Høyesterett mener enstemmig at urfolkets rettigheter ble krenket da det ble gitt konsesjon til å bygge 151 vindturbiner på Fosen-halvøya. Men det er ingen automatikk i at det betyr riving av det som i sin tid var Europas største vindkraftanlegg.

Prisen for å rive hele kraftverket er dyrere strøm for folk flest, og seks milliarder kroner tapt.

I dag ble flere departementer i Oslo blokkert av samiske aksjonister som markerer at det er 500 dager siden Høyesterett kjente konsesjonen og ekspropriasjonen ugyldig fordi den krenker urfolkets rettigheter.

Kjernen i Høyesteretts vurdering er at reindrift er en form for vernet kulturutøvelse, og at den rammes av at reinen trolig vil unnvike områdene rundt vindmøllene. Resultatet er enten færre dyr, lavere slaktevekt eller at samene som driver reinen må vinterfôre dyrene. Effekten blir en ulønnsom næring, slik at reindriftssamene ikke kan drive videre som tidligere.

Grønt skifte og klimaendringer

Storheia og Roan vindmølleparker drives av Fosen Vind DA, og konsesjonen ble gitt av NVE i 2010 og opprettholdt av Olje- og energidepartementet i 2013. Energiproduksjonen er utslippsfri og fornybar, og det er nettopp slik strømproduksjon verden trenger i et grønt skifte for å unngå klimaendringer som truer oss alle, også reindriftssamene.

Storheia og Roan produserer rundt 1,8 milliarder kilowattimer (TWh) strøm i året. Det er nok strøm for en stor norsk by, i en region i Norge som har underskudd på kraft.

Sånn sett er det paradoksalt at den internasjonale klimaaktivisten Grete Thunberg møtte opp for å støtte aksjonistenes krav om å rive vindmøllene.

Høyesterett erkjenner at behovet for et grønt skifte er et relevant argument for vindkraften, men mener at mindre inngripende utbyggingsalternativer kunne gitt en form for i pose og sekk, og ikke gått ensidig ut over reindriften.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tre millioner kroner per reinsdyr

Rent økonomisk er det galematias å rive vindmøllene for å gi plass for reindriften.

I dag er det to reindriftslag (siidaer) som består av tre drivere hver som har tillatelse til å ha maksimalt 2.100 reinsdyr på Fosen.

I den ene vektskåla ligger vindkraftanlegg for seks milliarder og kraftproduksjon på 1,8 milliarder kilowattimer i året – i den andre ligger en næring som er ulønnsom uten statsstøtte.

Prisen for å vrake investeringene på rundt seks milliarder kroner er altså rundt tre millioner kroner per reinsdyr.

Hva er den økonomiske verdien av en rein?

Vekten varierer, men tall fra Landbruksdirektoratet viser et gjennomsnitt på rundt 22 kg ferdig kjøtt per dyr. At vekten er såpass lav, skyldes at det store flertallet slaktes som kalver). Reineieren får mellom 90 og 100 kroner per kilogram, så i runde tall er et slaktedyr verdt rundt 2.000 kroner.

Deler vi seks milliarder kroner i kostnader for å rive turbinene på de 2.100 reinsdyrene på Fosen, koster det altså rundt 130.000 kroner per kilogram ferdig slakt *.

(* oppdatert med tall fra Landbruksdirektoratet).

Hvis du ikke tror det, så kan du regne selv basert på den offisielle statistikken.

Her kan du lese mer: Nøkkeltall for reinslakt

Staten må finne et kompromiss

Den økonomisk mest fornuftige løsningen er å kompensere reindriftssamene for merarbeid og øvrige tiltak for å få driften til å gå rundt med nye rammebetingelser. Et slikt mulig grep er vinterfôring, et annet er å finne alternative beiteområder, og det mer ekstreme er å øke statsstøtten slik at driften blir like lønnsom/ulønnsom som tidligere.

Det siste alternativet mener Høyesterett er prinsipielt feil fordi det i praksis gjør en tidligere lønnsom drift - riktignok basert på statsstøtte - ulønnsom.

To domstoler har tidligere vurdert hva som ville være et riktig erstatningsnivå. Tingretten sa 19,6 millioner kroner, mens Lagmannsretten økte beløpet betraktelig til rundt 90 millioner kroner. Det hører med til saken at vindkraftutbyggerne anket erstatningsdommene fordi de syntes de var for høye.

De siste halvannen årene har det vært minimal forhandlingsvilje mellom partene. Staten leter etter tilstrekkelig avbøtende tiltak som lar vindmølleparkene stå – reindriftssamene ønsker ikke penger, men vil rive begge anleggene.

Det er økonomisk lønnsomt for begge parter å finne et kompromiss:

• Riving av vindturbinene koster seks milliarder kroner
• Slakteverdien av reinsdyrene er drøyt 40 millioner kroner.

Utfordringen med å finne et kompromiss er selvsagt at det ligger kroner i øre i den ene vektskålen, og dyrekjøpte prinsipper i den andre.

Militante aksjoner

Konflikten har elementer som peker tilbake til de harde frontene under Alta-aksjonene, og vi ser fra andre land at separatisme og nasjonalisme er en farlig miks. Sånn sett er det alvorlig når sametingspresident Silje Karine Muotka ville dra til Oslo for å besøke aksjonistene i regjeringskvartalet.

Urfolkets øverste representant velger altså å støtte sivil ulydighet og aksjoner mot statsmakten.

Det er utvilsomt riktig at samer har vært utsatt for en brutal fornorskningspolitikk og urett. Dette er også tema for Sannhets- og forsoningskommisjonen som er ledet av tidligere statsråd Dagfinn Høybråten (KrF). Kommisjonen kommer til å legge rystende funn på bordet. Mandatet sier at den skal være ferdig innen 1. juni 2023 og inneholde forslag for videre forsoning.

På Fosen står viktige og legitime hensyn mot hverandre. Alle norske innbyggere trenger mer elektrisitetsproduksjon basert på utslippsfrie og fornybare ressurser som vind, men det må skje på en måte som tar hensyn til urfolks rettigheter og FN-konvensjoner.

Regjeringen må ta aktive grep for å løse konflikten på Fosen. Løsningen ligger ikke i å rive vindmølleanlegget til seks milliarder kroner, men å finne sjenerøse ordninger som sikrer reindriftens lønnsomhet og samenes rett til å utøve sin kultur.