Gå til sidens hovedinnhold

Skal vi forstå hele historien bak 22. juli, må vi snakke om multikulturalismen

Ekstremismeforskningen har dessverre gjort oss blinde for venstresidens medansvar.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

22. juli bør etter mitt syn forstås i lys av en større historisk kontekst, som handler om de moderne folkevandringene til Europa i kjølvannet av avkoloniseringen etter krigen. Store og raske demografiske endringer, som følge av ikke-vestlig innvandring, frembrakte to ideologier: På den høyreradikale siden en militant nasjonalisme, som munnet ut i konspirasjonsteorien om Eurabia. På venstresiden multikulturalismen, forstått som dyrkingen av det flerkulturelle samfunnet.

Nasjonalisme vs multikulturalisme

Mens den militante nasjonalismen var sterkt negativ til innvandring, med en uttrykt vilje til å bruke vold både mot innvandrere og tilhengere av økt innvandring, var multikulturalismen positivt innstilt.

Ekstremismeforskningen både ved C-REX og ved HL-senteret har konsentrert seg om den høyreekstreme ideologien, som radikaliserte Breivik som ung voksen. Denne ideologiske påvirkningen beskriver terroristen selv i sitt manifest. Derimot har forskningen i liten grad interessert seg for om ikke den liberale innvandringspolitikken, som multikulturalismen forsvarte, påvirket Breiviks ungdomstid på en måte som er relevant for å forstå hatet bak terroren 22. juli.

Kan én grunn til denne forsømmelsen være at de fleste forskere på høyreekstremisme i så stor grad deler verdisynet i multikulturalismen at det virker utenkelig å undersøke om en innvandringspolitikk basert på gode intensjoner hadde negative konsekvenser?

Multikulturalisme light

Multikulturalismen er ideen om at alle kulturer skal behandles likt, og at majoritetskulturen har et spesielt ansvar for å skape gode vekstvilkår for minoritetskulturene. Siden det antas at ulike kulturer deler de samme grunnleggende verdiene, vil sameksistensen av flere kulturer gjøre et land mer mangfoldig, rikt og spennende, uten å undergrave tilliten og samholdet i samfunnet.

Multikulturalismen kommer i to varianter, en lightversjon og en hardcore. Den første legger til grunn at det ikke eksisterer dype forskjeller mellom førmoderne og moderne kulturer, mellom klan- og ærekulturer og individualistiske kulturer.

Multikulturalisme light ser bort fra Vestens mer enn tusenårige «Sonderweg», som befridde individene fra klankulturens klamme grep. Opplysningsfilosofien og menneskerettighetene var ikke intellektuelle lynnedslag, men endestasjonen for en prosess som frembrakte en særegen mentalitet med vekt på personlig frihet og uavhengighet. Røttene til denne utviklingen går helt tilbake til den katolske kirkens familie- og ekteskapsprogram i middelalderen, som blant annet forbød ekteskap «mellom nære og fjerne slektninger».

Multikulturalisme light neglisjerer denne historiske arven og antar at psykologiske forskjeller mellom kulturer ikke er dype, men grunne, slik at mentaliteten til innvandrere fra klan- og æreskulturer raskt vil tilpasse seg institusjonene i det nye landet. En slik tilpasning vil i alle fall skje med deres barn og barnebarn, antas det. Det at norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan og Tyrkia i enda større grad enn sine foreldre gifter seg endogamt, er derimot en indikasjon på at den kulturelt evolverte psykologien ikke forsvinner med det første.

Multikulturalisme hardcore

I tillegg til multikulturalisme light finnes det også en hardcore multikulturalisme på den antirasistiske venstresiden. I motsetning til lightvarianten betones her nettopp de grunnleggende forskjellene mellom vestlige og ikke-vestlige kulturer innenfor det som kalles postkolonial teori. Forskjellene forståes som utrykk for et maktforhold mellom overgripere og ofre, et maktforhold som springer ut av den historiske undertrykkelsen hvite menn gjorde seg skyldige i gjennom kolonialisme og rasisme.

De skjeve maktforholdene reproduseres i dag gjennom språket, i måten vi snakker om innvandring og innvandrere på, i fordommer og stereotypier, som fører til diskriminering og systematisk rasisme. I sin nye bok kaller den svenske sosiologiprofessoren, Göran Adamson, denne hardcore multikulturalisme for masochistisk nasjonalisme. (Adamson, 2021)

Dette er en holdning som kombinerer kritikk, til tider åpenlyst hat og forakt, overfor den egne nasjonale kulturen - i særlig grad hvis denne kan betraktes som en representant for vestlig kolonialisme - med romantisk dyrking av det fremmede og eksotiske.

Ifølge hardcore multikulturalismen rommer den vestlige sivilisasjonen destruktive krefter i sin kollektive ubevissthet. Derfor må vi hele tiden være på vakt for ikke å vekke monstrene til live, hvis vi vil unngå nye groteske overgrep og folkemord. Ideologien støtter seg på et historiesyn, der den rasismen Vesten praktiserte i koloniene blir betraktet som en generalprøve på fascismen og antisemittismen i mellomkrigstida, som resulterte i Holocaust.

Den antirasistiske og antifascistiske beredskapen er derfor i konstant rød alarmsone. Vi må være på vakt mot det minste tegn på diskriminering. Hele tiden vokte oss for hvilke ord vi bruker. Passe på å inkludere alle. Passe på ikke å bidra til at det fester seg et mentalt skille mellom oss og dem.

Les også: Forskere skal ikke instruere politikerne

De varme følelsene av ubetinget sympati og anerkjennelse, som ikke kan gis til kjenne overfor den egne nasjonen, kan derimot overføres til andre nasjoner og kulturer, som antas ikke å ha det samme destruktive og voldelige potensialet. Selvkritikken og selvforakten går derfor hånd i hånd med en romantisk dyrking av det fremmede.

Svermeriet for det eksotiske har samtidig karakter av en botsøvelse. Det springer ut av en overbevisning om at den egne nasjonen er tynget av en moralsk skyld, som vi må gjøre opp for ved gode gjerninger. I hardcore multikulturalismen er det å gi innvandrere rett til statsborgerskap, kanskje den ultimate gode handlingen.

Drapet på Benjamin Hermansen

Med dannelsen av Norsk Front på 1970-tallet, og med stiftelsen av Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) i 1987, ble skrekkbildet, som den multikulturelle hardcore-ideologien tegnet av den nasjonale kulturen, bekreftet. Og drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia en januarkveld i 2001 leverte så og si det endelige beviset på at samfunnsanalysen om en iboende eller strukturell rasisme i Norge var riktig.

Over hele landet ble det arrangert fakkeltog for å vise avsky mot drapet. I Oslo sa 40.000 mennesker nei til rasisme og ja til et Norge for alle. Regjeringen oppfordret alle skoler til å flagge på halv stang under Benjamin Hermansens bisettelse, og i sin appell lovte statsminister Jens Stoltenberg å gå til felts mot hverdagsrasismen, slik at fordommer og intoleranse ikke fikk bite seg fast.

Den antirasistiske massemobiliseringen mot drapet fikk kraft og styrke fra en fortelling om at vi på Holmlia bare hadde sett toppen av et isfjell av kald og hjerterå fremmedfrykt. Drapet var en advarsel om hva vi måtte være på vakt mot og bekjempe.

Nå viste ikke drapet på Benjamin Hermansen i første omgang mer enn at gjerningspersonene var blitt radikalisert i den nynazistiske skinhead-gjengen Boot Boys, som hadde løse koblinger til FMI og lederen Arne Myrdal. For å gi støtte til fortellingen om en strukturell rasisme trengtes det derfor at godt kjente personer ble stemplet som rasister. Profilerte innvandringsmotstandere ble tildelt rollen som syndebukker eller prygelknaber for å drive ut hverdagsrasismen fra folkedypet. Bare slik kunne påstanden om en iboende rasisme i det norske samfunnet gjøres troverdig. Frp var og er fortsatt en slik syndebukk.

«For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar, da har du mer guts og baller enn hva vi har»

I valgkampen i 1999 ledet journalistenes fremste tillitsvalgte, Jan Otto Hauge, redaktør i fagbladet Journalisten, og visesangeren Lillebjørn Nilsen, an i en politisk trakassering av Frp, da de tømte halvlitere med øl på innvandringsmotstanderen Vidar Kleppe på Tostrupkjelleren og oppfordret andre til å gjøre det samme mot andre Frp-politikere. Tidligere statsråd og Arbeiderpartiets ordførerkandidat, Åse Kleveland, støttet trakasseringene.

Partiformannen Carl Ivar Hagen hadde lenge vært den politikeren som det var deiligst å hate for multikulturalismens fanebærere. I låten «Kunsten å være indier» fra 2004, som tematiserer hverdagsrasisme og avsluttes med setningen «drep meg for fargen min og skap en Benjamin til», kunne rapduoen Karpe Diem synge følgende:

«Jeg og Magdi har en bra plan som Egon,

vi trenger bare noen gærninger som tør å være med på`n.

For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar,

da har du mer guts og baller enn hva vi har».

Reaksjonene var ikke hevede øyebryn og fordømmelse, men priser og anerkjennelse.

Nå kan det selvfølgelig innvendes at dette er kunst, og at oppfordringen til å drepe kanskje Norges mest kjente politiker må forstås symbolsk og i overført betydning. Et virkelig rasistisk motivert drap av en hvit person ville utløst massiv fordømmelse og vist at antirasister ikke opererer med doble moralske standarder etter hudfargen til offeret.

Les også: Mystiske «Moder Merkels» farvel

To voldsforbrytelser fra 2015

Før vi bedømmer denne forsikringen, la oss først ta en avstikker til Sverige. I boken sin beskriver Gøran Adamson reaksjonene på to voldsforbrytelser som ble begått i 2015. Først stakk en asylsøker, som hadde fått avslag på sin asylsøknad og som hadde uttrykt et ønske om å hevne seg, i hjel to innfødte svensker i en IKEA-butikk i Västerås. Samme år drepte en høyreekstremist tre immigranter i Trollhättan.

I det siste tilfellet ble gjerningspersonen og ofrene kjente navn i løpet av noen dager, og i byer over hele landet ble det holdt et minutts stillhet for å minnes de drepte. I hovedstaden, Stockholm, ledet sosialdemokratene en vakt med tente lys mot rasistisk vold og for åpenhet og solidaritet. Hundretusener svarte på en Facebook-oppfordring om å motsette seg rasisme og fremmedfrykt. Enhver rett-tenkende person synes dette svaret var prisverdig.

I Västerås derimot var alt stille - det var ingen tente lys, ingen et minutts stillhet og ingen strøm av sorg og sinne på sosiale medier - og ofrene, en mor og hennes sønn, forble anonyme. Statsminister Stefan Löfven skyndet seg til Trollhättan, men gadd ikke å besøke Västerås.

Les også: Kapitalismen er det eneste alternativet, men den har svakheter

Adamson konkluderer med at, til tross for sine åpenbare likheter, ble den ene handlingen ansett som hatkriminalitet, den andre ikke. En grusom handling mot ikke-svensker utløste en landsomfattende selvransakelse, mens en like forferdelig handling mot to svensker ble ignorert, som om det dreide seg om noe en var flau over.

Og dette er Adamsons ubehagelige poeng: Sverige påvirkes av en holdning, der ikke-svensker systematisk begunstiges i forhold til svensker, det vil si av en masochistisk nasjonalisme, en hardcore multikulturalisme.

I Sverige bestemmer din gruppetilhørighet om du blir ansett for et verdig offer eller ikke. Multikulturalismen rommer derfor en identitetspolitikk, som graderer individenes rettsmoralske status ut fra ytre kjennetegn. Denne identitetspolitikken kan få enda mer groteske utslag enn tilfellet Adamson beskriver fra Sverige. I England kunne overgrepsskandalen i Rotherham pågå så lenge, fordi ofrene var hvite jenter (fra arbeiderklassen) og overgriperne tilhørte menn fra den pakistanske minoriteten.

De unge jentene ble rettsløse, fordi de tilhørte «feil»gruppe, det vil si en gruppe som befinner seg øverst, ikke nederst, i det makthierarkiet antirasister analyserer samfunnet ut fra.

Men Norge er verken Sverige eller England, kan det innvendes. I Norge finnes det ikke eksempler på rasistisk motiverte drap av hvite. Og tilhengerne av en liberal innvandringspolitikk opererer ikke med identitetspolitikkens doble standarder. Og hvor blir det av beleggene for at den multikulturelle ideologien bærer et medansvar for 22. juli?

Det er imidlertid nødvendig å nærme seg dette spørsmålet ad omveier, fordi det gjelder å forstå de fordommer og ideologiske bindinger som hindrer oss i å se de bakenforliggende årsakene til 22. juli.

Hva hadde vært forklaringen ved et annet utfall?

Da Anders Behring Breivik var tenåring, opplevde hovedstaden en volds- og ransbølge, hovedsakelig begått av gutter med minoritetsbakgrunn mot gutter fra den hvite majoriteten. Ydmykelse av ofrene inngikk som et fast ritual i overfallene.

I 1996 holdt det på å gå galt. En norsk 14-åring ble grovt mishandlet på T-banen etter at han ikke ville bomme bort en sigarett. En gjeng på rundt ti somaliske gutter sparket gutten, slik at hodet smalt i veggen. Han fikk hodeskader og tenner løsnet. Overfallet var så brutalt at Norge kunne fått sin første, rasistisk motiverte legemsbeskadigelse med døden til følge.

14-åringen het Joe Erling Jahr. Etter overfallet ble guttens fremmedfrykt kultivert til rasisme i skinhead-gjengen Boot Boys, som han følte var de eneste som beskyttet ham. Fire år etter drepte han Benjamin Hermansen.

Hva ville skjedd om Jahr hadde blitt drept? Ville det utløst kritiske refleksjoner rundt den moderne ikke-vestlige innvandringen? Eller ville den politiske responsen vekslet mellom flau forlegenhet og beskyldninger mot Frp om å slå politisk mynt på en tragisk hendelse?

Ville representanter for akademia løftet frem konfliktpotensialet i møte mellom moderne og før-moderne kulturer? Eller ville vekten blitt lagt på å forklare drapet ut fra dårlige oppvekstvilkår, fattigdom og utenforskap blant minoritetsungdom - faktorer som det jo var vårt ansvar at det ikke hadde blitt gjort noe med? Ville konklusjonen blitt at det var storsamfunnet og den hvite majoriteten som hadde sviktet? Ja, at drapet i bunn og grunn var en konsekvens av den strukturelle rasismen vi måtte ta et oppgjør med?

En slik tankerekke er ikke absurd i multikulturalismen. Tvert i mot, resonnementet respekterer identitetspolitikkens credo om at hvite bare tilsynelatende, og helt overflatisk betraktet, kan være offer.

Anders Behring Breivik var ikke et voldsoffer på 90-tallet. Det forgikk heller ingen religionskrig i Oslos gater, slik terroristen skriver i sitt manifest. Breivik deler tabuet til den multikulturalistiske venstresiden mot å sette fingeren på at den altfor banale opprinnelsen til ondskapen var en konkurransekamp mellom gutter fra ulike kulturer, en kappestrid som verken hadde med ideologi eller religion å gjøre. Verken terroristens oppblåste selvbilde eller multkulturalistens forenklede verdensbilde tåler en slik erkjennelse.

Den liberale innvandringspolitikken førte til at det blant tenåringer i hovedstaden oppsto nye standarder for hva som gav status og respekt. Tilhengere av multikulturalismen har av ideologiske grunner vanskelig for å erkjenne at de nye kodene for maskulin selvhevdelse og dominansatferd, som gutter med minoritetsbakgrunn brakte med seg, i særlig grad rammet etnisk norske gutter. De kunne bli offer for ran og vold. Og de som forsøkte å imitere de nye æreskodeksene, risikerte å blamere seg og få taperstempelet skrevet i panna.

Les også: Vi må tørre å se på alle sider av en sak, hvis ikke får konspirasjonsteorier vann på mølla

Mellom to ungdomsmiljøer

På den arenaen Anders Behring Breivik ville skape seg et navn og rykte, hadde penger og rikdom ingen betydning. Vestkantgutten med alenemor aktet ikke å konkurrere med guttene fra villahagene på Slemdal og Vinderen i skisporet eller på tennisbanen. Nei, det var innenfor en urban subkultur, som kom til Norge midt på 1980-tallet fra svarte og latino ungdomsmiljøer i bydelen Bronx i New York, han ville hevde seg. Da den unge Breivik hadde dårlig motorikk og manglet rytmesans, forsøkte han å skaffe seg et tøft og kult image som tagger.

Breivik dyrket rollen som en megler mellom gjenger blant innvandrerungdom og gjenger på Oslo vest. Han fremsto som en wannabe «pakkis», snakket kebabnorsk og oppførte seg som en gettogangster. Trass skyhøye ambisjoner og en desperat innsats for å skaffe seg respekt på gata, var det ingen som ville ha noe med ham å gjøre. Han var bare ikke kul og hipp. Ingen gjenger ville assosieres med ham, fordi det ødela deres rykte. Resultatet ble det komplette utenforskap i den urbane subkulturen han hadde satset alt for å hevde seg.

I denne kampen om maskulin selvhevdelse forsøkte Anders Behring Breivik å imitere de tøffeste gutta i innvandrergjengene. Han misunte alfahannene den råskapen og stoltheten klan- og ærekulturen gav dem. Samtidig gav de ydmykende nederlagene i statuskampen grobunn for et intenst hat mot den egne kulturen, som fikk skylden for at han ikke hadde greid å hevde seg.

Breiviks skyteskive i manifestet er selvfølgelig den såkalte 68-generasjonen og dens kultur- og verdirevolusjon. Den hadde gjort ham til en myk, feminisert mann og samtidig åpnet grensene for ikke-vestlige innvandring, som hadde utsatt ham for en urettferdig konkurranse fra minoritetsgutter. «Kulturmarxistene» hadde domestisert ham og fjernet skilleveggen mellom rovdyr og tamdyr i dyrehagen.

Les også: Kommunismen er en menneskefiendtlig ideologi

Hjerneforskningen har vist at i tenårene sorteres de følelsene ut, som dyrkes senere i livet. I tenårene trekkes traseen for den emosjonelle motorveien man som ung voksen råkjører på. Langs denne «Highway to Hell» bygde Anders Behring Breivik et ideologisk byggverk, som ekstremismeforskningen har gjennomanalysert. Det forskningen tilsynelatende har glemt, er å stille spørsmålet om hvor all den energien kom fra, som trengtes for å reise byggverket?

I et essay i det siste nummeret av tidsskriftet Samtiden beskriver jeg hvordan Breivik etter tenårene ikke kom ut av skyggen til de tøffeste gutta i minoritetsgjengene. I takt med at flere av gjengmedlemmene ble islamister, forflyttet kampen om å være den mest fryktede og navngjetne seg for Breiviks vedkommende fra gata til politiske og ideologiske fora, fra en urban til en digital subkultur med globalhistoriske pretensjoner. Wannabe-«pakkisen» omskapte seg til en ridderskikkelse i en kamp på liv og død for den vestlige sivilisasjonen. Han snakket ikke lenger kebabnorsk, men i kontrajihadistiske fraser - felles var det komisk kunstige og kopierte. Heller ikke nå opplevde han å bli tatt særlig seriøst - ingen falt tilbedende for hans føtter. Sinnet og raseriet må ha vokst.

Den revolusjonære gløden

Bakteppet for fullt ut å forstå 22. juli er de store og raske demografiske endringene i vestlige land, utløst av avkoloniseringen og folkevandringen fra Afrika, Midtøsten og Asia. Mange aktivister på venstresiden vendte seg mot den tredje verden. I solidaritet med den anti-koloniale kampen – i Algerie, i Vietnam, i tidligere britiske og portugisiske kolonier i Afrika, i Palestina – ble det dannet frontorganisasjoner til støtte for frigjøringsbevegelser og opprørsgrupper.

Strateger på venstresiden håpet at frigjøringskampen i koloniene kunne inspirere arbeiderklassen i metropolene, som virket sløv og systemtilpasset, ja lykkelig i sine kapitalistiske lenker takket være forbrukerkultur og velferdsstat.

Da den revolusjonære gløden, som var tent av frigjøringsbevegelsene i den tredje verden, ikke satte arbeiderklassen hjemme i fyr og flamme, kunne skuffelsen lett slå over i forakt for en arbeiderklasse, som ikke bare hadde sviktet sin historiske misjon, men også kunne beskyldes for å ha innforlivet rasismen og herretenkningen til herskerklassen.

Den moderne venstresidens fascinasjon for frigjøringsbevegelser og revolusjoner i den tredje verden – den islamske revolusjonen i Iran i 1979 inkludert – dekket over manglende kunnskap om at det er store kulturforskjeller i verden. Og her er det store paradokset: Samtidig som 68-generasjonen gikk til angrep på de siste restene av tradisjonell autoritet og patriarkalske normer i Vesten, ivret den for, gjennom en liberal innvandringspolitikk, å ta i mot mennesker med kulturelle koder og sosiale normer, som representerte en ekstrem versjon av det opprøret rettet seg mot. Tenk bare på synet på homofile og andre seksuelle minoriteter.

Mange innvandrere kom fra land i det utvidede Midtøsten – fra Nord-Afrika over deler av Balkan til Pakistan og Afghanistan – som var kjennetegnet av en sterk klan- og æreskultur. Og i mottaksapparatet fantes det ikke kunnskap om hvordan man tenker i Midtøsten, om ulike familiestrukturer, om blodsbånd, om klansystemet, om æresrett.

I mange av de landene våre nye landsmenn kom fra er ikke bare jenter underlagte en streng sosial kontroll, men gutter oppdras til å forvalte den private voldskapitalen som familien og slekten trenger i et samfunn med en svak eller fraværende stat.

Resultatet var at det i hovedstaden på 1990-tallet ble skapt noe som lignet en zoologisk kampsone med nye koder for maskulin selvhevdelse og antisosial dominansatferd. Hvite gutter ble utsatt for vold eller påførte seg selv en art selvfornedring og ydmykelse, hvis de forsøkte å spille et spill der de hadde dårlige forutsetninger for å lykkes. Etter mitt syn er det verken mulig å forstå drapet på Benjamin Hermansen eller terroren 22. juli uten å trekke inn denne historiske konteksten.

Virkningene av en liberal innvandringspolitikk har virket dypere og lengre i Breiviks sinn enn den ideologiske påvirkningen fra høyreekstremisme.

To påvirkningsfaktorer

Det er ingenting i terroristens barndom, som kan forklare den formen og retningen Breiviks sinne og hevnlyst fikk: at hatet ble rettet mot dem som hadde rigget konkurransen om maskulin selvhevdelse i hans disfavør ved å åpne for innvandring. Dette naget og agget var på et tidlig stadium ble sikkert ikke konkretisert i et ønske om å begå terror. Hatet eksisterte trolig bare i form av et ønske om hevn.

Terrortanker og planer om målutvelgelse ble sannsynligvis utviklet under innflytelse av to påvirkningsfaktorer, der rekkefølgen jeg nevner dem i ikke innebærer en rangering av relativ betydning:

For det første, innflytelsen fra kontrajihadistiske nettfora, der Eurabia-teorien sirkulerte. For det andre, inspirasjonen fra faktisk gjennomførte terroraksjoner i verden, særlig den islamistiske terrorstafetten som startet 11. september 2001.

De tidlige barneårene kan imidlertid bidra til å forklare hvorfor Breivik, med sine tilknytningsforstyrrelser, som tenåring ikke lykkes under de nye betingelsene for maskulin selvhevdelse den liberale innvandringspolitikken hadde skapt. Omsorgssvikten i barndommen kan også forklare hvorfor han reagerte så sterkt på nederlag, avvisning og utenforskap.

Les mer fra Norsk debatt her

Konklusjon:

Som en konsekvens av en liberal innvandringspolitikk oppstod det i hovedstaden på 1990-tallet et flerkulturelt ungdomsmiljø. Rivaliseringen mellom minoritets - og majoritetsgutter hadde karakter av et sosialt eksperiment med tenåringshjerner, som fikk ekstreme utslag få hadde regnet med.

Det flerkulturelle ungdomsmiljøet i Oslo på 90-tallet er etter mitt syn en mer grunnleggende årsak til terroren 22. juli enn islamhat og høyreekstremisme. Den høyreradikale ideologien kan riktignok betraktes som den terrormobiliserende og dermed utløsende årsaken. For både Breivik og ekstremismeforskningen har imidlertid skinnet fra ideologien skygget for en psykologisk mørk materie av sjalusi og sine, skapt av kulturmøter multikulturalismen hyllet.

Kommentarer til denne saken