Naturlig nok var reaksjonene sterke etter partiet Rødts opptreden i gårsdagens Debatten.

Her fikk sentralstyremedlem Joakim Møllersen og tidligere Rødt-nestleder Marielle Leraand i fri dressur presentere partiets vedtatte standpunkt mot våpenhjelp til Ukraina.

Ifølge de to «fredsaktivistene» er krigen utelukkende et oppgjør mellom Russland og USA/Nato.

Her spiller ukrainerne roller som nyttige statister – og dør som fluer for å oppnå USAs mål om å holde krigen i gang, for dermed å svekke Russland mest mulig.

Derfor må våpenhjelpen stanses umiddelbart, for bare slik kan det komme i gang forhandlinger, alt ifølge Rødt.

At ukrainerne da ville blitt knust i løpet av to dager – og at Ukraina hadde opphørt å eksistere som stat, nei det tror ikke de to Rødt-politikerne noe på.

Men at dette er Rødts vedtatte og offisielle standpunkt, begynner nå å bli svært pinlig for store deler av venstresiden.

Tidligere redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, var i går kveld bestyrtet på Facebook over at det var Møllersen og Leraand som skulle representerte Rødt, og spurte:

«Og hvor har ledelsen i Rødt gjemt seg?»

Dermed rykket Rødt-leder Bjørnar Moxnes ut, først på Facebook, deretter her i avisen, og hevdet at han ikke var invitert. Det var ikke Fredrik Solvang enig i, men den krangelen skal jeg la ligge.

Les også: Jeg var ikke invitert

Det interessante spørsmålet er nemlig: Hva skulle det egentlig være godt for å ha med Moxnes i en slik debatt?

Det er ingen hemmelighet at begge de to «sjarmørene» i Rødt-toppen, partileder Bjørnar Moxnes og stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson, personlig er tilhengere av å sende våpenhjelp til Ukraina.

Men det kunne ikke Moxnes ha argumentert for i Debatten.

I stedet måtte han ha kommet med veltalende ord om hvor hardt Rødt fordømmer «Russlands folkerettsstridige angrepskrig», at det er ulike syn i partiet, og at han nå ønsker denne veldig viktige debatten velkommen fram mot landsmøtet i partiet. Noe slikt.

I stedet fikk vi rene ord for pengene.

Vi fikk høre hvordan «gammelkommunistene» i partiet tenker, krefter som fremdeles dominerer partiet i viktige spørsmål, og som fremdeles leser alle utenriksspørsmål ut fra tankegangen om at det er USA som er den store imperialistiske Satan.

Og som ennå ikke har oppfattet at Russland har forandret seg fra en «sosialistisk» stat til en brutal okkupasjonsmakt med en fascistisk diktator i spissen.

Fredrik Solvang refererte også til Avisa Oslo, som kan fortelle at hele seks av de sju toppkandidatene til Rødt i Oslo – Norges hovedstad – står for denne linjen.

Mens to meningsmålinger viser at et stort flertall blant Rødts velgere overhodet ikke er enig, og vil sende mer våpen.

Derfor skal det ikke veldig stor fantasi for å skjønne hvilken kattepine partileder Bjørnar Moxnes står i:

  • Om han står på sin egen overbevisning, risikerer han at partiet går i oppløsning på hans vakt
  • Om han ikke gjør det, risikerer han selv å gå moralsk konkurs

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

For meg, og antakelig også for Moxnes, er dette både et politisk og et moralsk spørsmål:

Politisk er det åpenbart at om Norge ikke er med og stopper Putins aggressive angrepskrig, står vi i overhengende fare for å bli neste offer. Da vil også Norge, og flere andre naboland i Russlands såkalte «interessesfære» ligge på rygg for Putins åpenbare stormakts-ambisjoner.

Moralsk, så finnes det tidspunkt i livet der vi må stå opp for verdiene våre.

Og om vi virkelig mener noe med fred, frihet og demokrati i verden, må vi også stå opp for vennene våre og naboene våre. Da kan vi ikke se på at et folk i Europa blir massakrert av en tyrann, uten å gjøre alt vi kan for å hjelpe.

Boye Ullmann, representanten for dagens mindretall i Rødt, skjønner også dette.

Han gjorde en hederlig innsats i Debatten, og siterte blant annet den norske forfatteren Nordahl Grieg, som i sin støtte til de demokratiske opprørerne mot general Franco under den spanske borgerkrigen skrev:

– Nå er det ikke nok med bandasjer, de må også ha våpen!

Dette er interessant, fordi mye av Griegs forfatterskap dreier seg om denne viktige skillelinjen i det vi kan kalle den historiske venstresiden – som i dag omfatter Rødt, SV og deler av Arbeiderpartiet.

Les også: Moxnes reagerer – NRK sier han ble invitert

Siden Nordahl Grieg fremdeles er en stor helt for bevegelsen, er dette også et språk som tidligere nevnte Møllersen og Leraand forstår:

I boken med tittelen «Ung må verden ennå være» fra 1938 skrev Nordahl Grieg nærmest foraktelig om «gumanistene».

Det var hans kallenavn på humanister som gjerne ville hjelpe, men ikke hvis de selv kunne få blod på hendene.

Den berømte forfatteren, som selv ble skutt ned over Berlin i slutten av 2. verdenskrig, var enda mer spesifikk i «Spansk sommer» fra 1937.

Her skriver han om de demokratiske nabolandene til Spania som under borgerkrigen sendte masse ambulanser til ofrene for Francos og Hitlers bombetokter, men ikke våpen:

«La oss huske at ambulansene skal brukes etter at bombene er falt.
Likkister er det også, rett betenkt, bruk for ved en slik situasjon.
Likkister til Spania! Det er den humanitære hjelps siste, konsekvente parole.»

Ja, dersom Rødt skulle få gjennomslag for sin offisielle linje, vil Ukraina saktens få bruk for flere likkister.