Gå til sidens hovedinnhold

Senk sperregrensen! Vi trenger både KrF, Rødt, Venstre og MDG på Stortinget

Flertallet på Stortinget tviholder på en udemokratisk valgordning.

Nett på sak

Når flertallet får bestemme spillereglene, går det ut over de små utfordrerne.

Til tross for at et klart flertall på 11 personer i det såkalte Valglovutvalget gikk inn for å senke sperregrensen til tre prosent, står det fortsatt i Grunnloven at ingen parti kan få utjevningsmandat uten å ha fått minst fire prosent av det samlede stemmetallet i hele landet.

Mest ekstreme var Arbeiderparti-politiker Knut Storberget og Fremskrittsparti-politiker Anders Anundsen, som begge går inn for å heve sperregrensen til fem prosent.

Makta rår, sperregrensen på fire prosent består.

Interessant nok ville både Knut Storberget (Ap) og Anders Anundsen (Frp) helst heve sperregrensen til fem prosent. De gikk altså inn for en ordning som ville gitt deres egne partier på Stortinget enda flere mandater enn de matematisk fortjener, angivelig fordi «...en høyere sperregrense bedre vil sikre stabile regjeringer».

I forhold til Sverige og Danmark har Norge konsekvent hatt den minst matematisk rettferdige valgordningen siden 1945.

Avisen Vårt Land har regnet på den siste meningsmålingen avisen har publisert, og konklusjonen er oppsiktsvekkende:

Om målingen var valgresultat ville Venstre, KrF, MDG og Rødt fått dobbelt så mange stemmer som SV.

Likevel ville de fire partiene kun fått 10 mandater, mot 16 mandater til SV, ifølge utregningen.

Kilde: Over 300.000 stemmer kan gå tapt dersom ingen av desse kjem seg over sperregrensa (bak betalingsmur).

For at demokratiet skal fungere, må velgerne oppfatte at deres stemme teller.

Og grunnprinsippet bør være at det står tilnærmet like mange stemmer bak hvert mandat.

Slik er det ikke i Norge.

I teorien kan vi få nesten 400.000 bortkastede stemmer hvis alle partiene mangler en stemme hver på å krysse sperregrensen.

I praksis er det fullt mulig at rundt 300.000 velgere stemmer på partier som knapt kommer inn på Stortinget.

Sett med demokratiske øyne er skrekkscenariet at både Kristelig Folkeparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne kommer under sperregrensen.

Det er ikke helt urealistisk. Ifølge Pollofpolls ligger alle disse partiene i faresonen for å komme rett under sperregrensen.

Ved Stortingsvalget i 2017 var det 2,945 millioner stemmesedler. Sperregrensen lå på 117.800 stemmer, og små utslag gir ekstreme effekter:

  • Venstre og KrF kom hårfint over, mens MDG og Rødt manglet henholdsvis drøyt rundt 23.000 og 47.000 stemmer.
  • Mens det stod 95.000 stemmer bak Miljøpartiet De Grønnes ene mandat, «betalte» Kristelig Folkeparti bare 15.350 stemmer for hvert av sine åtte mandater.
  • Hadde valgordningen vært matematisk rettferdig, kunne både Pensjonistpartiet, Helsepartiet og De Kristne hatt et berettiget håp om å komme inn. Nå er det sjanseløst.

Det er mange små regler som i sum gjør valgordningen matematisk urettferdig.

Skal du ha maksimal uttelling og komme inn på Stortinget med færrest mulig stemmer, er Finnmark stedet. Der holder det med rundt 5.600 stemmer for å komme inn fordi fylket får ekstra betalt siden det er et geografisk stort fylke med få innbyggere.

Dårligst betalt får du hvis partiet ligger under sperregrensen og velgerne er noenlunde jevnt spredt utover i hele landet. Da taper du lokalkampen, og får heller ikke noen av de 19 utjevningsmandatene som skal «reparere» den matematiske urettferdigheten. Og det er her sperregrensen kommer inn. Det er bare partier som får mer enn 4,0 prosent som får denne kompensasjonen.

Med andre ord: Miljøpartiet De Grønne trengte 95.000 stemmer for å få Une Bastholm inn på Stortinget, mens det holdt med 5.600 stemmer for å få Høyres Marianne Haukland inn på Stortinget fra Finnmark.

Hovedargumentet for å beholde en sperregrense er å hindre en oppsplitting i mange små partier, og sikre styringsdyktighet.

Det er et tvilsomt argument i en verden hvor noen av verdens minst matematisk rettferdige ordninger (som Storbritannia og USA) har opplevd perioder med politisk kaos.

Argumentet er spesielt dårlig i en tid hvor profilene til de store partiene er utydelig og vag, og der mange velgere ønsker ideologisk spissere alternativer.

Men det aller viktigste er at valgsystemet undermineres hvis ikke velgerne føler at de har noe de skal ha sagt. Regler for offentlig pengestøtte og bidrag til partigruppene på Stortinget gir allerede de store og etablerte partiene enorme fordeler og det er tungt å bryte gjennom lydmuren. Bare spør partiene Sentrum, Liberalistene og Demokratene!

Et stort flertall i Valglovutvalget gikk inn for å senke sperregrensen til tre prosent.

Hva de andre er redde for, er vanskelig å forstå. I verste fall ville det gitt Venstre, Kristelig Folkeparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne sikkerhet for en håndfull representanter hver på Stortinget, og medført at ikke enkeltpersoner fra småpartiene må arbeide livet av seg som enmanns-grupper med ansvar for all politikk på Stortinget.

Hvis ingen av de små partiene kommer over sperregrensen, så er det et tap for det norske demokratiet.

I norsk etterkrigshistorie er min påstand at småpartiene har sikret styringsdyktighet ved å være bølgebrytere og buffere mellom de store partiene.

Nå kommer trolig både Rødt-leder Bjørnar Moxnes, MDGs Lan Marie Berg, Venstres partileder Guri Melby og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad inn på Stortinget, men de kan risikere å bli sittende der alene.

Da kan over 300.000 stemmer på de fire partiene være bortkastet - og mandatene fordelt på en måte storpartiene ikke fortjener.

PS! Hva mener du? Er demokratiet tjent med småpartier som MDG, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti - eller er det fint at de holdes nede av sperregrensen? Skriv et debattinnlegg!