Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Om en liten stund kan Norge få en rødgrønn flertallsregjering. Spørsmålet er bare hvor lenge et slikt eventuelt samarbeid vil vare.
Helt siden det borgerlige samarbeidet begynte å vakle, har Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet utbasunert at de ønsker en regjering bestående av Arbeiderpartiet og seg selv. De ønsket ikke en reprise av Jens Stoltenbergs prosjekt, hvor også Sosialistisk Venstreparti fikk holde i tømmene.
Da Vedum lanserte sine våte regjeringsdrømmer første gang, hadde Senterpartiet en oppslutning på pluss/minus 20 prosent på meningsmålingene. Siden raste det sakte, men sikkert, nedover.
Med fasiten - altså valgresultatet - i hånden, er det godt å se at Vedum er villig til å sette seg ned ved forhandlingsbordet med Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken.
Kommunister og klimahysterikere
Selv de mest optimistiske senterpartistene trodde neppe at Ap og Sp ville få stor nok oppslutning til å kunne danne en flertallsregjering. De ville vært avhengige av SV og eventuelt også Rødt og/eller MDG for å få flertall for et statsbudsjett.
Forut for valgdagen tok jeg i denne spalten til orde for at et borgerlig flertall ville være det mest gunstige for AS Norge. Da velgerne ikke ville det slik, er en rødgrønn flertallsregjering et langt bedre alternativ enn om kommunistene i Rødt, og klimahysterikerne i MDG, skulle fått et ord med i laget.
Selv om de to partiene nå får flere representanter i Stortinget enn de noen gang har hatt, får de i all vesentlighet ingen innflytelse på hvordan landet blir styrt de kommende årene.
Jonas Gahr Støre slipper å ta hensyn til hva Rødt og MDG måtte mene når han mest sannsynlig skal lage statsbudsjett sammen med Sp og SV.
SV i rødgrønn skvis
SV blir den klart minste partneren i en ny rødgrønn regjering. De vil med andre ord ha minst reell innflytelse i regjeringskonferansene, selv om de utad selvsagt vil omtale hver minste seier som et stort politisk gjennomslag. Her vil SV måtte tåle kritikk fra MDG, som naturligvis vil hevde at SV ikke i tilstrekkelig grad trekker Norge i en grønnere og mer klimavennlig retning.
Les også: Dette skaper rødgrønt trøbbel: Både renter, bensin og strøm blir dyrere
Samtidig vil de bli angrepet av Rødt, som vil mene at SV i regjering ikke bidrar nok til å redusere forskjellene i samfunnet. Slike angrep kan på sikt skape alvorlig trøbbel for SV. Hvis SV opplever at regjeringsslitasjen blir for stor, kan partiet bli tvunget til å løsrive seg fra kongens bord.
Et SV i fritt fall
Jeg er ganske sikker på at Trygve Slagsvold Vedum og flere i Senterpartiet har tenkt tanken allerede. Selv om SV skulle forlate regjeringen, vil de uansett ikke ønske å felle den for å se at regjeringskontorene fylles opp av politikere fra borgerlig side. Et SV i fritt fall på meningsmålingene vil støtte en Ap/Sp-regjering.
Her kan du lese flere kommentarer fra Jan Petter Sissener
Et slikt scenario vil på en måte skape hodebry for statsminister Jonas Gahr Støre. Men, uten en flertallsregjering i ryggen er han ikke tvunget til å samarbeide med verken SV, Rødt eller MDG, utover å få støtte for statsbudsjettene.
En Ap/Sp-regjering kan tvert om skaffe flertall med Høyre og/eller Frp i saker som omhandler eksempelvis olje- og energipolitikk. Dette er en høyst reell situasjon om et par år.
Hvor lenge orker Sp?
Et annet scenario er at Senterpartiet bryter ut av regjeringen, fordi de mener Ap lener seg for mye mot SV og venstresiden. Hvis Trygve Slagsvold Vedum er på «flørtern» med Høyre, kan det være godt nytt også for Frp. Senterpartiet og Høyre vil være avhengig av støtte fra Frp for å få flertall, da KrF og Venstre nær sagt ble utradert i løpet av valgnatten.
Dersom en slik situasjon oppstår, vil Frp mest sannsynlig ikke ønske å gå inn i regjering. Sylvi Listhaug kan i stedet innta drømmerollen i vippeposisjon og få stor oppmerksomhet rundt Frps da avgjørende rolle i ulike saker. Ved å være garantisten for en borgerlig mindretallsregjering, vil Frp-lederen kunne få presset gjennom partiets primærpolitikk innenfor eksempelvis samferdsel, helse og justis/innvandringspolitikk.
Rødgrønt er ikke rosenrødt
Det fremstår kanskje underlig å servere de to ovennevnte scenariene allerede før Erna Solberg og hennes folk har forlatt regjeringskontorene. Jeg synes likevel det er på sin plass å minne om at en rødgrønn flertallsregjering ikke nødvendigvis er så solid som det kan se ut som ved første øyekast. Rødgrønt er på mange måter langt fra rosenrødt.
Jeg undrer meg også over hvilke personer som skal bekle de ulike statsrådspostene. Ap har på langt nær et like profilert mannskap som ved tidligere valgseire. Og Støre ringer neppe Trond Giske, selv om han ut fra et rent politisk perspektiv burde vært et soleklart valg.
Erna kan få rett
Det blir også spennende å se om Slagsvold Vedum tør å presse gjennom en reprise av Ola Borten Moe som olje- og energiminister, og om Audun Lysbakken tør å gi den utskjelte Oslo-byråden Inga Marte Thorkildsen nye oppgaver.
Erna Solberg kan altså fortsatt få rett; det kan fort bli kaos på rødgrønn side – også med flertallsregjering.
Det vil overraske meg om en slik eventuell regjering blir sittende i fire år. Når Sp og SV synker på målingene, fordi de får gjennomført svært lite av sin primærpolitikk, vil de tvinges til å forlate regjeringskontorene. Spørsmålet er bare hvem som rammes først og hardest.
Trygve Slagsvold Vedum bør sporenstreks gjøre alvor av det han lovet velgerne; ikke gå inn i en regjering med Sosialistisk Venstreparti. Når hverdagen innhenter ham og Senterpartiet stuper på målingene, vil han mest sannsynlig angre på at han ikke stolte på seg selv.