(Trønderdebatt)

Den naive forestillingen om at idrett og politikk er adskilte verdener bunner sikkert i de beste hensikter - en fredelig tevling mellom nasjoner, et fristed fra politikk og konflikt, og så videre - men i 2021 går det ikke an å tviholde på ideen uten å fremstå som ute av kontakt med hvordan verden faktisk fungerer.

Store idrettsarrangement har blitt rene propagandaarrangement for diktaturer, men gang på gang må idretten tvinges til å forholde seg til virkeligheten bak publikumsshowene og premieseremoniene. Norges Fotballforbund mente det ville stille Norge på sidelinjen å gå inn for boikott av Qatar-VM. Landslagets T-skjortemarkeringer var en åpenbar respons på et massivt press nedenfra i fotball-Norge om å ta seg sammen og tørre å mene noe. Og da fotballandslaget på tradisjonelt vis stilte seg selv på sidelinjen ved å ikke greie å kvalifisere seg, var det for sent å innta et standpunkt som kunne gi gjenklang internasjonalt.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

OL er en fortelling for seg. Pengebruken er ellevill, og stadig færre demokratiske land orker tanken på å være vertsland for IOC. For Kina er derimot OL en kjempemulighet. Og i likhet med sine kolleger i Norges Fotballforbund i debatten om VM, tok det i debatten om Kina-OL lang, lang tid før det var mulig å ense noen kritisk holdning fra Skiforbundet. Det er mer enn flaut for Skiforbundet at de selvsagte kravene om å foreta seg noe kom fra Johannes Høsflot Klæbo og til dels Tiril og Lotta Udnes Weng, og ikke fra Skiforbundets egen ledelse.

Tilsvarende flaut er det at det nok en gang er en langrennsløper - Klæbo igjen - som må påpeke det åpenbart utfordrende i at Viaplay, som har rettighetene til å sende langrenn, også er sponsor for Skiforbundet. På Viaplays sendinger går altså norske løpere med Viaplay-logo. Klæbo legger her opp til en debatt vi burde hatt mer, ikke mindre av, ikke bare innen langrenn.

Les også: Klæbo-pressekonferanse vekker oppsikt: - Aldri sett ham på den måten før

For all del - det er ingen grunn til å tro annet enn at det er vanntette skott mellom Viaplays redaksjon og Viaplay som kommersiell aktør. Slik det er vanntette skott mellom avisredaksjonene som dekker for eksempel Brann og Rosenborg, og markedsavdelingene til de samme avisene som inngår sponsoravtaler med de samme lagene.

Men er det helt uproblematisk? Ville det ikke for eksempel vært forståelig om en fotballspiller med et mediehus' logo på drakten sin, stusset over å bli intervjuet foran en mikrofon med samme logo? Det er fullt forståelig, og oppløftende, at idrettsutøvere selv har et gjennomtenkt forhold til dette. Spesielt når sponsoren det er snakk om har enerett på å sende konkurransene utøverne deltar i.

Som Johannes Høsflot Klæbo. Via sin far og manager ga han tydelig beskjed om at han ikke ønsket «å gå i reklame fra noen av mediene som dekker han regelmessig redaksjonelt». Det er både et ryddig og prinsipielt fullt holdbart standpunkt.

Og en problemstilling Skiforbundet selv burde tenkt grundig gjennom før de inngikk en sponsoravtale med Viaplay. I stedet har de åpenbart tvunget Klæbo til retrett og taushet, og tilsynelatende tvunget ham til å gjennomføre en ydmykende pressekonferanse som liksom skulle understreke hvem som nå bestemte. Til VG sa langrennssjef Bjervig at «Johannes og jeg har hatt god dialog, og vært opptatt av å finne løsninger og det har vi klart». Han la til at de to er 'enige om å være uenige'. Men tydeligvis ikke mer «enig» enn at tvang var et egnet virkemiddel.

Les også: Klæbo: – Har det fint, men humøret er middels

Hele saken illustrerer en ukultur i norsk idrett der toppene blir sure når den virkelige verden, der menneskerettighetsbrudd, skandaløse arbeidsforhold, giftig og kreftfremkallende skismurning eller presseetikk kommer i veien for det eneste som teller: Sport!

Vidar Løfshus illustrerer denne kulturen veldig greit. Den tidligere langrennssjefen uttalte til Dagbladet at han ikke tror dette egentlig handler om samvittighetskvaler for Klæbos del: «Team Klæbo er rå på markedsføring - begge foreldrene er vel utdannet innenfor det», sa han, og la til et stikk om at dette mest går ut over Klæbo selv, som «ser ut til å slite med formen».

Løfshus, som nå jobber som langrennsekspert i nettopp sendingene til Viaplay, illustrerer hele poenget Klæbo har forsøkt å få fram: At Viaplays mange hatter skaper unødvendig tvil om aktørenes uavhengighet. Viaplay-eksperten mener altså at det er helt uproblematisk at Viaplays logo profileres som skiforbundets sponsor under Viaplays langrennssendinger - men det er derimot tydeligvis svært problematisk at en landslagsutøver har et annet syn på saken. Da er det visst Klæbos markedsførings-foreldre som trekker i trådene under dekke av at sønnen har en samvittighet.

Enda godt vi har langrennseksperter på Viaplay til å drive kritisk analyse!

Les mer fra Norsk debatt

Den offentlige ydmykelsen av Johannes Høsflot Klæbo er nok et eksempel på at idretten helst vil slippe å være i befatning med den virkelige verden, der både menneskerettigheter og journalistisk integritet betyr mer enn show og medaljer.

«Ingen tjener på dette, det blir masse uro og utenomsportslig», sa Viaplay-ekspert Løfshus om en langrennsløpers prinsipielle kvaler med å gå med Viaplay-sponsormerke. Etter at Klæbos «snuoperasjon» var gjennomført, fulgte Løfshus opp med å minne oss alle om hva som er viktig her i verden: «Nå trenger partene å ha fokus på høyde, kulde, spesielle snøforhold, vind, lang periode borte fra Norge og tidsakklimatisering».

Ja, nå skal vi kose oss. Det er vel mest behagelig sånn.