Det er ikke vanskelig å forstå skepsisen. Talibans oppfatning av hvordan et samfunn skal driftes, har ikke mye til felles med et liberalt demokrati – langt mindre et samfunn der kvinner og menn er tilnærma likestilt.

Men – når Sylvi Listhaug mener at «folk flest ikke skjønner dette», tror jeg hun feilberegner sitt publikum. (Det samme gjelder for øvrig Høyres tidligere osloordfører, Fabian Stang.)

Jeg tror folk flest skjønner dette, på samme måte som det offisielle Norge i sin tid anerkjente Røde Khmer som representant for Kambodsja i FN. Hvorfor? Fordi Pol Pot faktisk hadde makta. Dette skjønte både Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch.

Når noen gjør et nummer av at en av delegatene fra Taliban i Oslo er lillebror av den Haqqani som skal ha vært hovedmann bak angrepet på Hotel Serena i Kabul i 2008 - der Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble drept - er det også en avsporing. Faren til brødrene Haqqani var tidlig på 80-tallet faktisk direkte lønna av CIA, fordi den framtidige terroristen sto opp mot Sovjets okkupasjon av Afghanistan.

Driver Norge et solospill, når vi har invitert Taliban til Soria Moria hotell? På ingen måte. I går møtte Taliban-delegasjonen representanter for det afghanske sivilsamfunnet, og i dag samtaler de med utsendinger fra Tyskland, Frankrike, EU, Storbritannia – og USA.

Det offisielle USA roser Norge opp i skyene for dette initiativet!

Samtidig mener Sylvi Listhaug i dagens «Politisk kvarter» i NRK at det er uhørt å bruke «sju millioner på privatfly til terrorister; hva må nordmenn som sliter med skyhøye strømregninger tenke» … Unnskyld meg – men hvor dypt ned i den bunnløse populismen er det mulig å synke?

I 2017 var regjeringa Solberg vertskap for en delegasjon fra Afghanistan i Oslo, inkludert Taliban. Hvem var justisminister? Sylvi Listhaug!

Statsminister Jonas Gahr Støre sier at samtalene på Soria Moria ikke innebærer en «anerkjennelse av Taliban». Vel, må jeg si. En offisiell «anerkjennelse» av Taliban-regimet sitter nok langt inne. Men hvem veit hvordan situasjonen i Afghanistan er om ett eller ti år; landet har nå vært i kontinuerlig krig i godt over 40 år.

Men at samtalene i Oslo innebærer en slags anerkjennelse av Taliban – det er et faktum Gahr Støre må leve med. Og jeg tror han lever godt med det. For han har helt rett.