Selvmord tok minst 650 liv i 2019. Det er mer enn tre fulle fly fra Oslo til Bergen. På ett år. Tallene har stått stille i flere tiår. Ingen annen dødsårsak blir møtt med slik stillhet, resignasjon og passivitet.

En titt på tallene fra 1950 frem til i dag viser at det er stor forskjell på tallene for tre typer dødsfall som alle er svært opprørende for pårørende: trafikkdødsfall, drap og selvmord.

Les også: Som lyn fra klar himmel

Antallet drap har heldigvis forblitt relativt lavt i Norge. Med unntak av det ekstraordinære året 2011, har det blitt drept et sted mellom 9 og 66 personer i året.

I 2019 ble 29 mennesker drept. Politiet mener at årsakene til lave tall er et velferdssamfunn som tillater sosial mobilitet samt deres systematiske arbeid med etterforskning og utsatte grupper.

Trafikkdødsfall steg jevnt fra rundt 250 på 50-tallet inntil det toppet seg med 853 tidlig på 70-tallet. Da begynte tallene å synke jevnt på grunn av systematisk etterforskning av ulykker, etterfulgt av lovendringer og bemidlede tiltak som man mente ville redusere risikoen for at lignende ulykker skulle skje igjen.

Antallet registrerte selvmord lå på mellom 200 og 300 i året på 1950- og 1960-tallet. Så økte det, og antall selvmord nådde en foreløpig topp med 677 i 1991. Siden det har det aldri kommet under 490.

I 2019 tok minst 650 mennesker selvmord. For hvert selvmord er rundt 135 etterlatte og berørte, noen i svært stor grad og over lang tid.

Vi kan sammenligner investeringer: Ei mil med midtdelere gjennom Lavangsdalen kostet 275 millioner kroner. Det fikk ned trafikkulykkene med 95 prosent. Til sammenligning har regjeringen satt av 20 millioner for iverksettingen av nasjonal Handlingsplan for forebygging av selvmord.

Hvordan kan vi arbeide mot et samfunn der ingen strever med selvmordstanker alene?

Vi vet fra forskning at årsakene til selvmord er svært sammensatte. Vi vet at psykisk lidelse er en risikofaktor, men vi vet også at mange selvmord skjer «som lyn fra klar himmel», med mennesker som virker som om de fungerer godt. Derfor må det selvmordsforebyggende arbeidet skje på flere fronter samtidig.

Les flere saker fra norsk debatt her

Mer kunnskap om selvmordsforebygging må til blant ansatte i psykisk helsevern. Altfor ofte hører vi om mennesker som ikke får behandling i tide, får feil behandling eller manglende oppfølging.

Samtidig ønsker vi i Stiftelsen ELPIS selvmordsforebygging at det i tillegg rettes fokus mot de mange som har selvmordstanker, men som av forskjellige grunner aldri kommer i kontakt med helsevesenet.

Skal vi kunne hjelpe dem, må hele samfunnet få mer kunnskap om selvmordsforebygging. Her må vi, både du og jeg, fastlegen, læreren, kollegaen og kameraten, vite at en fjerdedel av oss får selvmordstanker i løpet av livet.

For de fleste er tankene vage og forsvinner av seg selv; men for andre kan de vokse og bli livstruende. Tidlig hjelp, som med alt annet, er nøkkelen til forbedring. Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det nytter hvis selvmordsfaren fanges opp.

Hvor skal vi begynne?

Vi foreslår at alle aldershjem i landet bør ha minst en ansatt som kan Førstehjelp ved Selvmordsfare. Andre ansatte kan da henvise til vedkommende når de ser faresignaler.

På samme måte bør alle skoler, arbeidsplasser og omsorgsinstitusjoner ha tilgang på lignende ressurser. Hvis vi skal lykkes med selvmordsforebyggende arbeid, må slik kunnskap bli like vanlig som fysisk førstehjelp.