(Nidaros): Som far til tre sportsglade unger, har jeg ofte opplevd at kamper de har deltatt i ble streamet. Jeg har i jobben som sjefredaktør også selv stått for streaming av aldersbestemt sport siden 2015. Året etter, var vi oppe i 279 kamper i året, mens jeg var i avisa iTromsø. De aldersbestemte kampene utgjorde i underkant av 100. De siste syv årene har antallet streamede kamper ligget stabilt rundt det nivået. Så også i Nidaros.

Like før jul ble det imidlertid et problem. «Oppfordrer til nasjonalt MyGame-opprør: – En skandale», «Bjørn reserverte datteren mot MyGame-filming: – Du blir «party pooperen», «Idretten snur: Stopper strømming av ungdomsidrett» og «Norsk ungdom filmes av kinesiske kameraer med forbud i USA» ble servert, med VG og Aftenposten som megafon. Redselen, som aldri hadde vært der i utgangspunktet, var plutselig enorm.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Utfra det Schibsted-avisene beskrev, ville man antatt at jeg opplevde en tsunami av protester fra foreldre eller ungdommer, med tanke på alle disse aldersbestemte kampene vi streamer. På snart åtte år har jeg imidlertid ikke fått én eneste klage knyttet til dette. Og tro meg: folk er ikke redde for å si fra, hvis det er misnøye rundt noe. Kanskje det kan være fordi dette rett og slett ikke er noe stort problem?

Etter all den rørende omsorgen de viser for de som av en eller annen grunn ikke skulle ønske å bli filmet, går de så hen og filmer ungdommer som spiller futsal – ikke i Aftenpostens hjemby, men i Trondheim. Ja, dette handler om penger, så la deg ikke lure av dette voldsomme engasjementet Schibsted orkestrerte for å stoppe akkurat MyGame-kameraene.

Foreldre, besteforeldre, onkler og tanter vil gjerne se det som blir overført. Jeg har selv opplevd at hele laget til minstemann styrtet inn for å se den første streamede kampen deres – selv om de akkurat hadde kommet av banen og visste eksakt hvordan det gikk.

Er det noe vi i media vet, så er det at artikler fungerer. Og dessverre – kjære lesere – ble dere i dette tilfellet offer for et aldri så lite propagandashow, med en åpenbar agenda. Som alle slukte med hud og hår.

Kameraene, som det var snakk om, var blitt så farlige at man nærmest fikk inntrykk av at det var en kinesisk værballong det var snakk om. Og streaming av alle under 18 år – som de samme avisene gjorde denne uka i Trondheim – var presumptivt livsfarlig, hvis det ble gjort med MyGame-kameraer.

Les også: Digitaliseringen av breddeidretten betyr mye for veldig mange

Det som plutselig ble til et monsterproblem – å forhindre at det ble filmet hele tiden i hallen – ville vært såre enkelt å fikse med kraftige bøter eller «tidslås» på kameraene (en femminutters idédugnad ville sikkert gitt enda bedre løsninger).

Et annet problem som har blitt luftet – at AI-kameraer ikke gjør redaksjonelle beslutninger om å snu vekk kameraet ved alvorlige skader – vil man også kunne løse ved at deskene, som hele tiden er bemannet under kamp, skrur av sendingen hvis noe slikt skulle inntreffe. Alt annet av problemer som har blitt trukket frem bærer preg av stråmannsargumentasjon.

For folk utenfor bransjen, kan det være greit å vite at det hele var satt i gang fordi konkurrenten – mediekonsernet Amedia – hadde skaffet seg et konkurransefortrinn. At Schibsted kort tid etter streamer aldersbestemt sport, bare understreker dette.

Fotballkretsene har vært flinke når det gjelder å opplyse om lag vi ikke får streame – hvor det har vært tilfeller med barnevernssaker eller det av annen grunn ikke bør gjøres allment tilgjengelig. Dette har alltid blitt overholdt.

De få, andre problemene knyttet til dette, er løsbare. Kanskje med unntak av dem som ønsker at ingen ser på kampen – være seg på stadion eller på stream. At noen ungdommer kan synes at det er ubehagelig med ekstra eksponering, kan være. De ville helt sikkert foretrukket hvis det heller ikke var publikum til stede. Det vil imidlertid virke litt merkelig om man skulle bøye av for dette, så lenge det er så utrolig få utøvere det er snakk om. Man hadde heller ikke gitt etter, om noen foretrakk å spille fotball med skumgummiball eller hockeyhjelm, selv om dette føltes tryggere. Det får heller være en trøst at det uansett ikke er mange som ser på stream fra kamper.

Men hvorfor er det da slik rift om å få streame dette? Jo, økonomien ligger i at selv om man har 15 seere på en kamp, kan fire av disse finne på å bli abonnenter, for å få kampen med seg. Og når det gjelder opplevelser med våre håpefulle, betaler vi gladelig et par hundrelapper. Fordi det betyr noe.

Les også: Spion-ballongen har ikke gjort stemningen bedre

Selv, var jeg på seminar på et annet kontinent da sønnen min skulle være lysmann på revyen på ungdomsskolen. Heldigvis streamet en av lokalavisene dette, og jeg kunne ringe ham opp etterpå og si at det var en kjemperevy og at jeg var spesielt imponert over lyssettingen. Dette ville jeg åpenbart vært villig til å betale for, hadde jeg ikke allerede vært abonnent.

Som et apropos, fant Aftenposten for et par uker siden ut at de skulle slutte å anmelde skolerevyene i Oslo og Bærum. Med min kjennskap til hvor viktig dette er for alle involverte, tror jeg det er en uklok beslutning. Men det får da være et skikkelig plaster på såret for folk i Oslo-gryta at de i stedet streamer aldersbestemt futsal på Heimdal. Et arrangement i skoleregi – 55 mil unna.

Det jeg undres over, er hvordan kommuner har latt seg bruke til slik konkurransevridning. Det er rett og slett forbløffende. Streaming av sport har som kjent foregått i stor skala siden 2016. Hvorfor det skulle bli så vanskelig for ungdommene at man gjorde det akkurat rundt årsskiftet 2022/23, er vanskelig å forstå.

Som en av Amedias 2100 ansatte, er jeg definitivt part i saken. Normalt burde dette gjøre at jeg ikke uttalte meg. Men når ingen andre er villige eller i stand til å forklare en slik åpenbar sammenheng, føler jeg det nødvendig å påpeke den selv.

Å dokumentere det med MyGame-kamera er jo ikke mulig lenger.

For ordens skyld: Amedia, som eier Nidaros, eier 20 prosent i MyGame, som er omtalt i denne artikkelen.