Takk, Berit Kjøll!

Eller, på forhånd takk vil være mer dekkende, siden NIF/NOK først på idrettstinget kommende helg vil ta en beslutning i spørsmålet om å oppheve det norske forbudet mot simulert høyde.

Det har vært interessant å følge denne debatten i perioden etter at undertegnede, i et NRK-intervju, utfordret presidenten i NIF/NOK på flere konkrete problemstillinger relatert til det særnorske forbudet mot simulert høyde.

Les også: Idrettsstyret vil oppheve høydehus-forbudet

Jeg ønsker her å belyse noen av de sentrale problemstillingene som gjør at en takk oppleves riktig.

Faglig og fysiologisk interessant debatt

Som medisinsk ansvarlig i Norges Friidrettsforbund har vi gjennom pandemien sett at våre utholdenhetsutøvere med behov for høydetrening har møtt utfordringer utover de praktiske.

Valget mellom risikoen for covid-19 og fravær av høydetrening ble konkret. Noen av våre utøvere har sammen med utøvere i andre utholdenhetsidretter utviklet trening i høyden til å bli en marginalfaktor med betydning for prestasjoner på globalt nivå.

Debatten om effekten av høydetrening er i seg selv faglig og fysiologisk interessant, men en avsporing i debatten om simulert høyde.

Det vi vet er at høydetrening for noen utøvere er en av flere marginalfaktorer som kan forbedre en utholdenhetsprestasjon, det fungerer definitivt ikke for alle, og kan være farlig for noen.

Idrettslegens etiske dilemma

Som leger arbeider vi etter enkle prinsipper. Det enkleste og viktigste er Hippokrates lov om ikke å gjøre skade. I lys av dette vil det være enkelt å nekte reiseaktivitet, altså unngå å gjøre skade. Dette hadde vært uproblematisk om utøveren hadde et alternativ til høydetrening i høyden, men denne muligheten ble fratatt norske utøvere med forbudet mot simulert høyde.

For noen av våre utøvere er høydetrening en suksessfaktor, og avgjørende for at de kan levere globale prestasjoner og leve av sin idrett.

Jeg visste at flere utøvere ville reise til høyden uansett smitterisiko. Jeg vet også at for disse utøverne kan selv en korona-smitte med moderate symptomer være karrieretruende.

Den etiske problemstillen blir av eksistensiell karakter; kan jeg fortsatt sitte med det medisinske ansvaret for disse utøverne og samtidig akseptere at de utsetter seg for denne risikoen?

Som idrettslege er jeg ikke bare bundet av legeloven og Hippokrates, jeg er også bundet av idrettens etiske kodeks. Dette er et glimrende dokument gjennomarbeidet fra grunnplanet i norsk idrett på 90-tallet, og et velegnet beslutningsgrunnlag for problemstillinger i idretten.

Idrettens etiske kodeks tar utgangspunkt i de fire grunnverdiene: glede, fellesskap, helse og ærlighet.

Innholdet i hver av disse grunnverdiene er definert, og de er definert forskjellig i de fire kategoriene av idrettslig aktivitet; barn- og ungdomsidrett, breddeidrett, konkurranseidrett og toppidrett.

Som idrettslege skal jeg ivareta særlig to av disse grunnverdiene; helse og ærlighet (antidopingarbeid) og i forhold til helseaspektet heter det;

« … toppidretten av natur søker seg ut mot menneskets prestasjonsmessige ytterpunkt. Dette innebærer økt risiko for skader og sykdom. Mye av helseverdien innenfor toppidretten vil derfor være knyttet til det å sikre seg mot unødige skader og sykdommer, under trening og i konkurranse».

Klarere kan det vel ikke sies; idretten definerer toppidrett som helsefarlig og min jobb er å hindre skade og sykdom.

En særnorsk antidopingregel faller på egen urimelighet

Undertegnede har gjennom to tiår undervist unge idrettsleger og idrettsfysioterapeuter i etiske problemstillinger innen idretten. Idrettens grunnverdier og etiske kodeks danner grunnlaget for denne undervisningen og bringer meg over til en annen problemstilling som omfattes mitt ansvarsområde (ærlighet og antidoping), og viser igjen forbudet mot simulert høyde sin ubalanse i forhold til NIF/NOK sitt eget etiske kodeks.

Les også: Stortinget bør vaksineres mot populisme og lettvinte koronautspill i valgkampen

Forbudets misjon som en særnorsk antidopingregel faller på sin egen urimelighet. Norge, som medlem av WADA, har akseptert WADAs reglement.

Vi er medlem av den Olympiske bevegelse, og har akseptert IOCs dopingliste som den offisielle. Et grunnleggende prinsipp i alt antidopingarbeid er uniforme regler og retningslinjer, samt lik praktisering av regelverket.

Dette er helt vesentlig for at alle skal ha de samme rammebetingelsene i en verden der idretten er et levebrød. Rune Andersen har gjennom en hel yrkeskarriere gjort en imponerende og prisbelønnet innsats for å harmonisere regelverket.

Nettopp fordi dette er avgjørende for at antidopingarbeidet skal lykkes. I lys av dette virker det tankeløst av NIF/NOK å beholde en særregel som disharmonerer så skjærende med grunnleggende antidopingarbeid.

Norske særregler åpner selvsagt også en aksept for at andre nasjoner kan innføre særregler. Dette vil svekke en allerede skjør internasjonal konsensus som er helt avgjørende for en renere idrett.

Norge har vært et foregangsland i internasjonalt antidopingarbeid. Det er gjennom arbeid for internasjonalisering og harmonisering av regelverket, ikke gjennom aksept for nasjonale særregler.

Takk, Berit

Det er mange grunner til å takke Berit Kjøll og idrettsstyret for sitt forslag om å tillate simulert høyde i Norge. Tidligere idrettsstyrer har ikke klart dette.

Det krever derfor solid lederskap og en grundig argumentasjon å bringe problemstillingen frem for idrettstinget. Den jobben har Idrettsstyret gjort med en grundig vurdering både fra sitt etiske råd, juridisk avdeling og Olympiatoppen.

Deler av toppidretten har ikke alltid vært tilfreds med måten den politiske ledelsen i norsk idrett prioriterer toppidretten. Forslaget om oppheving av forbudet mot simulert høyde viser at idrettsledelsen har forståelse for behovene i norsk toppidrett.

Det fortjener også Berit Kjøll og idrettsstyret honnør for.

Det faktum at dagens idrettsstyre velger å foreslå en endring av en profilert problemstilling signaliserer et fremoverlent idrettsstyre med ryggrad. At idrettsstyret ønsker å endre en regel som er i kontrast til NIF/NOK sine egne etiske grunnverdier, og heller ikke underbygger grunnprinsippene i internasjonalt antidopingarbeid, er ikke mer enn hva vi kan forvente.

Les mer fra Norsk debatt her

Men ingen idrettsstyrer har evnet å erkjenne denne dimensjonen av forbudet mot simulert høyde tidligere, og det skal Berit Kjøll og hennes idrettsstyre ha stor anerkjennelse for.

Takk igjen Berit Kjøll!

Norske toppidrettsutøvere, ledere og støtteapparat ønsker lojalt å støtte grunnprinsippene i internasjonalt antidopingregelverk og idrettens etiske kodeks. La de gjøre det og gi oss et regelverk som gjør det samme!