunne den parlamentariske situasjonen knapt vært bedre sett med rødgrønne øyne.
De borgerlige ble helt knust og utklasset i 2021-valget. På Støre-regjeringens ettårsdag ser det helt annerledes ut.
En total kollaps i tillit
Meningsmålingene taler sitt tydelige språk. Den store rødgrønne valgseieren er erstattet med borgerlig flertall på flere målinger. Høyre har stor og stødig fremgang med en oppslutning på opp mot 30 prosent.
Selv sliter Støre og Arbeiderpartiet med å holde seg på 20-tallet. For Regjeringspartner Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet er det enda verre. Han ser sperregrensen i hvitøyet.
Støre selv har en tendens til å skylde på kriser. Det er strømkrise, Ukraina-krigen og inflasjon. Eller som Støre ble sitert på i Aftenposten før sommeren:
«Støre forteller at en ting han ofte hører når han er ute og reiser og møter folk, er at han jammen har hatt uflaks, med strømkrise, omikron, krigen i Ukraina og økende renter.»
Den uheldige mannen altså. Selv om han legger ordene i munnen på andre, så er det Støre selv som sier det.
Selvmedlidenhetens seier
Og ja visst er det kriser. Det er alltid kriser. Det er slikt en regjering skal håndtere og blir målt etter.
En god leder bretter opp ermene og gyver løs på problemene. Han vil ikke fremstå som den uheldige mannen. Selvmedlidenhet hjelper ingen. Aller minst en selv.
Selvmedlidenhet vekker verken sympati eller tillit. Og spesielt ikke når det kommer fra en statsminister.
Akkurat det er kjernen i den tillitskollapsen regjeringen og Støre selv nå opplever.
Så skal det sies at det ikke bare er lett å styre dette landet. Men det skyldes ikke at det har kommet noen kriser nå. Et større problem er at det er så uendelig mye penger til rådighet. Eller i alle fall tilsynelatende uendelig.
Oljefondets forbannelse
Over flere tiår har ulike regjeringer bare kunnet la statens utgifter ese ut nesten uhemmet, selv om vi har handlingsregelen som begrenser oljepengebruken. Oljefondet har est ut til rundt 12.000 milliarder kroner. For de aller fleste et ufattelig stort beløp.
Det er oljefondets forbannelse at dette gjør det svært vanskelig for staten å si nei og spare penger. Alle vil ha.
Akkurat dette ser Støre ut til å ha innsett på et vis.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I lang tid før denne regjeringens første egenlagde statsbudsjett ble fremlagt, har Støre selv, og i enda større grad finansminister Vedum, snakket om å stramme inn pengebruken. For ellers blir det visst overoppheting med skyhøye renter.
Ikke alle er enige i at det er slik verden ser ut akkurat nå.
Statsbudsjettet som ble fremlagt sist uke ble markedsført som stramt av regjeringen. Men det er slettes ikke stramt i den forstand at statens utgifter begrenses. Tvert imot.
«Alle» skal fortsatt få, og det enda mer enn før
Men først og fremst er budsjettet preget av at staten tar. Det er historisk høye skatteøkninger. Først og fremst for næringslivet, men også for lønnstakere som tjener litt over gjennomsnittet og oppover.
Dette omfatter en kraftig økning i arbeidsgiveravgiften, for lønninger over 750.000 kroner inkludert pensjon og andre goder. Altså for i underkant av 700.000 i ren lønn.
Alt dette har Støre klint til med nå. Dette kommer på toppen av høye strømpriser, høye matpriser og alt annet som har steget kraftig. I sum en historisk inndragning av kjøpekraft fra en regjering som mener den kan skatte seg ut av problemene.
Det ser ikke ut til at velgerne liker det.
Et eldorado for tilkarring og skatteplanlegging
Så får vi se hvilke problemer dette gir litt lenger ned i veien.
Signalet Støre gir er at det i mindre grad skal lønne seg å lykkes i dette landet.
Så hvorfor anstrenge seg i å gjøre akkurat det? Lykkes du, skal verdiene dine tas.
En stat som i stadig større grad vil både gi og ta, får problemer.
I møte med denne staten vil ikke den enkeltes suksess lenger avhenge av hva han eller hun selv klarer å skape.
I stedet vil suksessen avhenge av hvordan man kommer ut av denne byttehandelen med staten. og om man klarer å ta mer enn man må gi.
Det gjelder å forsyne seg av all verdens goder og støtteordninger, samtidig som virkningene av de høye skattene og avgiftene må unngås så langt det går. Dette gjelder både for næringsdrivende og lønnsmottakere. Og skyldes heller ikke ren grådighet, men overlevelsesinstinkt.
Tilpasning til den sterkt omfordelende staten blir viktigere enn egen verdiskaping.
Dermed blir Støre-staten et eldorado både for tilkarring og skatteplanlegging. Det er dette de flinke nå må bruke kreftene sine på.
Taperne blir det Støre ynder å kalle vanlige folk. Det vises på meningsmålingene.
På ettårsdagen er allerede Støre-regjeringen et gedigent konkursbo.