Gå til sidens hovedinnhold

Rusreformen vil beskytte våre ungdommer bedre

Hvorfor tenker man fortsatt at dagens lovverk stanser de som vil prøve illegale rusmidler? Det er en fascinerende gjenstridig antakelse, til og med blant enkelte av våre forskere.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Denne forestillingen består selv om man ikke ser økt bruk som følge av liberalisering og avkriminalisering andre steder.

Enkelte av de strengeste landene, slik som Frankrike, ligger høyest i bruk. Nesten alle land har sett betydelig økt bruk over tid, helt uavhengig av lovgivningen, inkludert svært strenge Norge.

Norge ligger faktisk i europatoppen i bruk av MDMA (ecstasy), metamfetamin og på tredjeplass i dødelige overdoser. Vi hører hele tiden at Norge ligger lavt i bruk. Det er altså feil. For å komme til den konklusjonen, må man konsentrere seg om ett eneste tall; nemlig tallet på innrømmet bruk av cannabis blant 10’endeklassinger. Et tall som ikke sier oss noe om straffepolitikkens effekt, men heller at mange barn har gode oppvekstvilkår i Norge. Når man ser selv forskere forelske seg i dette tallet, og ignorere alt annet, da forstår man at svikten er systemisk.

Les også: Etter 50 år med straff kan de endelig snu: Historisk urett mot rusmisbrukere

Etter legalisering av cannabis, som er å gå enda mye lenger i liberal retning enn vår rusreform, har man sett nedgang i bruk blant mindreårige i både Canada og USA. Det skal sies at det sees litt økning blant godt voksne der man har frislipp til markedskreftene og det er lov å reklamere for cannabis, men det er å gå i motsatt grøft: Vi vet at reklame og prisvirkemidler virker. Men det utgjør neppe et folkehelseproblem å få litt økning blant voksne.

Forbudet vil bestå etter reformen, og det blir en reaksjon i form av obligatorisk rådgivning, men vi skal kvitte oss med selve straffen. Det er ikke uvanlig. Straffeloven er bare en liten del av norske lover. Den delen som er så alvorlig at vi mener vi har rett til å skade lovbryteren. Rus har aldri hørt til der.

Hvorfor skal ikke rådgivning være tilstrekkelig med alt det vi vet om straffens manglende effekt - og erfaringer fra andre land? Er det virkelig slik at vi ikke kan fortelle våre barn hva de får lov til, uten at vi samtidig forteller dem hva som er straffen? Slik er det ikke hjemme hos oss ihvertfall.

Hvis man ønsker å prøve, men er redd for å bli tatt, vil man ikke da uansett klare å finne en anledning til å prøve hvor risikoen for å bli tatt er nesten null? Det har allerede vært et ritual for hver generasjon å begynne å drikke uten at foreldre skal finne det ut. Og i tillegg få tak i alkohol selv om ingen har lov å selge til mindreårige.

Les også: Rusreformen betyr ikke at det er fritt fram

Særlig overfor unge som ikke har helt utviklet evne til risiko- og langsiktig tenkning, er trussel om prikk på rullebladet en ganske svak demning mot eksperimentering. Kanskje står vi heller i fare for å sende signaler om at disse stoffene er mer fantastiske enn de er, siden vi må straffe folk for å hindre at noen prøver og blir helt oppslukte av dem.

Unge går gjerne i krigen for landet sitt; noen kjører det doble av fartsgrensen på landeveien; de stuper fra en klippe fordi vennene gjør det; de inntar stoffer selv om de har hørt at de vil ende opp som «narkomane», og de gjør tilnærminger til det motsatte kjønn. Hvorfor skal en mulig men lite sannsynlig bot og prikk skremme dem mer enn en rådgivningssamtale eller mer enn selve stoffene?

Kanskje har vi dratt fokuset bort fra farene med stoffene og over på det å unngå å bli tatt, ved å hele tiden fokusere på straff.

Hvis utsiktene til å bli tatt av menn eller kvinner i uniform skal skremme dem, så vil det fortsatt være politiet som skal avdekke bruken og da er det vel mye bedre at denne «wake-up-callen» i seg selv ikke gir uopprettelig skade gjennom kriminelt rulleblad og krenkende ydmykelser; men at man blir sett i øynene og blir tatt på alvor, og at man får mulighet til å snakke åpent om sin situasjon og bruksmønster uten fare for straff - og ikke bare måtte si det makta vil høre.

Et annet spørsmål er viktig for oss voksne å stille oss: hvorfor tenker vi at utprøving er problemet? Er det prøving av rusmidler som gir rusproblemer? Vi vet jo at rusproblemer henger sammen med andre problemer; og at mindretallet som eskalerer som regel har underliggende problemer. Vi vet at hun tolvåringen som drikker alkohol daglig ikke gjør det fordi hun var dum å prøve alkohol, men fordi hun ikke har det bra. Er da løsningen å hjelpe henne og andre som henne, eller å fjerne all synlig alkohol i samfunnet?

Les også: Vil taperne som kjøper sex bli møtt med samme rausheten som rusmisbrukerne?

Akkurat det samme gjelder med illegale rusmidler. Og akkurat som med alkohol utvikler de fleste aldri et problem. Det er den samme andelen av brukerne som utvikler problemer med ulovlige rusmidler som med alkohol; ca. 10-15%. Og selv med tunge stoffer skjer dette først etter langvarig og hyppig bruk. Med cannabis ser vi at selv blant de med daglig forbruk over mange år, er en stor andel fortsatt ikke mer avhengige enn vi andre er til kaffe, og de fleste slutter uten behov for hjelp.

Er det grunn til panikk for at unge prøver alkohol, eller har vi god tid til å hjelpe? Hvorfor er vi så mye mer redd for cannabis, som er det nest mest brukte rusmiddelet? Er vi egentlig mest redde for de fallgruvene vi selv har skapt for de unge gjennom å kriminalisere dem?

Hvis mine ungdommer skulle prøve cannabis, er jeg mest redd for at de holder bruken hemmelig, at de skal få et selvbilde som kriminelle, at de skal miste tilliten til voksnes informasjon og at de skal trekke inn i kriminelle miljøer. Alt dette risikerer vi på grunn av forbudspolitikken og kun på grunn av den. Når det gjelder alkohol og tobakk eksisterer ikke den frykten fordi det er lovlige produkter.

Og fordi vi kjenner de lovlige stoffene, har vi ikke panikk og hastverk når vi oppdager bruken, selv om alkoholisme kan være en av de verste avhengighetene og selv om alkohol er sterkt assosiert med ulykker, vold og seksuelle overgrep. Vi skynder oss ikke å begå overgrep for å redde mindreårige som drikker alkohol fra seg selv. Vi har en mye større ro og tiltro, og det er klokt. Da gjør vi ikke skade i vår iver etter å redde.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

Det er ikke sikkert vi er enige med de unge om at cannabis er mindre skadelig enn alkohol, men det er likevel galt å avfeie deres valg av rusmiddel som et utslag av ren idioti. De har faktisk forskernes støtte i at det er et relativt lite skadelig rusmiddel. Og det er betryggende at blant alle de som bruker illegale rusmidler, er det kun få som bruker rusmidler som er ansett som farligere enn alkohol. Kanskje er bruken ikke så hodeløs som foreldregenerasjonen tror. Og kanskje vi skal se litt dypere enn til deres lovbrudd når vi treffer de som søker noe sterkere.

Fordi jeg har mye kunnskap om rus har jeg ikke mer panikk for cannabis (og flere andre rusmidler) enn for alkohol, og jeg har ikke hastverk med å bruke makt. Makt tror jeg er farlig når de unge balanserer på kanten. Men jeg opplever dessverre at samfunnet aktivt prøver å gjøre bruken av illegale rusmidler mye farligere enn den hadde trengt å være, gjennom å skape de overnevnte farene. Og det skyver de unge vekk fra oss.

Med rusreformen tror jeg både vi og ungdommene vil få ro til å handle klokere.

Reklame

Gjør kupp: Sportsbutikkene tømmer lagrene for vintervarer