Filmen «Don’t look up» er god satire, humor og samfunnskritikk. Den ligger også nærmere virkeligheten enn man skulle tro.

I filmen møter vi den eksentriske mangemilliardæren Peter. Peter har tjent seg styrtrik på å samle personlige data og selge dem til reklameformål. Han har også et romprogram som ligner på Space X- programmet til Elon Musk. Nå er han ute etter verdifulle ressurser i verdensrommet, og får den amerikanske presidenten med seg.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ute etter mineraler

Det er akutt mangel i verden på mineraler som trengs for batteriproduksjon. Dette er blitt en stor flaskehals i den grønne omstillingen. Mineraler trengs også til ny elektronikk, som mobiltelefoner og datamaskiner.

Disse mineralene, som litium, kobolt og nikkel, og mindre kjente som lantanium, neodymium og yttrium, finnes i stort monn på planeter og asteroider. Mange spår nå at teknologien nærmer seg et punkt der de kan utvinnes og hentes tilbake til jorda. Det planlegges gruvedrift fra månen. Det kan være aktuelt å taue astroider nærmere for å gjøre gruvedrift lettere. I tillegg er det aktuelt å hente hjem verdifulle ressurser som vann, hydrogen, og silikon.

Nattehimmelen forsvinner

Fram til bare for noen år siden var det få satellitter i verdensrommet. Med mål om å gi verdens befolkning bedre internettilgang planlegger SpaceX å utplassere 1000 nye i året. Planen er totalt 40.000 satellitter organisert i «skjell» de kaller Starlink. De er langt fra alene.

Les også: Støre i stormen

I tillegg til land som USA og Kina, har flere private operatører planene klare. The International Telecommunication Union, som kontrollerer ulike radiofrekvenser, anslår at 100.000 satellitter kan være skutt opp innen 2030.

Ta en ekstra titt opp. The Economist spår nemlig at dette kan bety slutten på stjernehimmelen som vi kjenner den. Lysforurensingen vil ikke lenger bare komme fra jorda, men fra satellitter som skygger for planeter og stjerner, og vil gjøre jobben vanskelig for astronomer og interesserte stjernetittere. Det finnes i dag igjen regulering for hvor sterkt lys en satellitt kan ha.

En ny krigssone

Mer alvorlig: Satellitter kan danne utgangspunkt for elektronisk krigføring. Når kommunikasjonssystemene lammes, vil det gjøre stor skade.

I tillegg er mange militære systemer nå avhengig av romteknologi for å fungere optimalt. Satellitter er ikke bare et potensialt mål for fiendtlige angrep, det er nødvendig internett-infrastruktur. Kontroll over den gir stor makt.

Det nye romkappløpet

Tidligere var det bare de to supermaktene, USA og Sovjetunionen som hadde ressurser nok til å sende opp en romrakett. Nå har teknologien gjort det mulig for flere å delta.

Verdens rikeste tech-moguler som Jeff Bezos og Elon Musk leder an. Kina er på banen, men et lite land som Luxenburg har også vært tidlig ute med å utarbeide et regelverk for rettigheter til mineraler og andre ressurser i verdensrommet.

Les også: Instagram er verre enn porno

Store spørsmål står ubesvart: Når ressurser skal hentes tilbake til jorda, hvem har rettighetene til noe som alle og ingen eier? Hvordan regulerer vi eierskap og utvinning av mineraler i verdensrommet? Alle har et ansvar for å ikke forurense og forsøple, men hvem sanksjonerer brudd?

Hvem eier?

Verdensrommet er ikke fullstendig lovløst. Romtraktaten fra 1967 er signert av alle romfartsnasjoner og har status som lovregulerende. Den slår fast at ingen nasjon kan kreve eierskap til et romobjekt som en stjerne eller planet. Ingen kan for eksempel komme å si at de eier månen. Men traktaten sier for eksempel lite om retten til å hente ut ressurser.

Åtte land (Storbritannia, Italia, Australia, Canada, Japan, Luxenburg og De forente arabiske emirater) har signert konkrete prinsipper og retningslinjer for utforskning av månen (Artemis Accords). Disse er viktige og kan danne presedens. Men ikke alle er med. Russland og Kina har for eksempel nektet å forholde seg til disse.

Havet

Felles regulering må på plass. Inspirasjon kan hentes fra hvordan vi har regulert havområdene. Lenge var havet også et slags ingenmannland. Nå er det i stor grad regulert gjennom internasjonale konvensjoner. FNs havlovgivning (UNCLOS) slår fast at dyphavet er felleseiendom for hele jordas befolkning, det FN kaller «common heritage of mankind».

Et eget tilsyn, the Internasjonal Seabed Authority, regulerer utvinning av ressurser i dyphavet. Man kunne tenke seg et lignende system når mineraler hentes fra verdensrommet.

Les mer fra Norsk debatt

Unngå romkrig

Romtraktaten fra 1967 var egentlig en rustningskontrollavtale. Den slår fast at aktivitet i verdensrommet skal være fredelig og komme hele menneskeheten til gode. Nye internasjonale avtaler og samarbeid må på plass, og eierskap til verdensrommets ressurser må avklares bedre.

Dette haster. Om det ikke skjer, vil det være verdens rikeste og mektigste som tjener mest på det. I verste fall vil mangel på regulering kunne ende i romkrig.