Hvor ender denne krigen? Hvor ender Putin? Ingen vet, men her er noen mulige – merk mulige – stikkord:

Iran. Venezuela. Polen. Egypt. Filippinene. Tunis. Haiti. Chile. Romania. Serbia. Guatemala. Georgia. Og Ukraina. To ganger, faktisk.

Og lista er adskillig lenger enn dette. Ta med Leipzigmarsjene og The Singing Revolution i Baltikum, og man kan egentlig legge til hele Warzawapakten. Om man er i det inkluderende hjørnet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Sluttspillet

Er du interessert i politikk, så gjenkjenner du denne som en begrenset liste over land hvor autokratiske eller diktatoriske ledere og systemer har blitt kastet av sosiale bevegelser og store protester. De dukker opp fra alle forskjellige politiske kanter, og kan kaste diktatorer av alle slag.

Noen av dem er suksesser. Noen av dem endrer ting gradvis for det bedre. Noen av dem gir tilbakeslag. Noen liker man. Andre ikke.

Men de er mer vanlige enn mange tror. Og det de aller fleste av dem har hatt til felles er at de var helt umulige opp til dagen før de skjedde. Til og med mens de har pågått og vokst har de fleste av dem blitt ledd av. Oftest av seriøse mennesker nært maktens tinder i andre land.

Les også: Gérard Depardieu ba folk la Putin være i fred: Nå er livet vanskelig for ham

Nå seiler de opp som en viktig ting å holde et øye på igjen. Mange lurer nå på hva som egentlig er Putins «end game» med invasjonen av Ukraina, og hva de alternative endelige utfallene kan bli.

For å forenkle: enten vinner han, eller så vinner han ikke. I begge tilfeller kan sosiale bevegelser blir nøkkelen til den videre historien.

Om Putin vinner

Om han vinner krigen med påfølgende kontroll over Ukraina, så må han innsette et marionetteregime. Et regime som skal styre over 44 millioner mer eller mindre illsinte innbyggere. For å ha noe håp om å holde noe slikt stabilt, så må han ha full kontroll over hele landet via stein lojal og effektiv sikkerhetstjeneste, politistyrke og militært regime.

At allerede eksisterende ukrainske tjenestefolk skal ville bli med på noe sånt i en skala som monner, det ser jeg på som like sannsynlig som at Gordon Ramsey står på kjøkkenet mitt med middagen klar når jeg kommer hjem.

Han må hente inn russere for å få til dette. I hundretusentall. Som vil være villige til å delta i et brutalt og nedtrykkende regime overfor et nabofolk. Over lang tid. Og under stadige angrep av forskjellige slag. Og selv om han på mirakuløst vis skulle klare å organisere noe slikt, så er det langt, langt fra noen garanti for at det vil vare.

Det er bare å ta en titt på den begrensede lista over her, og du vil finne flere regimer som passer i den beskrivelsen. De falt alle for sosiale bevegelser. Og igjen: seriøse mennesker i seriøse posisjoner hånet ofte mulighetene deres for å lykkes.

Les også: Etterlenget reaksjon gir grunn til forsiktig håp

Ukrainerne har allerede gjort dette to ganger. Ingen av de regimene de kastet var av den mest brutale typen. Men at de vil kunne klare det igjen også under vanskeligere omstendigheter, det ser jeg på som meget trolig. Det vises i motstanden de gir de russiske væpnede styrkene nå. Og det syntes veldig godt på dem da jeg besøkte Maidanplassen i noen dager under det vellykkede opprøret i 2013/14.

Om Putin taper

Alternativ to er at han ikke vinner. At han for eksempel må trekke seg ut grunnet en kost/nytte-analyse. At landet ikke lenger tåler påkjenningen av invasjon og/eller okkupasjon.

Hvordan han vil oppføre seg i en slik situasjon, det er umulig for meg å spå. Det er farlig å trenge en såret hund inn i et hjørne. Så først og fremst håper jeg han har folk på toppen av sin militære struktur som har ryggrad nok til å stoppe ham om han vipper helt over, og vil trykke på den store, røde knappen.

Men det er ganske trygt å anta at han da vil regjere over en misfornøyd befolkning som har mistet troen på at han er magisk, klok og unikt sterk. At de allerede ikoniske bildene av president Volodymyr Zelenskyj har gitt machoimaget hans en real trøkk.

Og at befolkningen lider under økonomiske sanksjoner, et ødelagt selvbilde, en følelse av å ha blitt lurt, et sinne over menneskeliv tapt, et ønske om demokrati og frihet samt en del andre insentiver som vanligvis er til stede når ledere må kastes av sitt eget folk.

At han allerede har fryktet det i noen år virker sannsynlig. En av tesene som forklarer hans oppførsel etter Maidan-opprøret, er at han gjorde det han gjorde mye for å sende signaler til sitt eget folk for å holde et Maidan i Moskva på trygg avstand. Han kjenner historien om folkelige opprør i sin del av verden. Den er lang og mangslungen.

Utålmodige russere kan lære av en hel verden

De nålevende undersåttene hans har jo også beveget på seg tidligere, i det som på engelsk av og til kalles The Snow Revolution. Mellom 2011 og 2013 skjedde en rekke demonstrasjoner mot valgresultater og andre aspekter ved Putins styre. Den største av dem fant sted i februar 2012. Arrangørene mener at det møtte opp 160.000. Politiet holder sine tall på cirka 36.000.

Motprotester av omtrent samme størrelse fant også sted, og «revolusjonen» fikk ingen revolusjonære utfall.

Den gangen.

I tillegg kan legges til at muligheten for et opprør blant de militære også er til stede. Slike kan også få mer liberale utfall enn der de startet fra. Her i Europa er Nellikrevolusjonen i Portugal et eksempel på slikt.

Les flere kommentarer fra Espen Goffeng

Og her ligger det en voldsom mengde lærdom å hente tricks og finter fra. Om man ikke sitter fast i Russland kan man kurses av Canvas (Center for Applied Action and Strategies), som er basert på folk fra Otpor-bevegelsen som kastet Milosevic. Man kan møtes hos ICNC (International Center on Nonviolent Conflict), som samler aktivister fra hele verden. Man kan ta kurs hos Stellan Vinthagen ved Amherst, verdens første professor i ikkevoldsstudier (og en knakende hyggelig kar, for øvrig).

Men stort sett alt dette finnes også online. Og man kan lese fra et voldsomt bibliotek om taktikker, strategier, eksempler og innfløkte forklaringsteorier. Er det en ting folk som skriver om slikt er flinke til, så er det å oversette sine tekster til et stort antall språk.

Utålmodige og rastløse russere kan lære av en hel verden som står klar til å dele sine erfaringer.

Dette er viktig nå

Det er oppmuntrende at så mange snakker om dette som en høyst reell mulighet akkurat nå. For meg er det uvant. Jeg har studert folkebevegelser i noen år. Jeg har skrevet to bachelor- og en masteroppgave om dem.

Les mer fra Norsk debatt

I masteren forsøkte jeg å tette et hull i internasjonal realismeteori der slike folkebevegelser burde være. Den doktorgraden ligger fremdeles og bobler der inne. Det er en oppgave som (om den hadde blitt skrevet), Putin burde ha lest (sa han i all beskjedenhet). Og jeg er vant til at folkebevegelser er noe kun idealister og blåøyde fokuserer på. Slike som liksom ikke forstår hvor makta faktisk ligger.

Men det gjør de, faktisk. Og et uvanlig høyt antall politisk interesserte ser det. Mange ting er viktige nå. Og en av dem er så definitivt å forsøke å appellere så mye som mulig direkte til den russiske befolkningen. Slik Zelenskyj allerede har gjort.