Gå til sidens hovedinnhold

Skal vi snart slutte å skrike til hverandre?

I kveld arrangeres en viktig debatt i Oslo. Der kan vi kanskje få en anelse om vi har modnet litt, eller om vi skal fortsette å skrike til hverandre.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Få diskusjoner er mer polariserende enn rasisme-debattene i Norge.

Det gjelder enten det dreier seg om black lives matter og statue-riving, hatefulle tilrop i idretten, blackface eller barnelitteratur.

Og det er det siste som er aktuelt i dag torsdag. For i kveld vil Deichman i Oslo vite hva de skal gjøre med alle barnebøkene med «stereotypt og rasistisk innhold» som finnes i hyllene deres.

Til å diskutere dette har de fått med seg forfatter Erlend Loe, tidligere Venstre-leder Trine Skei Grande, barnebokformidler Siri Larsen, journalist/forfatter Yohan Shanmugaratnam, og lege/samfunnsdebattant Mina Adampour.

Det er sistnevnte som er årsaken til spørsmålet i tittelen.

Valget av Adampour er overraskende. Som mange vil huske, var det Mina Adampour som satte i sving den skandaløse Sitronlimonaden-saken høsten 2019.

Det var hun som klaget inn barnebokforfatter Hilde Henriksen og boka Sitronlimonaden til det statlige Likestillings- og diskrimineringsombudet for å være rasistisk, fordi den syriske flyktninggutten i boka syntes at moren hans var «dum» og skilte seg ut fra de andre mødrene.

Dette er saken: Sitronlimonaden - en tragisk historie om «antirasister» på ville veier

Klagen gikk parallelt med en intens hatkampanje på sosiale medier. Dagsrevyen og Dagsnytt 18 kastet seg på, det samme gjorde diverse synsere og aviskommentatorer - noen av dem uten å ha lest boka.

Til slutt ble ropene om rasisme så ille at forlaget la ut boka gratis på nettet for at folk skulle få lese og dømme selv.

Også ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN og forfattere som Anne Holt engasjerte seg til forsvar for boka. I ettertid har Adampours forsøk på å engasjere et statlig organ mot en barnebok sikret Norge plass i en rapport fra International Publishers Association: Freedom to publish: Challenges, Violations and Countries of concern (s 57-60).

Tilbake satt en skandalisert og sykmeldt forfatter - som i utgangspunktet hadde ment å skrive en antirasistisk bok, men som nå lovet seg selv at hun i alle fall aldri skulle forsøke å skrive noe for minoritetsbarn igjen.

Siden Sitronlimonade-skandalen har vi opplevd både det forferdelige politidrapet på George Floyd (USA), forsøk på statue-riving her hjemme, byster fra 1700-tallet kastet i vannet i protest mot kolonitiden (Danmark), SIAN-demonstrasjoner og opphissede blackface-debatter.

Det ser ikke ut som om polariseringen har avtatt, for å si det slik.

Nettopp derfor tror jeg det er viktig at den «ansvarlige midten» må bli tydeligere. At vi markerer klarere avstand mot de ytterliggående kreftene ute på begge sidene.

Jeg mener å se at midten er blitt flinkere til å ta avstand fra ytre «høyre» (jeg bruker anførsel fordi spørsmålet ikke alltid følger vante skillelinjer):

Vi er mange som markerer klar avstand til SIAN, selv om vi forsvarer deres prinsipielle rett til å ytre seg. Vi vet at det finnes rasisme i Norge, og vi mener det er idiotisk og avskyelig. Vi skjønner det når Fredrik Solvang legger ut oppdateringer på Facebook og Instagram der han ber oss å ikke bagatellisere historiene om rasisme som unge asiater nå står fram med.

Vi skjønner at ordet neger bør ut av vårt daglige vokabular, og etter blackface-debattene tror jeg at de fleste både på den moderate høyre- og venstresiden skjønner bakgrunnen for at fenomenet vekker så sterke følelser. Vi skjønner komiker Jonna Støme når han sier at vi kunne fint levd med blackface og negerkonge hvis folk ikke var så jævla rasister.

Men vi er dårligere til å reagere mot utvekstene på ytre «venstre».

Det er færre som reagerer når den ytterliggående Instagram-kontoen Rasisme_i_Norge misforstår alt sammen og beskylder Aftenposten for rasisme fordi tegneren har tegnet blackface på dronning Elisabeth for - nettopp - å illustrere forsøket på sminking av rasisme i det britiske kongehuset. Eller når Antirasistisk Senter ser rasisme på åpenlys dag der bokkjeden Adlibris ønsker å vise familiemangfold i en reklamefilm.

Og det er stille fra den moderate venstresiden når en tog-konduktør blir beskyldt for rasisme av uoppdragne ungdommer, som blir heiet fram og bejublet av den tidligere nevnte Instagram-kontoen.

Og når samfunnsdebattanten Mina Adampour fullstendig uten grunnlag beskylder en forfatter for rasisme.

Hvorfor?

Det er nok sammensatt: Dels kvier vi oss for å angripe en «svakere part». Dels har vi gått i den identitetspolitiske fella, og tenker at når en pakistansk-født innvandrer med iransk bakgrunn mener at noe er rasisme, så er det nok det.

Jeg mener vi må være klare på at det ikke bare er åpen rasisme som skader samfunnsutviklingen og integreringen i Norge.

Også overspente nettsteder og debattanter kan gjøre skade. Fordi de setter antirasistisk arbeid i vanry og får store deler av majoritetsbefolkningen til å fnyse av hele greia.

Les Anne Holt: Sitronlimonaden-striden minner om kritikken fra homobevegelsen

Men enda mer dramatisk kan virkningen være for ungdommer i minoritetsbefolkningen, som overhodet ikke blir presentert for et realistisk bilde, men blir tutet ørene fulle fra enkelte miljøer om hvor rasistisk Norge er.

Som Sylo Taraku i tankesmien Agenda sier det: Det kan igjen få «negativ innvirkning på deres selvfølelse og tillit til samfunnet».

I min kommentar om Sitronlimonaden for halvannet år siden mente jeg at debattanter og aviskommentatorer må ta ansvar for å sjekke sakene selv, slik at vi kan få stoppet de mest misforståtte tilfellene.

Sitat:

«I stedet har vi hatt en opphisset debatt i to-tre måneder, både i avisspaltene og i sosiale medier, der minoritetsgrupper får høre at i Norge - der har vi rasistiske lærebøker i skolen. Men ikke bare det: når våre «antirasistiske» helter forsøker å ta opp den forferdelige rasismen i lærebøkene, blir de herset med av organisasjoner som Norsk PEN.

Og når Likestillings- og diskrimineringsombudet etter hvert finner ut at de ikke vil behandle klagen fra Mina Adampour, fordi de er feil adressat - akkurat som Norsk PEN har påpekt - så blir liksom beskjeden til minoritetsmiljøene at til og med staten har godkjent rasismen. (...)

Og hva er den overordnede beskjeden til alle de andre forfatterne der ute? De som skriver barnebøker eller lærebøker for den norske skolen?

Jo: For all del ikke skriv om et emne som har med minoriteter eller integrering å gjøre.

Ikke engang forsøk å skildre noe som er aktuelt eller nært for de som er nye i landet. Det er et minefelt - ett lite feilsteg, så er du ferdig. Utstøtt. Hengt ut i all offentlighet i aviser over hele landet, og på Dagsrevyen. Du er rasist.

Dermed har vi altså klart å skru til polariseringen enda et par-tre hakk i den norske samfunnsdebatten. Eventuelle tvilere har fått enda en grunn til å ta avstand fra antirasistisk arbeid. Gratulerer.»

Sitat slutt.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

For alt jeg vet kan det bli en interessant og god debatt på Deichmanske bibliotek i kveld. Kanskje har vi allerede modnet etter alle debattene, slik at vi konsentrerer oss om de viktige tingene, og de reelle sakene.

Astrid Lindgren skal selv ha sagt at hun angret på at hun gjorde Pippis pappa til negerkonge, i stedet for sjørøverkaptein eller pirat. Og Lillebjørn Nilsen er sikkert ikke veldig stolt over sangen om en «liten negergutt, som pakka sammen krutt».

Kanskje finnes det fornuftige løsninger, som både tar hensyn til historien og til at vi stadig utvikler oss og lærer mer av hverandre.

Kanskje vil også Mina Adampour i etterpåklokskapens lys benytte anledningen til å be om unnskyldning til barnebokforfatter Hilde Henriksen.

Men det er kanskje for mye forlangt.

Kommentarer til denne saken