Denne teksten ble først publisert på skribentens Facebook-side. Nettavisen har tillatelse til å publisere den.

Kjære landsmøtedelegat i Arbeiderpartiet.

Jeg skriver til deg som mor, samboer og på vegne av meg selv i forbindelse med rusreformen.

Det er ikke vanskelig å forstå at å orientere seg i jungelen av informasjon og feilinformasjon er krevende, for debatten er oppildnet og hard - og for mange svært personlig.

Også for meg.

For 20 år siden var jeg gift trebarnsmor, barnehageeier og søndagsskolelærer.

For 10 år siden var jeg sprøytenarkoman, bodde på gata uten kontakt med mine barn og ble utsatt for vold og krenkelser daglig av en mann.

Hva skjedde? Jo, det skal jeg fortelle deg.

Veien til gata

I forbindelse med et samlivsbrudd greide jeg ikke redefinere livet mitt og avholdsmennesket Eva-Brit begynte å drikke.

Jeg begynte hos en psykolog.

Da jeg noe senere begynte med illegale rusmidler, ble behandlingen avsluttet. Man kan visst ikke behandle grunnen til at man ruser seg samtidig som at man ruser seg.

Jeg flyttet på kommunen sitt botilbud for mennesker i aktiv rus, og hadde «bodd» der fire timer da jeg for første gang ble arrestert av politiet for bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk.

Det ble det første av møter med politiet. Jeg var mer utvist fra botilbudet, for bruk av rusmidler på huset, enn jeg fikk oppholde meg der.

Og sånn endte jeg som bostedsløs.

For en pertentlig samfunnsengasjert kvinne, som var vant til å bli behandlet med respekt, var ferden mot avgrunnen preget av sjokk. Forakten for hvem jeg var og tapet av menneskeverdet dyttet meg utfor stupet.

Og det var i denne tilstanden at mitt eldste barn kom tilbake i livet mitt - allerede rusavhengig selv.

Les også: På hvilken side av denne historien ønsker Arbeiderpartiet å stå på?

Jeg glemmer aldri

Ja, vi har begge opplevd ransaking av hulrom, arresten, razzia og bøtelegging for vårt misbruk.

Jeg glemmer aldri hvordan sønnen min på 19 år gråt da han slapp ut av arresten første gang. Politiet hadde kommet over ham i en leilighet hvor flere satt og ruset seg, og han hadde måtte strippe på stedet før de ble kjørt til kammeret for avhør.

Etter å ha tilbrakt natten i arresten ringte politiet meg. Han tryglet dem om å få snakke med mor, for han klarte ikke uttrykke seg selv.

Men mirakler skjer, og etter 15 måneder i behandlingskø og tre brudd på behandlingsgarantien min, spaserte jeg inn på en rusklinikk.

Og etter noen dager fikk jeg innkalling til soning.

I 2001 tilsto jeg bruk av cannabis og ble bøtelagt. Med tiden kom tre bøter til, som jeg aldri hadde råd til å betale. Det ble renter og renters rente, og ni år etter den første boten ønsket samfunnet at jeg skulle sone i fengsel for ubetalte bøter.

Jeg fikk valget mellom 19 dager i fengsel eller å betale 21.000 kroner innen 10 dager.

Hadde det ikke vært for min mor som betalte hadde historien min sluttet her, for da hadde jeg havnet i fengsel istedenfor i rusbehandling.

Men sånn ble det ikke.

Jeg så meg ikke tilbake og fikk både meg og sønnen min rusfri. Han er imidlertid alvorlig psykisk syk.

Når han blir dårlig henter politiet ham for innleggelse på akutt psykiatrisk avdeling. Og til denne dag står det i innkomstjournal at mor er tungt rusavhengig og at sønnen min har et rusproblem, noe som medfører at han ransakes og tas rustest på hver eneste gang.

Testen er så klart negativ, men det hjelper ikke. Og slik vil det trolig forbli uten en rusreform.

Jeg har også en samboer som etter nesten 40 år i rus nå er rusfri, med noen få tilbakefall.

Og en sen tirsdagskveld mars i forfjor ringer det på døra mi.

Vår hverdag

Utenfor blokka står en uniformert politibil.

Politiet kommer opp i leiligheten min og begynner å titte seg rundt. De spør etter min samboer og kommer for å forkynne at han får en bot på 5000 kroner for å ha blitt tatt i sentrum sommeren før, med 5 gram cannabis i lomma.

Jeg fikk sjokk. Jeg visste jo ingenting.

Siden den gang får jeg akutt angstanfall hver gang det ringer uventet på døra mi. Dette er vår hverdag, og det er dette rusreformen ønsker å få en slutt på!

Mer enn noe handler rusreformen om å endre holdninger.

Les også: Video av intim politiransakelse spres på sosiale medier - vekker kraftige reaksjoner

Historiene er de samme

I dag jobber jeg i Kirkens Bymisjon, er medlem av RIO og leder av en pårørendeforening innen psykisk helse – LPP.

Jeg møter daglig brukere og pårørende berørt av rus. Historiene er de samme: Klarer man ikke tilpasse seg systemets krav, er hjelpen fraværende med de konsekvenser det har.

I Ålesund er det vanlig praksis at når AMK rykker ut på overdose på kjente adresser, rykker politiet også ut for å sikre helsepersonell og situasjonen.

Det uheldige hos oss er at politiet i den anledning benytter muligheten til å ransake andre tilstede og/eller bopel man befinner seg i. Det har ført til den uheldige konsekvens at mange vegrer seg for å ringe AMK og istedenfor ringer erfaringskonsulent i kommunen for hjelp.

Det sier seg selv at denne praksisen kan gi livstruende konsekvenser.

I Trondheim har politimesteren gitt stående ordre om ikke beslaglegge noen sine brukerdoser under pandemien. I Trondheim har man halvert antall overdoser etter at overdoseteamet ble etablert.

Selv ville jeg ikke vært i live i dag uten opp mot daglig kontakt med overdoseteamet den gang jeg vandret gatelangs i Trondheim, psykotisk og fortapt.

Et onde

Reformen handler ikke om hvilken hjelp vi bør og skal gi, men om å fjerne det ondet at vi påfører straff.

Rusreformen foreslår å fjerne straff for mindre mengder narkotika til eget bruk, men narkotikaen vil bli beslaglagt og man vil få tilbud om kartlegging av rusbruken og tilbud om hjelp.

Kommunen vil ha samme mulighet til å følge opp ungdom og voksne sosialfaglig som i dag. Og når man ikke blir straffet for å bruke illegale rusmidler, kan man snakke åpent om egen bruk og få hjelpen man trenger.

Å fjerne straff er ikke det samme som å fjerne konsekvenser, for befatning med narkotika forblir forbudt. Er det mistanke om salg har politiet samme virkemidler som tidligere til å etterforske og avdekke forholdet.

Rusforsker Jørgen Bramness ved Folkehelseinstituttet anslo i fjor at mellom 200.000-300.000 nordmenn er avhengige av alkohol. Tilsvarende var anslaget 20.000-40.000 som er avhengige av vanedannende legemidler og 15.000-30.000 som er avhengige av illegale rusmidler.

Så er det noen prosenter av disse igjen som er jevnlig å finne i politiets statistikker.

Det forundrer meg at så mange har behov for å straffe utelukkende den delen av befolkningen som bruker illegale rusmidler, som samtidig kanskje ruser seg selv på alkohol eller legemidler.

Les også: Skuffende stille fra Arbeiderpartiet

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne. Det er tiltenkt at det skal være belastende og er svært stigmatiserende.

Forskningen kan ikke bevise at straff fører til mindre bruk. Tvert imot viser forsking at straff bidrar til ytterligere marginalisering og stigmatisering, rulleblad, gjeld og utenforskap. Straff er samfunnets sterkeste reaksjon mot enkeltmennesker og må derfor begrunnes svært godt.

Rusreformdebatten har avdekket av politiet går ut over sine fullmakter i møte med mennesker som ruser seg på illegale rusmidler. Riksadvokaten har gått ut med en instruks som klargjør hvilke virkemidler politiet faktisk har for å avdekke bruk eller salg av illegale rusmidler, da det kan se ut som utstrakt bruk av ulovlige tvangsmidler.

En skandale

Om du lurer på omfanget av denne ulovlige maktbruken anbefaler jeg deg å se programmet debatten på NRK om rusreformen, hvor politiet selv redegjør for den (som vi vet nå) ulovlige bruken av makt og tvang.

Det er en skandale som har rammet mange allerede sårbare mennesker urettmessig over mange år, men ingen har brydd seg før nå.

Motstanderne av rusreformen påstår at ungdom ikke forstår forskjell på avkriminalisering og legalisering, men den usikkerheten skaper de selv. Til tross for at de fleste vet utmerket godt at befatning med narkotika forblir forbudt og vil få konsekvenser, så fortsetter man å tegne et bilde av reformen som en legaliseringsreform.

Det kan se ut som at alle er enig om at det ikke er vits i å straffeforfølge tunge rusavhengige, men er likevel motstander av reformen fordi man bekymrer seg for ungdommen.

Men en ungdom på 15 år kan allerede være tung rusavhengig. Hvordan tenker dere å identifisere hvem som bare bruker litt for gøy og de som bruker rus som medisin i et vanskelig liv? Hvem skal vurdere og hvor skal skillet gå?

De jeg er bekymret for

Jeg er ikke så veldig bekymret for de ungdommene vi klarer å skremme med trusler om straff fra å ruse seg, for de klarer vi som oftest å fange opp.

Jeg er bekymret for de ungdommene som har størst risiko for å havne i rus og kriminalitet, som ruser seg til tross for at det er forbudt og som vet at det kan føre til straff og bøter.

Jeg vet ikke om dere er klar over at en ungdom på ruskontrakt - som ikke klarer å levere rene prøver - ikke får tilgang på den hjelpen som en slik kontrakt kan gi? Det betyr jo nok en gang at de som ikke klarer å tilpasse seg systemet og måten hjelpen gis på, faller utenfor.

Hvordan forebygger vi at disse ungdommene utvikler tung rusavhengighet?

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Forsking innen rusbehandling viser at 100 prosent av kvinner og 75 prosent av menn har bakenforliggende barne- eller voksentraumer som kan behandles. Man kan med andre ord forebygge utvikling av tung rusavhengighet om man får hjelpen man trenger i tide.

Dersom vi virkelig vil forebygge, så må vi gjøre noe med sosiale forhold - på individ og gruppe nivå - og ha nok lavterskeltilbud.

Hvor gode vi vil være på å forebygge at ungdommen vår utvikler rusavhengighet, og om våre rusavhengige har gode tilbud, er en prioriteringssak. Og det er opp til kommunestyret å bevilge mer penger til dette.

Vi trenger ikke fortsette å straffe for å kunne gjøre noe med det.