Nylig la SV frem sitt alternative statsbudsjett. Hovedgrepet der er å øke skattene enda mer enn det regjeringen allerede har foreslått.

Voldsomme skatteøkninger

Lysbakken vil ha hele 20 milliarder kroner mer skatt enn regjeringen. Dette, som vil ramme både næringslivet og lønnsinntekter litt over gjennomsnittet, blir av SV markedsført som en «dyrtidspakke» for «vanlige mennesker».

– Det er dyrtid i Norge, og mange sliter med regninger og renter. Da må vi møte de økende prisene med mer rettferdig fordeling, så vanlige mennesker og folk med lite får mer å leve av, siteres Lysbakken på partiets nettside.

Les også: Lysbakken tar ikke gjenvalg som SV-leder

Men det er dyrtid for alle, ikke minst for næringslivet. I kjent SV-stil mener Lysbakken at det bare er å skatte seg ut av problemene. Den eneste konsekvensen han ser av dette er at det blir mer «rettferdig fordeling». Ellers ingenting.

Slik er det selvsagt ikke.

SV later som ingen kommer til å tilpasse seg

Det store problemet med SVs økonomiske politikk er at partiet velger å overse helt grunnleggende forutsetninger for hvordan økonomien fungerer.

En slik helt grunnleggende forutsetning er at økonomien er basert på frivillig handel mellom frie mennesker. Slik er det i alle fall i et fritt samfunn. Så vidt jeg forstår så ønsker heller ikke SV at det norske samfunnet skal være ufritt og basert på tvang og diktatur.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Frie mennesker har en tendens til å velge det de mener er best for seg. Dette gjelder også hvor mye folk ønske å arbeide og hvor hardt de vil anstrenge seg for å skaffe seg inntekter. Folk vil altså veie ubehaget ved å arbeide opp mot hvilke inntekter de blir sittende igjen med.

Det er dette økonomene kaller for profittmaksimering.

For SV er profittmaksimering kanskje bare umoralsk egoisme, men å se bort fra dette er dumt. Da ser man bort fra hvordan frie mennesker alltid vil tilpasse seg.

Derfor kommer skatteinntektene til å falle med SVs forslag

Frie menneskers tilpasning har også direkte konsekvenser for statens skatteinntekter, spesielt over litt tid. Settes skattesatsene opp, så blir det mindre lønnsomt å jobbe, starte bedrift eller på andre måter bidra til økonomien. Det blir derimot mer attraktivt å leve på inntekter fra det offentlige, gjennom NAV eller andre ordninger.

Hvorfor jobbe hvis man ikke får noe igjen for det? Konsekvensen av dette er at høyere skatter vil gi mindre arbeid, mindre investeringer og inntekter fra næringslivet, og viktig; mindre skatteinntekter.

Økonomene kaller dette for dynamiske skatteeffekter. Økonomen som har synliggjort dette best er amerikaneren Arthur Laffer, som viste at over et visst nivå vil statens skatteinntekter går ned dersom skattesatsene økes. Denne sammenhengen mellom skattesatser og statens skatteinntekter kalles for Laffer-kurven.

Audun Lysbakken mener kanskje at Laffer-kurven ikke finnes, og at folk og bedrifter ikke tilpasser seg skattepolitikken.

Det gjør de, og det ser vi. Hver dag. Nesten daglig kommer det nå nyheter om milliardærer og andre formuende som flytter til Sveits.

Etter at de har flyttet blir statens skatteinntekter fra dem null. Ingen formuesskatt, ingen inntektsskatt, og etter hvert ingen selskapsskatt når de tar bedriftene sine med seg.

Mest lagelig til for hogg står middelklassen

Det ser absolutt ut som at Audun Lysbakken, SV og regjeringen nå lykkes med å jage de rike ut av landet. SV vil jo ikke ha de rike, bare pengene deres.

Men de pengene får ikke staten. Pengene forsvinner ut sammen med milliardærene.

Det er likevel ikke det verste. Når mennesker som har skapt store verdier for det norske samfunnet gjennom bygging av bedrifter, skapning av arbeidsplasser og betaling av skatt, forsvinner ut, så forsvinner også fremtidig verdiskapning ut. Det står ingen klare til å fylle tomrommet etter dem med nye bedrifter og arbeidsplasser.

Så da er dette borte. Men statens utgifter er fortsatt der. Det betyr at Lysbakken må finne noen andre å skattlegge mer.

Mest lagelig til for hogg står middelklassen.

Middelklassen kan ikke like lett flytte. Økt skatt vil dra middelklassen ned. De som tidligere hadde god økonomi, vil få problemer med å få endene til å møtes. Dette gjelder også utdanningselitene i offentlig sektor i storbyene. Dermed kommer politikken også til å svi for SVs kjernevelgere.

Utdannelse blir mindre lønnsomt, å jobbe hardt blir mindre lønnsomt. Hvorfor anstrenge seg når det likevel ikke blir noe igjen?

Dermed ødelegges også middelklassen og store deler av den arbeidsstyrken som et godt og velfungerende samfunn er avhengig av.

Det ender som i Venezuela

Spådommen jeg kommer med her er dyster. Audun Lysbakken vil ikke tro at politikken han fører bærer galt av sted, også for hans egne kjernevelgere.

Problemet er at det er slik det har gått andre steder der denne politikken er prøvd.

Les mer fra Norsk debatt

Det kanskje beste eksemplet på dette er Venezuela. Det søramerikanske landet var tidligere relativt velstående med gode oljeinntekter. Etter at sosialisten Hugo Chávez og hans etterfølger Nicolás Maduro kom til makten og ville føre «en utjevnende politikk», har landet blitt fullstendig ødelagt.

Millioner har flyktet fra Venezuela, økonomien har kollapset og resten av befolkningen befinner seg i dyp fattigdom. Middelklassen er utradert.

Dette har likevel ikke vært til hinder for at Audun Lysbakken har vært en stor beundrer av landet. I SV og på den radikale venstresiden har Venezuela blitt sett på som et fyrtårn i Latin-Amerika.

En økonomisk analfabet

Nå er det heldigvis fortsatt et godt stykke igjen til at Norge blir Venezuela. Like fullt er det i den retningen SVs politikk vil bringe oss.

At Lysbakken har likt Venezuela og ledelsen der er egentlig ikke så overraskende. Ingen av dem vil forholde seg til selv det mest grunnleggende når det gjelder økonomi.

Audun Lysbakken er, i likhet med ledelsen i Venezuela, en økonomisk analfabet.