(Halden Arbeiderblad): Torkel er mannen som opplevde at hans kypriotiske kone tok med barnet deres og reiste til Kypros i 2015 uten hans viten og samtykke, for å aldri ta med barnet tilbake. Han ble avskåret fra å møte henne, og over to år senere reiste han ned dit og hentet henne.

Torkel meldte seg for politiet, i håp og tro om at det kunne føre til forhandlinger med barnemora, og en samværsløsning. Det gjorde det ikke, for hun tok barnet ut av landet igjen. Deretter ble han tiltalt for grov omsorgsunndragelse, men frikjent etter tiltale i Halden tingrett. Dommen blir så annullert etter begjæring fra statsadvokaten, og nå har han stått to uker i retten med samme tiltale mot seg.

Det er den nøytrale, nærmest kliniske, fortellinga. På en eller annen mirakuløs måte har han ikke gitt opp underveis.

Etterforsker Ola Thune satte ord på det i rettssal fem i Fredrikstad tinghus denne uka. Thune sa at han ville være til stede da Torkel fikk beskjeden om at barnemora hadde lurt ham igjen. Hun hadde brutt alle avtaler og nok en gang tok hun med datteren ut av landet i november 2015. Til tross for løfter om det stikk motsatte. Thune ville sikre at Torkel ikke skadet seg selv.

Han var ikke sikker på om han hadde sittet så «stille i båten som Torkel». Men i retten er det ikke en bitter mann som sitter der og uttrykker sin vrede. Skuffa, såret, fortvilt og nummen. Men ikke knekt.

Les også: Nullvisjoner. Det er rare greier

Etter å ha fulgt saken mot ham gjennom nærmere to uker er det en ting som slår meg. Torkel kom gjennom det. Han fortalte tydelig og saklig, høflig og styrket om seks år med motgang.

Og idet han, og mange rundt ham, trodde at nedoverbakken hadde nådd sitt bunnpunkt og oppturen kunne begynne, eskalerte farten videre nedover. Nok en gang.

Så tydelig frikjent at de ikke engang fullførte rettssaken i Halden. Politiadvokat Tafjord gikk for frifinnelse før de siste vitnene ble hørt.

Men den avgjørelsen annulleres.

Det er ikke vanskelig å forstå de prinsipielle grunnene for at statsadvokaten ønsker å ta opp igjen saken ut fra de premissene de selv legger til grunn. De ønsker ikke selvtekt, altså at folk tar seg til rette som de selv finner for godt. Ingen ønsker det.

Men alle beskrivelser statsadvokaten kom med i sin prosedyre, passer til moras handlinger. Jeg tenkte tanken da den ble framlagt, «det må høres veldig rart ut for statsadvokaten også», da Jeanette Hegna snakket om å føre barnet ut av landet uten samtykke.

Moren gjorde det, men Torkel tok henne inn i landet igjen. Rekk opp hånden den som definerer inn og ut av landet annerledes.

Jeg skal si det med en gang. Det står for meg som helt utenkelig at en rett kan dømme ham for det lovbruddet han er tiltalt for. I en straffesak i norsk rett skal det være hevet over enhver tvil at et lovbrudd er begått for å straffes. Og det skal være utvilsomt bevist og grundig dokumentert at lovbruddet i så fall er begått med et forsett. Med viten og vilje.

Les også: Er strikkeherredømme mulig med hjelp fra ChatGPT?

Man trenger ikke lene seg lenger enn en centimeter inn i denne saken før det oppstår ugjenkallelige tvil. Etter min oppfatning er det minst hundre innganger til tvil som i en allmenn rettsfølelse snart fritar ham for skyld etter anklagen.

Allmenn rettsfølelse er et begrep som ikke er presist definert, som jurister kan vende seg til og anvende på annen måte enn at det er stor sannsynlighet for at «folk flest» anser at en handling bør straffes. Eller ikke. En allmenn rettsfølelse lener seg kanskje først og fremst mot folkeskikken, og er intuitiv og temperert. Til en viss grad det motsatte av den stivbeinte jussen. Det er ikke vanskelig å finne jurister som nærmest hånlig mener at media belyser saker ut fra en allmenn rettsfølelse, mens jussen er en kald korreks.

En rettslig avgjørelse verken skal eller bør avgjøres av en allmenn rettsfølelse. Derimot kan den gjenspeiles av at man skal dømmes av sine likemenn, og i avgjørelsen teller meddommernes stemmer like mye som fagdommernes.

Men rettsvesenet er avhengig av tillit hos folk, og mye tyder på at den er vaklende i denne saken. Også i forhold til statens ressursbruk mot en mann.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Grunnen til at Torkel igjen måtte tilbringe sju dager til i en rettssal, er fordi statsadvokaten mente at frikjennelsen i Halden tingrett skjedde på feil grunnlag. At ikke skyldspørsmålet for en enkelt hendelse – da han hentet barnet tilbake til Norge – ble vurdert i henhold til straffelovens paragraf 261. Det er hans beskrivelse, at han hentet barnet. Statsadvokaten og kypriotiske myndigheter mener at han kidnappet sitt eget barn.

Men alt har sitt opphav, og handlinger har en bakenforliggende grunn. Advokat Larsen sa i sin sluttprosedyre at Torkel har prøvd å gjenopprette en ulovlig tilstand. Den hvor barnemora tok med seg barnet ut av landet uten hans samtykke. Dermed er det en umulighet å vurdere dette uten å inkludere de faktiske forutsetningene. De som begynner med at mor tar med seg datteren vekk fra faren, og hvilke rettigheter han ble møtt med da.

Barnet bor formelt fortsatt i Halden og er norsk statsborger. Hun er i prinsippet savnet i norsk skole, fordi hun er folkeregistrert her, og er i skolepliktig alder. Men mora tok seg til rette. Samtidig fikk hun hentet inn en beslutning på Kypros om at barnet ikke fikk lov til å forlate landet. Mens hun ennå var i Norge.

Les også: Det spilles på vår samvittighet over en lav sko, og vi er flere som har fått nok

I norsk rett forsvant morspresumpsjonen ut av barneloven i 1981. Da kunne også mor i stor grad definere forholdet mellom barn og far. Med andre ord stiller nå begge foreldre likeverdig i forhold til samvær og omsorgen til sitt eget barn, og man må ha samtykke fra den andre forelderen for å ta barnet ut av landet.

Det er sannsynligvis akkurat i dette punktet den groveste forsømmelsen ligger i denne saken. Hvordan ble Torkel ivaretatt da han meldte at barnet hans hadde blitt bortført den gangen i 2015? Hvilken rettslig beskyttelse fikk han da han trengte det? Hvordan kan norsk rett tre til side for vedtak gjort på Kypros, igjen på bakgrunn av avvisninger i norsk rett? En rett som ikke lot ham forklare seg om sakens faktiske forhold på det punktet.

Rettssystemet i Norge har ikke gjort noe for Torkel, annet enn å tiltale ham. Med den fordelen at han endelig har fått forklare seg. Mange år senere. Det minner om rettsstater vi aller helst ikke vil sammenligne oss med. Det kan vise seg å også gjelde Kypros.

Norske myndigheter ser ut til å ha sviktet hans rett til beskyttelse, samtidig som de mener at vedtak gjort på Kypros skal følges. I hans fravær, også fordi han er meldt ettersøkt der, og naturlig nok ikke reiser dit. Hvilken rettsbeskyttelse har han fått av norske myndigheter?

Det foreløpige svaret ser ut til å være ingen.

Les også: Høyesteretts-sjefen fra helvete

Man skal være forsiktig med å bruke ord som rettsskandale og justismord, men en tillit til lov og rett innebærer at alle borgere skal være beskyttet av loven når det blir – eller kan ha blitt – begått urett mot dem. Det kan ikke være noen som tviler på at hans barn ble bortført mot hans vilje.

Da skal man også kunne rydde all tvil til gode hvis man sier at beskyttelsen har blitt ivaretatt for Torkel.

Loven skal være lik for alle, og heller ikke unnlate å hjelpe de som er ressurssterke. Han har tidligere være tydelig på at det er grunnen til at han har kunnet stå i kampen, at han hadde økonomisk ressurs til å gjøre det. Og det synes han selv er leit å slå fast.

Ingenting – ikke ett eneste vitne – tyder på noe annet enn at Torkel er en omsorgsfull og kjærlig far som har vært utsatt for en kvinne uten de samme egenskapene overfor ham. Vennene kaller ham sprudlende og glad, men savner den gamle Torkel. Han som lekte med datteren, var kompis for kompisene, og en arbeidsleder for sine ansatte. Jeg håper at det er den faren jenta møter igjen.

Men vennene hans – voksne sterke mannfolk – brister i gråt når de sitter i retten og forteller om disse årene som Torkel har vært uten mulighet til å møte datteren sin. Første gang jeg møtte ham, fortalte han etter en stund at han fikk en oppringning i mai i fjor, og det eneste ordet han rakk å høre var «Pappa?». Jeg tørket øynene, og beklaget at jeg ikke klarte å være profesjonell akkurat da. Torkel sa at han forsto, og at det var greit. Han har tørket nok tårer.

Jenta fyller snart ti år. Hun bør ikke rekke å bli elleve før de møtes igjen. Det er ennå tid til at de kan gjenoppta det forholdet de åpenbart hadde.

De skal rekke at hun synes at han er en fjott når hun kommer i tenårene. Han skal rekke å gjøre en ungdomskjæreste litt usikker og flau når de presenteres for første gang. De skal rekke å krangle om de mest idiotiske ting som foreldre og barn krangler om, og de skal rekke å sitte og le av det noen år senere.

Nå er det dessverre ingenting å le av.